Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1993
Bill Clinton viste i sin valgkamp til andre land der regjeringen foretar større styring med økonomien. Clinton hevdet at USA måtte «kopiere våre konkurrenter». Han har av og til vist til den økonomiske manipuleringen i Frankrike og noen andre europeiske land, men dagens favorittmodell for tilhengere av større politisk orkestrering av økonomien er Japan. Clintons fremste økonomiske rådgiver, Laura D’Andrea Tyson hevder at det «japanske eksempel meget vel kan gi oss oppskriften for vår egen økonomiske gjenfødelse.»
«Nå da konkurransen mellom planøkonomien og markedskapitalismen er over, burde interessen for Japans alternative måte å organisere markedsøkonomien på være større enn noen gang,» fremhever Alan Blinder, president Clintons andre utnevnelse til Council of Economic Advisers. Som en del av en lengre lovprisning av japansk management, skrevet i 1992, avfeide Blinder bryskt mange økonomers konklusjon om at «offentlig innblanding bare er en detalj og trolig skadelig for» Japans økonomi. Faktisk, påsto han «forteller ikke den japanske regjering bare hva næringslivet burde gjøre, men bedriftene lytter ofte. Systemet virker uten tvil.» Han konkludere med at «kanskje amerikanere burde bruke mindre tid til å overtale japanerne til å bli som oss, og mer tid til å vurdere om vi ikke ville gjøre det bedre ved å bli mer lik dem.»
Det er ikke bare Clintonittene som vil at vi skal kopiere japanerne. Demokratenes høyreorienterte presidentkandidat Paul Tsongas bygde hele sin primærvalgkamp opp rundt forestillingen om at «næringspolitikk er det Japan har og det vi også må ha. Amerikanske selskaper trenger staten som en fullverdig partner dersom vi skal ha noe håp om å konkurrere internasjonalt.» Faktisk talte alle demokratenes presidentkandidater i 1992 om behovet for en nasjonal «næringspolitikk», i likhet med mengder at kongressmenn. «Suksessen land som Japan har hatt gjennom å innføre styring av næringslivet, er en av grunnene til at laissez faire har blitt erstattet med savoir faire (rådsnarhet) blant demokratene,» skrev Boston Globe under primærvalgene.
Den mest synlige forkjemperen for den japanske modellen er selvsagt Ross Perot. «Du må peke ut fremtidens næringer. Dersom du studerer MITI (Departementet for internasjonal handel og industri) i Japan, så virker det,» påstår han høylytt.
Til og med noen få forretningsmenn, som tradisjonelt har vært svært skeptiske til at regjeringen skulle plukke ut vinnere og tapere i næringslivet, har i den senere tid konkludert med at «dersom du ikke kan slå dem, så slå følge med dem.» «Regjeringen i Japan har handlet. USA må også handle. USA må ha en næringspolitikk,» hevder Jerry Sanders, den åpenhjertige sjefen for datafirmaet Advanced Micro Devices. En uformell meningsmåling nylig blant hundrevis av bedriftsledere som gjør forretninger med Japan, viste at to tredjedeler svarte ja på spørsmålet om USA burde utvikle en næringspolitikk lignende Japans. I 1991 viste en måling utført av Harvard Business Review at 74% av amerikanske bedriftsledere mente at staten skulle yte «aktiv hjelp» til selskaper som gjorde forretninger i andre land. Business Week hadde i fjor en saftig artikkel som tok til orde for «industrial policy». Redaktørene støttet også dette på lederplass.
Dessverre har de fleste av dem som i dag skryter av japansk-inspirert næringspolitikk ikke forstått hverken den virkelige styrken i japansk næringsliv eller dens underslåtte svakheter. De synes å tro, i likhet med mange andre amerikanere, at japanerne har gått seierrike ut av nesten alle sine økonomiske utfordringer, og at den godhjertede rettledning som den japanske regjeringen har gitt, er den virkelige grunnen til suksessen. De tar feil på begge punkter.
MITIs blandede resultater
I dette moderne eventyret er den store intelligente skapningen bak Japans oppsiktsvekkende vekst Departementet for Internasjonal Handel og Industri, eller MITI. I etterkrigstidens Japan brukte MITIs byråkrater sine omfattende fullmakter til å fordele Japans begrensede ressurser og styre gjenoppbyggingen av en ødelagt økonomi. I disse tidlige årene, da markedene var revet opp, bedriftene var begravd og privat økonomiske management var omtrent utradert, er det mulig at japanerne ikke hadde noe særlig valg, men helt fra begynnelsen førte MITIs forsøk på å styre økonomien til alvorlige tabber og feilsatsinger.
