Forlegger Jan Mesicek i Lille Måne forlag er en uredd forlegger, slike trenger vi flere av i dagens volds- og tabusamfunn. Liberaleren var på boklansering for «Politiet og narkotika – Overgrep, sensur og politisk innflytelse», skrevet av Jon-Ove Flovik Olsen. Beskrivende nok var lanseringen i lokalene til Human Etisk Forbund, i en fullsatt sal, til og med godt besøkt av positivt innstilte politifolk!
En bokanmeldelse av selve boken, fra vår egen Per Aage Pleym Christensen, kan du lese her.
Til tross for en godt besøkt boklansering, glimret selvsagt en gruppe med stort fravær; våre politikere. Det eneste hederlige unntaket var Venstres stortingspolitiker Ingvild Wetrhus Thorsvik som stilte seg undrende til om politiet egentlig er de som bør drive med forebygging av rusbruk (gi hjelp, ikke straff), all den tid det eksisterer ulike holdninger til området internt i politikorpset.
Boklanseringen startet med en kort innledning fra forlegger Jan Mesicek, som blant annet refererer til et gjentagende utsagn blant taletrengte og lyttetrengte på boklanseringen; «har kjent politiet på kroppen selv». Mesicek er en mann med et engasjert hjerte, og denne bokutgivelsen har ikke vært uten problemer eller utfordringer for ham selv, men «vi kan ikke akseptere voldshandlinger mer, når hjelpen er det folk behøver», noe de fleste tilhørerne nok sa seg enig med Mesicek i.
Debatt-redaktør i Subjekt, Mikkel Ihle Tande, har vært redaktør for boken, og han innrømmet ærlig at han egenhendig oppsøkte dette oppdraget i Lille Måne Forlag, nettopp fordi ruspolitikken betyr mye for ham, og han svært gjerne ville sett endringer på området.
Forfatteren Jon-Ove Flovik Olsen fortalte så om hvorfor boken var så viktig for ham å skrive. Han starter med noe som burde vært en uskyldsren ungdomshistorie. En 14 år gammel Jon-Ove på hjemmefest hos en kompis, hvor politiet kom på besøk. Flovik Olsen beskriver politifolkene som utrolig kule, smilende og meget kameratslige i oppførselen mot de unge festdeltagerne, helt til de hører navnet på kompisen. «Kjenning» av politiet kommer opp i samtalen, og borte som dugg for solen er de trivelige politifolkene. De er nå beskrivende nok (omtalt under boklanseringen) politifolk på jakt! På jakt, ikke med fuglehunder, men på jakt etter NARKOTIKA!
Hvordan kan man se på 14-åringer som «kjenninger» av politiet? Bør ikke disse bli sett på med ennå mer humane øyne enn andre 14-åringer, for nettopp å unngå en videre utvikling i rus og kriminalitet? Burde ikke denne alderen være tiden man setter inn de humanetiske kanonene, fremfor batongene? Det er mye «logikk» en enkel skribent ikke skal forstå virker det som.
Forlegger Jan Mesicek spurte konkret til flere oppmøtte fra Politihøyskolen om kanskje det var etablert en ukultur innen politiet, litt påvirket fra tidligere tiders kulturinntrykk, gjennom blant annet filmer og serier, hvor man jakter kriminelle og i særdeleshet de med rusproblemer. Det ble fra politihold antydet at det finnes to typer politifolk; de som mener straff er forebygging, og de som forstår at forebygging handler om hjelp.
Norsk Narkotika Forening, inntil nylig Norsk Narkotika Politi Forening (NNPF) opprettet i 1991 er den store påvirkeren på dette felt i over 30 år nå. De har som tidligere avslørt, benyttet seg av både lovlige og ulovlige midler for å oppnå sine mål om bekjemping av narkotika. Ofte på bekostning av de menneskelige aspekter. Forfatter Flovik Olsen sier det store stridstemaet er forbudet mot bruk av rusmidler i Norge. Derfor ble heller ikke rusreformen vedtatt, mener han. I andre land får folk som er brukere være i fred, i Norge blir de hundset og jaktet på. Ikke bare av politiet skal sies, vold har vært noe de rusende lenge har måttet forholde seg til.
Tania Randby Garthus, politioverbetjent og lektor ved Politihøyskolen i Oslo, holdt også et innlegg på lanseringen, og hun kunne selv beskrive å ha følt NNPF på kroppen. Garthus hadde selv blitt klaget inn til skolen da hun i utdanningsøyemed av nye politistudenter lærte de opp i human behandling av rusede personer. I følge NNPF skulle disse bli behandlet med makt, ikke forståelse og hjelp.
I følge Garthus bør man flytte fokus fra påtale til hjelp, og det er mange innen politiet som er enige om dette, men det letteste er kanskje at det kommer krystallklare instrukser på området? Vi trenger et politi som ser personen som trenger hjelp, fremfor rusen personen har. I dag er det nok for vage tolkninger av hva politiet har lov til eller ikke. Artikkelforfatterens sidekommentar her må være at respekt og human behandling av mennesker kan utføres helt fritt, uten lover og regelverk.
Birgitte Ellefsen fra Politihøyskolen påpekte at de har fått i oppdrag å finne ut hvordan politiet kan forebygge, la oss bare håpe de lander på en human løsning.
Hege Grostad, samfunnsdebattant på #NarkoTwitter, som vi tidligere i Liberaleren har omtalt, var også tilstede på boklanseringen. Hun holdt et innlegg rundt sin egen opplevelse rundt tvangsinnleggelse, skapt i et samrøre fra Eidsvoll kommune og politiet (som hadde overvåket henne siden 2014), for å gjennomføre en urintest. Som aktiv debattant på rusområdet, mente man det var skadelig for hennes ufødte barn i magen, dersom hun ruset seg. Dette var i praksis en ulovlig bortføring (Kripos har varslet advokat Elden at Grostad kan søke erstatning), og hun bestod testen. Dette er nok en av de groveste eksemplene på maktmisbruk innen politiet og ruspolitikken. Hendelsen er beskrevet i boken.
