Det er alltid viktig å ha inngående kunnskap i det man uttaler seg skråsikkert om og støtte opp påstandene sine med solide fakta. Når noen har meninger som skiller seg fra den generelle oppfatningen eller vitenskapelig konsensus, er dette spesielt viktig.
Liberalistene har nylig lagt ut en post på Facebook. Der hevder de at 70 prosent av inntekt går til skatt – uten at det vises til utregninger eller kilder. Dette er et tall man er nødt til å trikse litt for å komme frem til. Jeg er ikke sikker, men jeg tror tallet i snitt er nærmere 50 prosent. Man skal derimot prøve å falsifisere seg selv. Da jeg søkte, fant jeg flere ulike forslag. Ingen av dem kom frem til 70 prosent.
Regnestykket fra Smartepenger.no er det mest interessante. De kommer frem til drøyt 48 prosent under normale forutsetninger, altså normalt forbruk, og knapt 68 prosent under særskilte forutsetninger. Liberalistenes tall er alt for høyt. Skatt på 50 prosent er imidlertid et tall man med god margin kan stå inne for. For budskapets del hadde dette holdt lenge. At halvparten av inntekten vår går til staten er jo mye – mye mer enn mange tror!
Siden Liberalistene er et lite parti, straffes manglende etterrettelighet ekstra hardt. Det essensielle poenget er jo tross alt godt, men forpestes av en unødvendig overdrivelse. Det er synd! Dersom man er usikker, bør man heller utvise forsiktighet enn å hevde noe for bastant. Dette gjelder ikke kun Liberalistene. Det gjelder generelt og særlig alle som flagger med kontroversielle meninger og synspunkter.
De kontroversielle tas i utgangspunktet mindre seriøst enn de som allerede er inne i varmen av akseptable meninger. Vi gransker dem med lupe og forstørrelsesglass. Nåde dem om de har en faktafeil, omså bare en slurvefeil. Troverdigheten vår til dem, om vi i det hele tatt hadde noe til å begynne med, svekkes fort.
Det kan til og med hende at de som er kontroversielle har rett i sitt hovedpoeng. Om man derimot er slurvete med detaljene, svekker ikke bare dette tilliten om detaljer. Det går også utover folks tillit til at hovedpoenget er korrekt.
Proporsjonalt sett burde det jo ikke det. Det er en asymmetrisk kritisk granskning her som både oppleves og kanskje faktisk er urettferdig. Hvis Kaveh Rashidi sier noe feil om kirurgiske inngrep i Aftenposten, blir dette i større grad oversett enn om for eksempel Sophie Elise skulle ha sagt akkurat samme eller tilsvarende feil. Sånn er det. Så urettferdig! Likevel. Sånn er det.
Å være redelig og undersøke fakta grundig er selvsagt ikke det eneste som er viktig for å bli ansett som pålitelig og intellektuelt ærlig. Det hender jo også stadig vekk at fakta eller data spriker i ulike retninger og at det er tvil om funnene. Da skal og bør man være ærlig om dette. Dessuten er det å være åpen for å endre mening når ny evidens eller informasjon presenteres viktig.
Faktaredelighet er imidlertid en av de viktigste nøklene for å bli tatt seriøst. Hvis man ikke har det, forblir man bare kontroversiell og kontrær. Men noen ganger synes jo det å være målet for enkelte.