I femtiårene prøvde f.eks. MITI med full kraft å presse japansk bilindustri inn i ett enkelt selskap, fordi planleggerne var sikre på at flere konkurrerende selskaper bare ville svekke hverandre. Heldigvis var byråkratene ikke i stand til å tvinge de private produsentene til å akseptere deres visjon om en, to eller (i 1961) maksimalt tre bilprodusenter. I dag har Japan ni aktive og livskraftige produsenter, og ekspertene er enige om at det er den kraftige konkurransen mellom dem som har drevet denne næringen til dagens fremragende posisjon.
På samme tid som MITI prøvde å slanke bilbransjen, presset de andre selskaper til å unngå det som de så på som et blindspor innen elektronikk. I 1953 gikk det lille selskapet Sony til MITI for å be om tillatelse til å kjøpe produsentrettigheter for transistorer fra Western Electric. MITI var ikke imponert hverken av teknologien eller Sony, og ville ikke kaste bort knapp utenlandsk valuta på noen av dem. Tillatelse ble nektet og et stort foretagende ble nesten kvalt i krybben. Heldigvis var gründeren Akio Morita utholdende, og han klarte til slutt å plage byråkratene så mye at de ga klarsignal.
I mellomtiden ledet MITI andre deler av japansk økonomi i retninger som skulle føre til skuffelser og bortkastede ressurser. Stålindustrien er et godt eksempel. I USA anses japansk stål vanligvis som en av MITIs triumfer, men næringen har i virkeligheten vært en hemsko for landet. Etter en gigantisk, tvangsforet oppbygging på 60- og 70-tallet, lå mange av Japans stålverk brakk på 80-tallet. De siste årene har mer enn 50.000 stålarbeidere mistet jobben, og kostbare og undersysselsatte fabrikker har blitt lagt ned. MIT-økonomen Paul Krugman beskriver japansk stål som «suksessen som aldri ble noe av», og at MITIs oppbygging av denne sektoren trolig reduserte Japans nasjonalinntekt. MITIs forsøk på å bygge opp aluminium og andre metall-industrier var enda større fiaskoer.
MITIs forsøk på å «blinke ut fremtidens næringer» har feilet også i mange andre sektorer. Faktisk har departementet bommet langt mer enn det har lyktes. Intensive og gjentatte forsøk fra MITI på å bygge opp en japansk luftfarts- og romfarts-industri har bare skapt underlegne produkter til absurde priser, og lite eller ingen etterspørsel i verdensmarkedet. Tiår med forsøk på å bråstarte bioteknologisk industri har vært like skuffende.
Computer kræsj
Et annet storslagent, men ufruktbart MITI-prosjekt var the Sunshine Project, som ble startet i 1974 med formål å oppnå raske gjennombrudd i jakten på alternative energikilder. Det eneste som med sikkerhet ble produsert var jobber til superlønnede byråkrater. MITI rotet det også fryktelig til i landets oljeindustri. Departementet fastsatte priser, fordelte produksjonskvoter, forbød utenlandske konkurrenter og blandet seg inn på alle mulige måter. Resultatet ble store kostnader for både staten og næringen, forbrukere som ble utsatt for grov feilplassering av bensinstasjoner, gasspriser som var omtrent det dobbelte av verdensmarkedets, og en veldig svak gruppe energi-selskaper. MITI dummet seg ut på samme måte i den oljebaserte kjemiske industrien, en annen viktig sektor i enhver moderne økonomi. MITIs aggressive forsøk i oljebransjen «feilet i forsøket på å skape virkelig konkurransedyktige selskaper,» påpeker Harvards Michael Porter. På 80-tallet startet iverksettelsen av en plan for å trekke staten ut av denne sektoren.
