POLITIET og NARKOTIKA
Jon-Ove Flovik Olsen
Lille Måne, 2023
258 sider
Boken «Politiet og Narkotika» forteller hvordan foreningen NNPF opererte utenfor loven, skapte monopol i den offentlige debatten, og sensurerte – og overvåket meningsmotstandere. Aktivistene i #Narkotwitter får sin bauta i denne boken.
Du husker kanskje «Kongsberg-saken» som skjedde tidligere i år: En unggutt havner i basketak med en politibetjent. Kameraten filmer det hele med sin mobiltelefon, men blir tvunget til slette filmen. På toppen av det hele blir offeret politianmeldt for vold mot offentlig tjenesteperson. På grunn av overvåkningskameraer på stedet kunne politifolkenes fremstilling imøtegås. De to ungdommenes historie ble støttet av hva filmene fra overvåkningskameraer viste.
Tenk deg at Kongsberg-saken ikke er et enestående enkelttilfelle, et unntak. Snarere tvert imot; at politiet i flere tiår opererer utenfor den loven de er satt til å håndheve, men alltid dekker hverandre og ofrene for politiets overgrep aldri blir trodd av Spesialenheten for politiet, som har som oppgave å efterforske når politiet blir beskyldt for lovbrudd i tjenesten. Da har du norsk politi i jakten på narkotikaforbrytelser. Det ligger ødelagte liv i kjølvannet av politiets rolleforståelse i utøvelsen av norsk lov for å forhindre narkotikaforbrytelser.
«Vi må bare slutte å være snille. Nå blir det av med buksa på offentlig sted.» Så brutalt ærlig kan politiets forståelse av sin egen rolle og hvilke virkemidler de kunne bruke i kampen mot narkotika oppsummeres. I hvert fall av Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Utsagnet stammer fra NNPF-leder Jan Erik Bresil.
Høring om rusreformen førte til granskning av NNPF
I boken ”Politiet og narkotika” som er i salg fra 20. juni forteller Jon-Ove Flovik Olsen historien om NNPF. Det er en fortelling som bør sjokkere. I kjølvannet av avsløringene om NNPF nedsatte regjeringen i 2021 Rolleforståelsesutvalget, som gransket samrøret mellom politiet som offentlig etat og den private foreningen NNPF.
I 2021 gjennomførte Stortinget en høring om rusreformen, og der fremkom det uenighet mellom Riksadvokaten (øverste leder for påtalemyndigheten) og representanten for Det nasjonale statsadvokatembedet (som tilfeldigvis også var nestleder i NNPF). Uenigheten handlet om hvilke fullmakter politiet hadde i forbindelse med ransakelse av personer i forbindelse med mistanke om narkotikabesittelse. Den nye riksadvokaten måtte sende ut en instruks som presiserte hvilke fullmakter politiet har. Regjeringen oppnevnte Rolleforståelsesutvalget. Utvalgets rapport var knusende, og oppsummeres i bokens kapittel 11.
NNPF – mektig forening lånte politiets autoritet og misbrukte den
NNPF ble stiftet i 1991 og skulle i starten styrke kompetansen til politifolk som jobbet med forbrytelser relatert til narkotika. I 1998 endret foreningen formål, og ble nå en interesspolitisk organisasjon som skulle kjempe for å beholde forbudslinjen i narkotikapolitikken.
I bokens første kapittel forteller forfatteren om forbudslinjens opphav; I et anfall av politisk og moralsk panikk lanserte president Nixon i USA «war on drugs», med andre formål enn å bekjempe narkotika som rusmiddel. Forbudslinjen var ikke kunnskapsbasert, men ble likevel eksportert til europeiske land – og Norge. 60 år senere er Norge et av få land i Europa som fortsetter denne politikken.
80% av NNPFs medlemmer er politifolk som jobber med narkotikaforbrytelser, ansatte i påtalemyndigheten, tollvesenet – og i Forsvaret. I boken forteller Flovik-Olsen hvordan foreningen lenge hadde monopol i den offentlige debatten om hvordan narkotikabruk best bør bekjempes. De opptrådte i politiuniform når de holdt foredrag, og fikk økonomisk støtte fra både Politidirektoratet og andre offentlige etater. Bruken av begrepet «politi» i foreningens navn, av politiuniformen og politiets adresser som adresser for foreningens lokallag har NNPF klart å skape et inntrykk av at dens medlemmer og synspunkter representerte Politiet som etat. Men NNPF har gjort mer. Foreningens medlemmer har forsøkt å undergrave og sensurere meningsmotstandere i den offentlige debatten om norsk ruspolitikk, og å overvåke og registrere meningsmotstandere.
