Innleggets forfattere:
Arne Melsom (nestleder, Hongkongkomiteen i Norge)
Magnus Krogstad Bauer (leder, Norsk-Taiwansk Vennskapsforening)
Merethe Lind Jodalen (daglig leder, Den norske Tibet-komité)
Adiljan Abdurihim (sekretær, Den Norske Uighurkomiteen)
I Erik Solheims omtale av utfordringene med det kinesiske diktaturet i DN 14. juni legges en situasjonsforståelse av maktens sirkler til grunn, som er fullstendig frakoblet dagens realiteter. Gitt Solheims lange fartstid fra Kina framstår innlegget som et forsøk på å bedra et norsk publikum.
Kina må komme ut av sitt voldsomme søkelys på ære, skriver Solheim. Uten å fortelle at Xi Jinping er den fremste pådriveren for dette søkelyset. Mange av konfliktene som har tårnet seg opp i de siste årene er direkte konsekvenser av Xis nasjonalisme.
Dette gjelder saker som at Kina nekter å forholde seg til sine brudd mot Havrettskonvensjonen i Sør-Kina-Havet, nekter å leve opp til sine forpliktelser i erklæringen om Hongkong som Kina var med på å registrere som en internasjonal avtale i FN, og handelskrigen mot frihandelspartner Australia. Alt etter at Xi kom til makten i 2012.
Ledet av Xi står myndighetene i Beijing dermed bak omfattende angrep mot den fredelige verdensorden som vi møysommelig har forsøkt å bygge gjennom organisasjoner som FN og WTO. I Solheims språkdrakt er motstand mot denne utviklingen uttrykk for “Vestens misjonerende holdning”.
Det er innlysende at myndighetene i Kina ikke kommer til å legge bort søkelyset på ære så lenge Xi Jinping styrer. Men Solheim underslår dette, og går videre i sitt forsøk på å bedra et norsk publikum gjennom antydninger om at Kina kan forandre seg på dette punktet. Hvorfor forteller du ikke at Xi først må fjernes, Solheim?
En annen gjenganger i Solheims tilbakevendende bedrageriforsøk er grønnvasking av diktaturet. I fjor la kinesiske myndigheter mer omfattende planer om utbygging av ny kullkraft enn noe år etter 2015. Mer enn 2/3 av ny kullkraft vil komme i landet som Solheim reservasjonsløst påstår dominerer det grønne skiftet. Han feier også konsekvent tvangsarbeid i Kinas fornybarindustri under teppe. Kritikk av tvangsarbeid er kanskje «misjonering», Solheim?
Man kan se for seg ulike nivåer av konflikt over Taiwan-stredet. La oss ta for oss Solheim-scenariet med fullskala krig. I sitt svindelforsøk prøver Solheim å få leserne med på at motstand mot en angrepskrig mot Asias fremste demokrati, Taiwan, er nytteløs. Uten noen form for dokumentasjon. Ingen analyse som vi har sett støtter Solheims påstand. Det anerkjente Center for Strategic and International Studies mener at utfallet mest sannsynlig vil være at Fastlands-Kina vil tape.
Solheim forsøker så å undergrave støtte til Taiwan med et argument om at få i Europa ønsker å engasjere seg militært i en slik krig. Vi vet ikke hvor Solheim har hatt oppmerksomheten sin i det siste. Men europeiske land har ikke sendt soldater til Ukraina. Vi kan støtte det frie Taiwan slik vi støtter det ukrainske demokratiet. Med våpenhjelp. I likhet med Solheim er vi ikke militære eksperter. Men det vil ikke overraske oss om norske Naval Strike Missile kan være et ønsket tilskudd som kan sette Taiwan bedre i stand til å forsvare seg mot et invasjonsforsøk.
Kevin Rudd er tidligere statsminister i Australia for Labour, med bakgrunn fra kinesisk studier, har vært diplomat i Beijing, og har nylig avlagt en doktorgrad om Kina under Xi Jinping ved Oxford-universitetet. Rudd mener at slik situasjonen er nå, kan ingen være sikre på utfallet av en krig. Veien vi må velge for å unngå katastrofen går gjennom å videreføre dagens balanse, med avskrekking overfor Beijing på alle plan: økonomisk, politisk og militært. Solheims defaitisme vil bringe oss nærmere krig.
“Det er på tide med en ny start” er Solheims overskrift. Vi som arbeider med et intenst ønske om respekt for universelle menneskerettigheter for alle innenfor Kinas grenser kjenner dette utsagnet så altfor godt, fra Beijings propaganda. Sentralt i ‘den nye starten’ er en aksept av folkemordet mot uighurer og andre folkegrupper i Øst-Turkistan. Aksept av hjernevaskingen av barn i Tibet. Aksept av quisling-styret i Hongkong. Aksept av den systematiske og brutale forfølgelsen av opposisjonelle i Fastlands-Kina.
Forhold som Solheim aldri har tatt et oppgjør med. Han kunne stått opp for grunnleggende menneskerettigheter, men valgte i stedet å slutte seg til kommunistpartiets propaganda der verdier vi alle står bak, i Norge, Tibet, Øst-Turkistan, Taiwan, avfeies som misjonering. Det er på tide å kaste lys over Erik Solheims svindel.