En annen av MITIs kjempeskuffelser er data-industrien. Selv om bransjen ble utpekt som satsingsområde for nesten 30 år siden, ligger de fleste japanske dataprodukter etter sine konkurrenter, og etterspørres lite utenfor sine egne, beskyttede markeder. Kjappere amerikanske selskaper fastsetter nesten alle standarder, og har til og med gjennom teknologiske sprang, overlegen produksjon og raskere produktutskifting klart å ta tilbake delmarkeder som før ble antatt å ligge åpne for japansk dominans. (Skrivere, platelagre og notebook-computere er eksempler på dette). «På midten av 80-tallet var folk som meg redde for at japanske selskaper skulle ta over det amerikanske computer-markedet på null komma null. I dag viser de seg å være overraskede ineffektive,» sier Andrew Growe, Intels sjef, som har ledet amerikanske produsenter til dominans i mikroprosessor-industrien. Software har også vært blinket ut av MITI, med enda mindre suksess.
En av MITIs mest ambisiøse prosjekter, det såkalte femtegenerasjons computer-prosjektet, skremte mange andre land da det ble satt igang i 1983. Det generøst finansierte 10-årsprosjektet koordinerte arbeidet til åtte selskaper i et nybygd statseid laboratorium. Dets mye omtalte mål var å lage verdens første tenkende «kunstig intelligente» datamaskiner. Prosjektet har imidlertid ikke klart å nå dette målet, og har ikke produsert noen fundamentale tekniske fremskritt eller produkter som er salgbare. Det er nå i ferd med å bli nedlagt.
Hvite elefanter
MITI er ikke den eneste som blander seg. Andre departementer har skapt mange kostbare næringspolitiske fiaskoer. Noen av de største dumhetene har blitt fremstilt i Vesten som dundrende suksesser. Skipsbygging er et eksempel på dette. På 50-tallet satte samferdselsdepartementet igang massiv skipsbygging ved å innføre toll for å holde britiske og vesttyske konkurrenter ute, og ved å oppmuntre oppbyggingen av verdens største verft og det største byggevolum i verden. På slutten av 70-tallet hadde verdensomspennende overkontrahering og skiftende fraktmarkeder gjort japanske verft om til hvite elefanter.
Fordi de fulgte offentlige incitamenter istedenfor markedssignaler, hadde japanske skipsbyggere grovt overvurdert etterspørselen etter, og profitabiliteten i, sine varer. Selv i de beste årene tjente bransjen ikke én yen. Etableringskostnadene hadde vært store, og overkapasitet, samt konkurranse fra Korea, Nord-Irland og andre holdt profittmarginen ubehagelig lav. Da nedgangen kom, ble tapene enorme. Staten måtte trå til igjen, denne gangen for å krympe bransjen til en fjerdedel av tidligere kapasitet. Der de bare noen år tidligere hadde sprøytet inn veksthormoner, måtte byråkratene nå skrive ut «tilpasningshjelp».
Et annet problem skapt av Samferdselsdepartementet er den japanske jernbanen. Denne er best kjent for utlendinger for sine imponerende høyhastighetstog – Shinkansen. Det som er mindre kjent er at inntil den endelig ble privatisert i 1987 under trussel om finansiell ruin, hadde selskapet hundretusener av undersysselsatte arbeidere, stadige streiker, dårlig service, alvorlig underkapasitet på noen linjer mens andre hadde stor overkapasitet, og tapene oversteg 20 millioner dollar om dagen. Dette på tross av tunge statlige subsidier og veldig høye billettpriser. «Alle tror den japanske jernbanen er en suksess, men den er den største fiasko du kan tenke deg. Den taper fem ganger så mye pr. passasjer-kilometer som noen annen jernbane,» påpekte Peter Drucker like før privatiseringen. Som for mange andre statsselskaper verden rundt, var dens største problem press fra særinteressegrupper som ønsket å bygge og opprettholde ulønnsomme, men politisk populære strekninger. En svimlende gjeld på 279 milliarder amerikanske dollar endte opp i statsfinansene ved privatiseringen – en byrde som japanske skattebetalere må bære i tiår fremover.
Jernbanen er ikke den eneste sektor der japansk transport-politikk har gått av sporet. Statlig beskyttelse har også gjort luftfarten svært ineffektiv. Inntil 1986 hadde det statseide Japan Airlines (JAL) monopol på utenriksforbindelsene og All Nippon Airways nesten monopol på innenriksflyvningene. Billettene var så dyre at relativt få japanere hadde råd til å fly. Da JAL endelig ble privatisert, fant deres ledelse ut at den behagelige beskyttelsen de hadde nydt godt av i så mange år, gjorde dem dårlig forberedt på den sterke internasjonale konkurransen som nå er normen i lufttransporten. JAL har i dag blant de høyeste driftskostnader i verden, og dets andel av trafikken til og fra Japan har nylig falt med en sjettedel. Amerikanske selskaper, som trimmet sin drift etter å ha blitt avregulert et tiår tidligere, er langt mer konkurransedyktige på de viktige rutene over Stillehavet.
