Slutt å ta hans utsagn om skatt, utdanning og monopoler ut av sammenheng.
Det er mange som kommer med tvilsomme påstander om Adams Smiths standpunkter. Det vanlige mønsteret går ut på å påstå at økonomen egentlig ikke var en ond konservativ (sant), men en moderne progressiv (usant). Tre vanlige påstander er at Smith støttet progressiv beskatning, offentlig utdanning og statlig regulering av monopoler. To er helt og en er delvis feil.
Progressiv beskatning
Smiths første maksime om beskatning, fra Nasjonenes velstand, er at «hver stats undersåtter burde bidra til statens underhold mest mulig proporsjonalt med hver enkelts evne, det vil si proporsjonalt med inntekten hver av dem nyter under statens beskyttelse.» Beskatning i henhold til inntekt er ikke progressiv beskatning. Det er proporsjonal beskatning – i moderne terminologi flat skatt.
Ikke bare støttet ikke Smith progressiv inntektsskatt, han støttet ikke noen form for inntektsskatt. «Koppskatter», advarte han, «blir, hvis det gjøres forsøk på å proporsjonere dem i henhold til formuen eller inntekten til hver bidragsyter, helt og holdent vilkårlige. En manns formue varierer fra dag til dag, og uten en inkvisisjon som vil være mer utålelig enn enhver skatt, gjentatt minst årlig, kan man bare gjette på hvor stor den er. Fastsettelsen må derfor i de fleste tilfeller avhenge av det gode eller dårlige humøret til takstmannen, og må derfor være helt og holdent vilkårlig og usikker.»
Smith ønsket ikke skatt på inntekt. Han ønsket et skattesystem hvor skattebyrden er proporsjonal med inntekt. I motsetning til de fleste moderne kommentatorer, innser han at å avgjøre hvem som bærer kostnaden av en skatt ikke er så enkelt som å se hvem som overleverer pengene.
Her er et annet Nasjonenes velstand-sitat jeg har sett brukt som bevis på at Smith støttet progressiv beskatning: «Man må imidlertid alltid huske at det er luksusen, og aldri de nødvendige utgiftene til de lavere sjikt av befolkningen som bør skattlegges.» Dette tolkes som at Smith ønsket å beskatte de rikes luksus heller enn de fattiges nødvendige goder.
Men her er hele paragrafen:
«Man må imidlertid alltid huske at det er de luksuriøse, og aldri de nødvendige utgiftene til de lavere sjikt av befolkningen som bør skattlegges. Den endelige betalingen av enhver skatt på deres nødvendige utgifter ville i sin helhet falle på de høyere sjikt, på den minste delen av den årlige produksjonen, og ikke på den største. En slik skatt må i alle tilfeller enten øke lønningene for arbeid eller senke etterspørselen etter det. Den kunne ikke øke lønningene for arbeid uten å kaste den endelige betalingen av skatten over på de høyere sjikt. Den kunne ikke senke etterspørselen etter arbeid uten å senke den årlige produksjonen fra nasjonens land og arbeid, fondet som alle skatter til sist må betales ut fra. Hva enn en skatt av denne typen kunne tenkes å redusere etterspørselen etter arbeid til, ville den alltid måtte øke lønningene til et høyere nivå enn de ellers ville ha vært i den tilstanden, og den endelige kostnaden av denne forbedringen av lønningene ville i alle tilfeller måtte falle på de høyere sjikt.»
Smith argumenterer for å beskatte de fattiges luksus, ikke de rikes. Argumentet hans er at en skatt på de nødvendige godene til «de lavere sjikt» vil øke lønningene og dermed betales av «de høyere sjikt», og at man derfor burde skattlegge luksusen til de førstnevnte for å være sikker på at de bærer sin del av skattebyrden. Endringen fra «luksuriøse» til «luksusen», som muliggjør feiltolkningen–forutsatt at du ikke leser resten av paragrafen–later til å ha oppstått som en trykkfeil i en utgave fra midten av det 19. århundre som Project Gutenberg publiserte på nettet.
Her er et annet sitat som noen ganger brukes som bevis på at Smith støttet progressiv beskatning: «Det er ikke veldig urimelig om de rike må bidra til offentlige utgifter ikke bare proporsjonalt med sin inntekt, men noe mer enn i den proporsjonen.
