Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1993
W. Kip Viscusi, Smoking: Making the Risky Decision,
Oxford University Press, New York
170 sider, USD 24.95
Er røykere gale? Det er nettopp dét offentlige helseansatte og antirøyke-aktivister ser ut til å mene, selv om de aldri sier det direkte. De er imidlertid ikke langt unna. Det amerikanske helsedepartementet uttaler at «bruk av tobakk er et avvik som kan kureres gjennom medisinsk behandling.» La oss legge til side den tvilsomme påstanden om at avvikende oppførsel er en sykdom som leger kan kurere, og konsentrere oss om regjeringens budskap om at ingen vettug person frivillige ville velge å røyke. Folk begynner å røyke fordi de blir lurt, og de fortsetter fordi de er blitt avhengige. Muligheten for at det faktisk kan være andre grunner for å røyke – at folk faktisk liker det – blir bryskt avvist. «Det finnes ingen fordeler ved røyking,» sier Scott Ballin, tidligere leder av Koalisjonen for Røyking ELLER Helse. «Produktet har ingen mulige fordeler. Det skaper avhengighet, slik at folk ikke har noe valg når det gjelder å røyke eller ikke.»
Viscusi er økonomiprofessor ved Duke universitet og redaktør og stifter av Journal of Risk and Uncertainty. I sin bok nedsabler han dette synet på røykere. Kjent etter tiår med antirøyke-propaganda, spiller stereotypen av røykeren som nikotinslave ofte en rolle i kravene om høyere tobakksavgifter og restriksjoner på tobakksreklame. Viscusi observerer at denne «typiske røykeren» er passiv, uimottakelig for informasjon om risiko, og uansett uten av stand eller uvillig til å handle på basis av slik informasjon. Spørsmålet er om røykere faktisk oppfører seg slik. Viscusi undersøker i sin bok hva folk tror om røyking, valgene de gjør og sammenhengen mellom de to. Både røykere og ikke-røykere har en tendens til å overvurdere farene ved røyking, særlig faren for lungekreft. Dessuten har oppfatningen av risiko nettopp den virkningen på røyking som man skulle tro den har dersom folk oppfører seg rasjonelt: Jo høyere risiko man oppfatter, jo mindre sjanse er det for at man røyker.
Viscusi merker seg også at avgjørelsen om å røyke eller ikke avhenger av smak og behag – på verdien av nytelsen ved å røyke, styrken i ønsket om å unngå helserisiko, og den balanseringen mellom de to hensynene den enkelte foretar. Han styrker sitt argument ved å vise hvordan røykere og ikke-røykere behandler andre risikable beslutninger. Konklusjonen blir at røykerne er gale bare i den forstand at deres smak og prioriteringer er annerledes enn helsearbeidernes og antirøyke-aktivistenes.
Forfatterens hovedkilde er en landsomfattende telefonundersøkelse av holdningene til røyking, supplert med egne undersøkelser. Blant annet ble det spurt om hvor mange røykere i en gruppe på 100 som ville bli utsatt for forskjellige helseproblemer på grunn av røykingen. Viscusi fant at de aller fleste tror at røyking er langt farligere enn vitenskapelig forskning kan påvise.
Gjennomsnittet av svarene i telefon-undersøkelsen anslo at en røyker har 43% sjanse for å få lungekreft på grunn av sin vane. Røykergruppen anslo sjansen til 37%. Til sammenligning regner Helsedirektoratet med at sjansen er mellom fem og ti prosent. Viscusis egne undersøkelser viste lignende overvurderingen av faren for lungekreft, og noe mindre dramatiske, men likevel betydelige overdrivelser av andre typer helserisiko.
Som Viscusi bemerker, er dette ikke overraskende. Vi har en tendens til å overvurdere farer som er mye omtalt, særlig dersom resultatet kan være dramatisk eller fryktelig, slik som med flykræsj, orkaner og lungekreft. I løpet av de siste tiårene har amerikanere blir bombardert med antirøyke-propaganda fra regjering, media, underholdningsbransje, skole og helseorganisasjoner. Disse forsøkene på å lære folk om farene ved å røyke, legger hovedsaklig vekt på «resultater og telling av lik,» og ignorerer sannsynligheten for at slikt skal inntreffe. En typisk advarsel fra Helsedirektoratet lyder «røyking forårsaker lungekreft, hjertesykdommer og lungeemfysem.» Dette må bety at risikoen er 100%. Dersom du røyker, vil du få disse lidelsene.
Det er selvsagt mulig at røykerne overdriver risikoen i teorien, men undervurderer den i praksis, fordi «det ikke vil skje med dem.» Viscusi avviser denne hypotesen. Hans statistiske analyse viser at dersom risikoen oppfattes som høy, synker sjansene for at personen skal begynne å røyke. Det er ikke slik at personen reduserer sin vurdering av risiko etter at han har begynt å røyke. Effekten er klar, og gjelder for alle aldersgrupper. Viscusi skriver at «dersom folk bedømte sannsynligheten for å få lungekreft ved å røyke i samsvar med det fagfolk mener den virkelig er, istedenfor det de tror i dag, ville utbredelsen av røyking i samfunnet øke med 6,5-7,5%.»