Også telekommunikasjonene har blitt kvalt av statens klamme hånd. Telemonopolet NTT har endelig fått inn privat kapital, men to-tredjeparter er fremdeles eid av staten. NTT er ikke særlig slanket. Innenlandske samtaler koster 50% mer inn i USA. Å ringe til utlandet fra Japan er langt dyrere enn å ringe den andre veien. Nye tilbud kommer også senere i Japan. Mobiltelefoner har f.eks. slått an først helt nylig, grunnet klønete offentlige reguleringer.
Samtidig ligger også utstyrs-produsentene etter sine konkurrenter. «Japanske selskaper lider av at de ikke har nok konkurranse i sitt hjemmemarked,» sier konsulenten Francis McInerney. Både forbrukere og bedrifter har betalt prisen for tele-politikken.
Finansiell føydalisme
Byråkratisk manipulering har skadet Japans finanssektor alvorlig. Denne beskrives i dag ofte som føydal. Finansdepartementets innblanding har plassert landets banker, forsikringsselskaper og aksjemeglere solid i bakevjen, og i de senere år har mange firmaer hatt kurset direkte mot alvorlig solvens-problemer. Politiske vedtak er også ansvarlige for sammenbruddet i aksjemarkedet og for den katastrofale spekulasjonen i land og fast eiendom som har gjort det praktisk talt umulig for de fleste arbeidere å eie sin egen bolig. Boliger er opptil 10 ganger dyrere enn i USA.
Jordbrukspolitikken kan ikke betegnes som noe annet enn en fiasko. Straffen er mangeartet: Japanske forbrukere må betale overdrevne priser for mat, dobbelt så mye som amerikanere i andel av familieinntekten. I en periode med skadelig mangel på arbeidskraft er 9% av arbeidsstyrken knyttet til jordbruket, mot 3% i USA. Store områder i byene er avsatt til ineffektivt jordbruk, istedenfor å brukes til boliger eller næringseiendommer der tomtebehovet er desperat.
Folk i Vesten har den oppfatning at trangboddheten og de dårlige fysiske betingelsene det japanske folket må stri med er et resultat av øyenes topografi. Faktisk er det langt mer land innen en times reise fra Tokyo enn det er i New York, og mye mer av det er åpent. Tokyos befolkningstetthet i området med avstand 1 mil til bykjernen er 39.000 pr. kvatratmile, mot 65.000 i Paris og på Manhattan. Tokyo føles så presset fordi bare halvparten av arealet i byområdet er tatt i bruk. Det er fremdeles 125.000 bønder innenfor bygrensene. De arbeider på små jordlapper som gjennomsnittlig er mindre enn 600 kvadratmeter store. Kenichi Ohmae, konsulent for McKinsey, melder at arealet tilgjengelig for boliger og kontorer innen 50 kilometers avstand fra Tokyo ville blitt firedoblet dersom regjeringen endret politikken med å beskytte bøndene.
Takket være strenge reguleringer på butikkbygg er også Japans distribusjons- og detaljhandelsystem svært ineffektivt. Det tar vanligvis 5 til 10 år å få tillatelse til å åpne et nytt forretningslokale. Varene passerer dobbelt så mange mellomledd på veien fra produsent til kjøper som i USA eller Storbritannia. «Vårt distribusjonssystem er i virkeligheten et uoffisielt sysselsettingsprogram betalt av forbrukerne,» mener opposisjonspolikeren Wakako Hironaka. Disse ordningene presser opp prisen til forbruker med 60-100%.
Listen over næringspolitiske fiaskoer i Japan fortsetter i det uendelige. Landets farmasøytiske industri er andreklasses, hovedsaklig på grunn av proteksjonistiske tiltak fra Helsedepartementet. Regjeringens forsøk på å hjelpe og beskytte gruveindustrien har også vært mislykket.