Grostad hadde også andre betraktninger hun ville fremføre. Avhengighet har lite med selve rusen å gjøre, men underliggende livssituasjoner, traumer i barndom osv. Det må bli et mål for samfunnet å skape gode liv for flest mulig, og en del av løsningen på dette kan være borgerlønn. Mange rusavhengige må ty til kriminalitet for å få tilgang på rus. Likeledes må det jobbes for å skape mindre press på unge mennesker. De lever under et for stort press i dag, og da kan veien bli kortere ut i rusavhengighet.
Hege Grostad var også opptatt av å få frem at fornuftig bruk av rus også kan være et gode, et hjelpemiddel i ditt liv.
Bård Dyrdal, politioverbetjent i Oslo politidistrikt og leder av LEAP Scandinavia (de jobber for kunnskapsbasert ruspolitikk som hjelper, ikke straffer, de svakeste i samfunnet), har skrevet forordet i boken «Politiet og narkotika», og han siterte, som i boken, Ragarockers:
Er det ikke deilig å ha noen å hate?
Føles det ikke godt å ha noen å hate?
Er det ikke herlig å slå dem flate?
Er det ikke deilig å ha noen å hate?
Dyrdal er en av politiets fremste talsrør for en human behandling av de som sliter med rus. Han påpekte at politiet nok ennå er litt umodne i å se på sin egen rolle i samfunnet, hva gjelder voldsbruk. Det har ikke vært noen instanser som har holdt politiet sterkt nok i ørene.
I salen tok flere ordet når det ble åpnet for dette. En av disse var erfaringskonsulent i Oslo kommune, Silje Mack, som har skrevet mye om rus, og som jobber innen rusfeltet i kommunen. Hun beskrev en egen opplevelse fra et barbesøk nylig hvor en av gjestene uttalte «dersom jeg finner ut at en av dere bruker narkotika, så knekker jeg nesen på dere!», visstnok ennå verre behandling om han fant ut at egne barn bedrev slikt. Dette er beskrivende for samfunnet som har vært, og som fortsatt består. Vold er ofte «løsningen» på et «problem», de som ruser seg.
I følge Mack er disse holdningene tillært i samfunnet, og medfører bare at vi skyver de svakeste i vårt samfunn ennå lenger bort fra de av oss som kunne gitt de hjelp. Hun påpeker også de store forskjellene i moral, som ennå gjelder. Nyter du en cannabis i stille former, skal du knekkes nesen på, mens helgefylla hvor du potensielt må pumpes, er innafor?
Studentradioen Radio Nova møtte også opp og lurte blant annet på hva unge journalister kunne gjøre for å være mindre fordømmende i sitt journalistiske virke. Derigjennom spurte de om ikke det burde være mer åpenhet for journalister i saksdokumenter, slik at de skriver saker på mer korrekt grunnlag, enn bare uttalelser fra politiet.
Det ble flere positive utvekslinger i salen, mellom tilhørere, folk fra politiet, forfatteren og forlegger. Det kan jo gi et godt håp for dialog, fremfor steile fronter mot hverandre, men det er nok for tidlig å fremsi en dom på dette, vi har fortsatt en lang vei å gå.
Forfatter Jan Arild Snoen avrundet boklanseringen med en oppsummering av ruspolitikken i Europa, som jo er i forandring, til det positive, forhåpentligvis. Her hindrer dessverre diverse EU-dommer for øyeblikket en utvikling i riktig retning. Dette gjør at for eksempel Tyskland, som ville legalisere Cannabis fullt ut, må endre på dette. Egendyrking og cannabisklubber blir løsningen de tror EU kan gå med på. Sveits tester ut en rusreform, innenfor EUs regelverk. Når Tyskland får løsning på området vil Luxembourg og Tsjekkia følge etter, og det er ikke usannsynlig at det samme gjelder Danmark.
«Legaliser nå!» lansert tidligere i år av forfatter Jan Arild Snoen finner du en omtale av her (bestill boken direkte fra forfatteren), og ikke minst kan du lytte på Liberaleren Podcast, med Klaus Jakobsen, Bent Johan Mosfjell og Jan Arild Snoen i studio her.
Forfatter Jon-Ove Flovik Olsen, selv en aktiv del av bevegelsen #NarkoTwitter, tror nettopp denne bevegelsen har stor ære for at tabuer i samfunnet er i ferd med å sprekke. Og ikke minst at stadig flere mennesker i samfunnet ser andre som trenger hjelp, ikke straff. Dette må bli veien videre.
Vi gjennomgår tøffe økonomiske tider i samfunnet, artikkelforfatteren inkludert. Forrige gang jeg stod i en lignende situasjon var i 1997-1998, da rentene gikk amok. Både jeg og samboeren var i to jobber, enda fikk vi ikke endene til å møtes. Ekstrajobben jeg hadde i en periode var nattevakt på forsvarets perminal i Oslo, tvers over sprøytebussen. Der fikk jeg oppleve mye trist. De svakeste i vårt samfunn fikk i en kort periode mye forståelse og gode samtaler fra i det minste ett stykk sikkerhetsvakt. Bidraget var en dråpe i et bunnløst hav, vi trenger en hel befolkning på laget, og vi trenger det nå!
Varme hjerter, hjelp og bistand, ikke fengsel, juling og batong.