Sensur av Unge Venstre – og overvåking av Grostad
Boken blir rett og slett spennende når det avsløres hvordan NNPF-medlemmer i 2019 brukte sine kontakter i skoleverket til å forsøke å sensurere og stanse Unge Venstres kampanje for en ny ruspolitikk; Legalize it. Til tross for at både justisministeren og utdanningsministeren påpekte at kampanjen var uttrykk for et lovlig politisk standpunkt mente både skoleledere og politifolk at det var ren reklame for narkotikabruk.
Hege Grostad var en ruspolitisk aktivist knyttet til foreningen Emma Sofia. Da hun flyttet til Eidsvoll fikk kommunen informasjon om at hennes standpunkter i rusdebetatten kunne medføre en fare for hennnes ufødte barn. Grostad var på dette tidspunktet gravid. Kommunen tvang Grostad til å gjennomføre en urintest for å avdekke narkotikabruk. Opplysningene kommunen fikk fra et NNPF-medlem var fra et register. Avsløringen av registreringen og rustestingen førte til granskning av politiet. Spesialenhetens granskning endte med en såkalt foretaksstraff for politidistriktet. Er Grostad den eneste som blir registrert hos politiet for sine meninger? Begge disse to eksemplene (og andre) viser at NNPF ikke har forstått at de skal beskytte Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet.
#Narkotwitter – borgerjournalistene gjorde jobben
#narkotwitter er et samlebegrep på både navngitte og anonyme aktivister, som de siste årene har samordnet sin innsats for å avdekke NNPFs rolle i kjempe mot en endring av norsk ruspolitikk. NNPF har lånt politiets autoritet for å kjempe for et konkret ruspolitisk syn, sensurere og undergrave meningsmotstandere, og hatt en rolleblanding med Politiet som statlig etat.
Den lånte autoriteten fra etaten som skal håndheve lov og rett har ført til at norske medier i liten grad har stilt kritiske spørsmål til NNPS fremstilling av sine ruspolitiske synspunkter, og fakta og kunnskap som skulle ligge til grunn for forbudslinjen NNPF prediker.
Flovik Olsen forteller at #narkotwitter har gjort mer enn å avsløre rolleblanding, pengetildeling og politisk sensur. Sitatet fra Bresil er ikke enestående, men et uttrykk for hvordan politifolk har foretatt svært inngripende tiltak mot personer; stripping på åpen gate, ransaking av personer, urinprøver, og bruk av politihunder på skoler. For å nevne noe. Ødelagte liv ligger i kjølvannet av hvordan politiet har forstått sin rolle i å forhindre narkotikaforbrytelser.
For den som har fulgt den ruspolitiske debatten noen år er det neppe noen stor nyhet at norsk ruspolitikk (forbudslinjen) har vært mislykket. I boken er det likevel et kapittel som oppsummerer konsekvensene av forbudslinjen, men som også skisserer hvilken ruspolitikk Norge kunne hatt.
Borgerjournalistikk har ikke ført til norske regjeringers fall, men denne formen for redaktørløse dugnader kan ha viktig samfunnsmessig betydning. #Narkotwitter får i denne boken sin velfortjente bauta. Derfor bør de journalister i vanlige norske medier ta til seg forfatterens oppfordring til media.
En svært viktig bok
Jon-Ove Flovik Olsen har skrevet en svært viktig bok, som viser hvor viktig det er å kikke samfunnsinstitusjoner i kortene for å avdekke rolleblanding, maktmisbruk, korrupsjon, og forsøk på skjult påvirkning. Den kan til tider være litt tunglest og omstendelig, men fremstillingen antar de rene spenningsdimensjoner når det kommer til forsøkene på å sensurere Unge Venstre og hvilke konsekvenser registreringen (!) av Hege Grostads synspunkter fikk for henne.
I en epilog forteller et av ofrene i Kongsberg-saken, Kevin Simensen om hvordan hele saken har påvirket ham. Han er neppe alene om å redselen for å bli utsatt for politiets overgrep. Overgrep begått av de som skal håndheve lov og rett, for å forsvare en politikk som beviselig ikke virker.
Flovik Olsen avslutter sin første bok med et betimelig spørsmål: Hvor lenge skal vi ha det slik?