En betydelig skuffelse nylig har vært utviklingen av høyoppløselig fjernsyn (HDTV). For 25 år siden begynte regjeringen å fastsette målsettinger for utviklingen av en ny HDTV-standard. Mer enn en milliard dollar senere (i 1991), presenterte det statseide TV-selskapet verdens første operative system. Tilhengerne av japansk næringspolitikk i USA, som har agitert for et tilsvarende program til 1,5 milliarder dollar uten å lykkes, klaget over at vi igjen hadde blitt lurt innen en svært verdifull bransje.
I virkeligheten var det de japanske byråkratene som lurte seg selv. I sin skrivebordsbaserte visdom plukket de ut den gale, og nå avdankede, teknologien. Amerikanske selskaper, som har fulgt signaler fra markedet, har utviklet en langt mer avansert digital HDTV-standard, og er nå i posisjon til å dominere sending og mottaking av billedsignaler i tiårene som kommer. Formannen for Federal Communications Commision, Alfred Sikes, som har ansvaret for å kontrollere kringkastingsvirksomheten, konkluderte med at «byråkrater som er fast bestemt på å fastfryse rammene for produkter som utvikler seg hurtig, ender opp med å påtvinge sine bedrifter og innbyggere annenklasses varer.»
Hvorfor vokste Japan?
Dersom Japans næringspolitikk er så full av fiaskoer, hvordan ble så landet den gigant det er i dag? Svaret består av to deler.
For det første: Japan er ikke slik en gigant som det ofte blir fremstilt som. Landets økonomiske utvikling er en av de store suksesser i vår tid, og Japan har vokst omtrent dobbelt så raskt siden 2. verdenskrig som de fleste andre industriland. Likevel har media og akademiske utredninger ofte ignorert at Japan, i likhet med alle andre land, har massevis av svake og nedslitte sektorer i økonomien.
En vareopptelling over forbruksgodene i amerikanske hus og garasjer er ikke en god måte å bedømme Japans totale produktive styrke på. Tross alt representerer industriproduksjon bare mellom en femtedel og en tredjedel av ethvert industrilands produksjon i dag, og Japans produksjons-suksess er videre konsentrert i relativt få, men dog svært synlige, former for forbruksgoder, slik som elektronikk og biler.
En sammenligning over et bredere spektrum, foretatt i 1989 av Harvard og Tokyos Keio universitet, fant at den japanske effektiviteten var lavere enn den amerikanske i 16 av 29 viktige industrigrener, inklusiv kommunikasjoner, transport, byggeindustri, detaljhandel og tjenester. Japan arbeidsdepartement meldte i 1992 at amerikanske arbeidere totalt sett er 1,6 ganger så produktive som japanske. En mer selektiv og detaljert studie foretatt av McKinsey i 1992, fant også at amerikanske selskaper var mer produktive enn sine japanske motstykker, særlig innen service-sektoren, som inkluderer banker, flyselskaper og teleselskaper, ikke bare fast-food-restauranter.
De to japanske samfunn
De fleste av de svakeste områdene i Japan er de som har blitt subsidiert eller på andre måter skjermet for konkurranse. Det er den andre forklaringen på hvorfor japanerne har kommet så langt selv om forsøkene på å plukke ut vinnere ikke har lykkes. Saken er at de lyktes av grunner som ikke har noe med næringspolitikken å gjøre. I sin bok The Competitive Advantages of Nations, levner managementguruen Michael Porter japanske planleggere liten ære. «Regjeringens politikk på en rekke områder har underminert konkurransen og beskyttet ineffektive selskaper, og dermed senket den totale produktiviteten i japansk økonomi.»
Mange av Japans sterkeste næringer, som forbrukselektronikk, kameraer, roboter, presisjons-utstyr, pianoer, sykler, klokker, kalkulatorer, numerisk kontrollert mekanisk verktøy og keramiske produkter, har stort sett blitt utviklet uten særlig hjelp fra MITI eller andre regjeringsorganer. Og der regjeringens vismenn har blandet seg mest inn, som i skipsbygging, landbruk, petrokjemi og romfart har de ofte gjort lite annen enn å sørge for kunstig åndedrett til fossiler og fiaskoer.
Det er i virkeligheten to parallelle japanske økonomier, en dynamisk og konkurransedyktig, og en oppsvulmet og ineffektiv. Som Masaru Yoshitomi, direktøren for regjeringens økonomiske planlegningsdirektorat, innrømmer: Japans mindre effektive næringer er et «velferdssystem innenfor den private sektoren.»