På tross av påstandene fra antirøyke-gruppene, overser ikke tenåringer og unge mennesker helsefarene ved å røyke. Faktisk fant Viscusi at de mellom 16 og 21 år overvurderte farene enda mer enn eldre aldersgrupper, trolig fordi de har vokst opp i et miljø der disse antirøyke-budskapene finnes overalt. «Dette funnet motbeviser forestillingen om at røykeren blir lurt til å begynne mens han er ung og uten noen oppfatning av farene.» Siden antirøykerne har en tendens til å understreke sårbarheten til unge jenter spesielt, er det interessant å observere at jenter oppfatter risikoen som enda større enn gutter.
Det kan likevel være riktig at unge legger mindre vekt på helsehensyn enn de eldre. Selv om en ungdom oppfører seg rasjonelt i henhold til sin smak og prioritering i dag, er det ikke sikkert at hun kan forutse hvordan disse vil endre seg over tid. Som Viscusi sier det: «Skjønner virkelig den 20-årige røykeren hvordan hun vil veie helse mot røyking i fremtiden?»
Jo vanskeligere det er å stoppe å røyke, jo viktigere er dette spørsmålet. Antirøykere hevder at de fleste røykere begynner når de er unge, og er ute av stand til å stoppe når de bestemmer seg for at det er det riktige. Viscusi avmystifiserer problemene med å slutte, og beskriver de ubehagelige konsekvensene ganske enkelt som «forandringskostnader.» «Vi foretar valg gjennom livet som er vanskelige å endre – gifte seg, velge yrke, velge et sted å bo og å kjøpe bil. Det faktum at slike beslutninger er kostbare å endre, betyr ikke at de er feilaktige.» Han viser også til at problemene ved å slutte – vektøkning, utilfredsstilt lystfølelse, irritabilitet, vil ha avgjørende utslag bare når de overgår fordelene ved å gi opp vanen. Det er opplagt at mange synes at fordelene rettferdiggjør kostnaden: Omtrent like mange amerikanere har sluttet å røyke som de som har fortsatt, og 90% av disse har gjort det uten noen form for behandling.
For å bevise hvor sterk avhengigheten av nikotin er, peker mange på undersøkelser som viser at mange røykere sier at de ønsker å slutte. Det er sannsynlig at mange av dem som blir spurt, bare gir det svaret de vet blir ansett som «korrekt». Viscusi gir en tilleggsforklaring: «Mer enn halvparten av dem som bor i Los Angeles sier at de har lyst til å flytte fra byen, men gjør det ikke. Nesten en tredjedel av industriarbeiderne sier at de ønsker å bytte jobb, men gjør det ikke. Slike uttalelser viser at de finnes misnøye med ett eller flere forhold knyttet til et produkt eller en aktivitet. Undersøkelser som viser at mange sier at de ønsker å slutte å røyke, kan i virkeligheten bety at de ønsker å røyke risikofritt. Imidlertid tyder det faktum at de har fortsatt å røyke, selv om nikotin-tyggegummi er tilgjengelig, på at slike uttalelser ikke alltid bør tas alvorlig.»
Anti-røyke-aktivister prøver å forklare røyking som en kjemisk tvangshandling fordi de ikke innser at deres egne verdier og prioriteringer ikke er de samme for alle andre. Viscusis forskning tyder på at røykere rett og slett har andre holdninger til helserisiko enn ikke-røykere. I sin undersøkelse av arbeidere i Oregon fant han at røykere forlangte langt mindre ekstrabetaling for å utføre farlig arbeid. (Røykere som ikke bruker sikkerhetsbelte er enda mer villig til å ta farlig arbeid). Slike funn tyder på at røykerne handler i samsvar med smak og prioriteringer som er konsekvente i forskjellige situasjoner.
Helse-profesjonen har problemer med å akseptere slike valg. Følgelig er det helsepolitikkens mål å avskrekke folk fra å røyke, ja til og med å oppnå «et røykfritt samfunn», snarere enn å oppmuntre rasjonelle valg. Politikerne synes å mene at oppfatningene av risiko og tobakksavgiftene aldri kan bli for høye. Myndighetene har aktivt motarbeidet nyvinninger som kunne gjøre røyking mindre farlig, slik som sigaretter med redusert tjære- og nikotin-innhold, og røykfrie sigaretter.
Viscusi anbefaler at regjeringen oppmuntrer konkurranse for å finne frem til sikrere sigaretter og sprer mer informasjon om den relative faren ved de forskjellige typene. Generelt bør ikke målet være å få folk til å slutte å røyke, men å gi informasjon om de forskjellige typer farer ved å røyke, hvordan de varierer og hvilken konsekvens de kan få for individets velferd. «Derfor bør målet ikke være et røykfritt samfunn, men et samfunn der avgjørelsene om å utsette seg for risiko tas på et velinformert grunnlag.»
Den moderate tilnærming som Viscusi anbefaler, betyr å akseptere at noen perverse enkeltmennesker vil fortsette å bryte sosiale normer ved å holde fast ved en vane som andre mener er tåpelig, motbydelig og helsefarlig. Å få til det vil kreve mer enn saklig informasjon. Til det trengs toleranse.
Gjengitt med tillatelse fra Reason, august/september 1993. © 1993, Reason Foundation, 3415 S. Sepulveda Blvd., Suite 400, Los Angeles, CA 90034.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1993