Byråkratisk planlegging er ikke kilden til Japans økonomiske styrke. Den virkelige grunnen finnes annet sted: I en sterk grunnleggende utdanning, i den ekstraordinære høye spareraten og den politikken som oppmuntrer denne, i lav inflasjon og lave skatter, og i de sterke familie-enhetene som tillater barna å vokse til produktive samfunnsmedlemmer. (Bare 5% av alle japanske barn lever utenfor kjernefamilier, mens tallet er 28% i USA). Japanerne er et fantastisk disiplinert folk som trolig ville få enhver økonomisk struktur til å se bra ut.
Kanskje den viktigste faktor bak nasjonens suksess er den råe konkurransen som råder alle steder den får anledning til det – husk de ni bilprodusentene. Økonomen Ryutaro Komiya hevder at «kraftig konkurranse, på tross av departementenes sterke trang til å undertrykke denne, har vært nøkkelen til vitaliteten i Japans økonomi.» Porter beskriver «glødende» konkurranse som «kanskje den viktigste basisen for Japans prestasjon.»
«Forestillingen om at sentralplanlegging er grunnen til Japans suksess er en myte,» sier tidligere presidentrådgiver David Henderson. «Drivkraften i Japans økonomi er firmaer, ikke staten. Mens MITI og andre statlige organer har bevart uproduktive firmaer i dusinvis av næringer, har bare en håndfull av mer enn 60 involverte næringer oppnådd betydelig internasjonal suksess,» konkluderer professor Porter på bakgrunn av sin omfattende forskning.
Redningsaksjoner, mer enn etableringsstøtte, har vært hovedarbeidsområdet for Japans planleggere. Bak alt pratet om å plukke ut «vekstnæringene for fremtiden», har realiteten vært å kanalisere mesteparten av departementenes ressurser til alderdommelige, endog senile næringer fra fortiden. Selv når planleggerne har vært i stand til å treffe riktig næring, har evnen til å treffe det riktige firmaet, i riktig tid, på riktig måte, uten å gjøre mer skade enn nytte, vært minimal.
Av disse grunner er nå Japan i ferd med å forkaste sin næringspolitikk og offentlige styring av økonomien, et faktum som er svært lite omtalt i Vesten. Privatiseringen av jernbanen, flyselskapet, telemonopolet og dereguleringen av oljeindustrien er allerede nevnt. Deregulering er også underveis i bank og finansnæringen. Den engang så strengt regulerte detalj- og distribusjons-sektoren opplever nå en viss oppmyking. En mengde tollsatser blir redusert eller fjernet.
I mellomtiden har mange av MITIs formelle fullmakter utløpt. Selvsagt overgir byråkrater nødig makt frivillig, og noen av landets direktorater prøver fortsatt å klamre seg til sine maktinstrumenter, men bevegelsen bort fra planøkonomien er umiskjennelig.
Japans flørting med næringspolitikken var nært knyttet til deres ønske om å forvandle seg fra en fattig, krigsskadet nasjon til en utviklet en, og mye av den åpne styringen forgikk på 50- og 60-tallet. Da samfunnet ble rikere og mer avansert, oppdaget de at offentlig innblanding oftere sto i veien for vekst enn oppmuntret den. «I min tid var jobben enkel,» påstår en av de sentrale MITI-byråkratene fra etterkrigstiden, «men nå har økonomien blitt for komplisert til at statsråder kan manipulere den effektivt.» Han etterfølgere «prøver å løse alt for mange kompliserte ligninger samtidig.» Som Wall Street Journal oppsummerer, kom mange japanske ledere til samme konklusjon for noen år siden: «Det er en voksende enighet blant opinionen og i forretningslivet om at en økonomi som er styrt av staten passer behovene til det moderne Japan dårlig.»
Det ironiske er at mens japanerne er på vei bort fra nasjonal styring med økonomien, så er mange amerikanere (og enda mer europeere) blitt tilhengere av det. Japan-eksperten Emmott advarer mot at Amerika, panikkslagen over den økende globale konkurransen «vil lære av de gale japanske eksempler, og etterligne en politikk som Japan faktisk har gått bort ifra.»
Artikkelen er noe forkortet og gjengitt med tillatelse fra vår-utgaven av Policy Review. Heritage Foundation, 214 Massachusetts Ave., N.E., Washington, DC 20002.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1993.