Konteksten her er Smiths drøfting av skatt på husleie. Han bemerker at rike mennesker betaler en større del av inntekten sin i husleie, og at byrden av en slik skatt dermed vil være mer enn proporsjonal med inntekt. Han sier at en skatt som er ønskelig av andre grunner ikke burde forkastes bare fordi den rammer de rike hardere. «Ikke veldig urimelig» betyr ikke «ønskelig», hvilket kan være grunnen til at noen av de som gjengir sitatet utelater de første seks ordene og kapitaliserer det syvende for å late som om setningen begynner med «De rike må».
Noah Smith, som står bak nyhetsbrevet Noahpinion, har gjengitt dette sitatet for å hevde at Adam Smith var tilhenger av omfordeling av inntekt:
«Hvor enn det finnes stor eiendom finnes det stor ulikhet. For hver rike mann må det minst finnes fem hundre fattige, og velstanden til de få forutsetter fattigdom hos de mange.»
Han overser de påfølgende setningene:
«De rikes velstand vekker forargelse hos de fattige, som ofte drives, både av mangel og av misunnelse, til å tilrane seg eiendelene hans. Det er bare under ly av magistraten at eieren av den verdifulle eiendommen, som er anskaffet gjennom mange års arbeid, eller kanskje mange påfølgende generasjoner, kan sove en eneste natt i trygghet….Der det ikke finnes noen eiendom, eller i det minste ingen eiendom som overstiger verdien av to eller tre dagers arbeid, er ikke en sivil regjering like nødvendig.»
Smith argumenterer ikke mot ulikhet. Han sier at ulikhet er det som gjør staten nødvendig.
I tillegg til å få ordene sine tatt ut av sammenheng, blir Smith noen ganger tillagt ord som vi ikke har noen grunn til å tro at han noen gang har sagt. Flere postere påstår at Smith skrev «En kriminell er en person med rovdyrinstinkter som mangler tilstrekkelig kapital til å starte en bedrift. Regjeringer er for det meste av de rike for de rike. Regjeringer står for en stor andel av den organiserte urettferdigheten i ethvert samfunn, antikt eller moderne. Sivile regjeringer, i den grad de er stiftet for å sikre eiendom, er i realiteten stiftet for å forsvare de rike mot de fattige, og for å forsvare de som har eiendom mot de som ikke har det.» Den første setningen er fra Howard Scott, sitert i en avis i 1933. Den siste er fra Smith. Jeg kan ikke finne noen kilde for de to midterste setningene.
Så er det de som gjengir en setning hvor Smith ser ut til å sitere Lord Kames’ påstand om at målet med beskatning bør være å «bekjempe ulikhet i rikdom så mye som mulig, ved å lette på byrden til de fattige og øke byrden til de rike.» Setningen kommer ikke fra Smith, men fra en av Edwin Cannans fotnoter i hans 1904-utgave av Nasjonenes velstand, skrevet mer enn et århundre etter Smiths død. Cannan siterer Kames’ regler om skatt fordi en av dem er relevant for passasjen Cannan skriver en fotnote for. Passasjen om å bekjempe ulikhet i rikdom er en annen av Kames’ regler, og ingenting i teksten antyder at Smith var enig med den.
Skolegang og antitrust
Som en del av en veldig lang drøfting av utdanning, fremlegger Nasjonenes velstand argumenter både for og mot en statlig rolle i skolen. En passasje brukes ofte som bevis på at han støttet en slik rolle: «For en veldig liten kostnad kan allmennheten legge til rette for, oppmuntre, til og med pålegge nesten hele folket å måtte tilegne seg disse mest essensielle delene av en utdanning.»
Den neste paragrafen, som vanligvis ikke blir sitert, begynner: «Allmennheten kan legge til rette for denne tilegnelsen ved å etablere en liten skole i hvert eneste sogn eller distrikt, hvor barn kan bli undervist for et så moderat vederlag at selv en vanlig arbeider kan ha råd til det, og skolemesteren er delvis, men ikke fullt ut, betalt av allmennheten, for hvis han fullt ut eller i hovedsak ble betalt av den, ville han straks lære å ikke skjøtte sitt arbeid.”
«Kan» betyr ikke «bør». Smith skrev også: «Man bør merke seg at de delene av utdanningen som det ikke finnes offentlige institusjoner som lærer bort, generelt er de som undervises best.» Smiths avsluttende oppsummering av emnet: «Kostnaden av institusjonene for utdanning og religiøs opplæring er likeledes uten tvil fordelaktig for hele samfunnet, og kan derfor uten urett dekkes av hele samfunnets kollektive bidrag. Det er imidlertid kanskje like riktig, og til og med med en viss fordel, at kostnaden dekkes i sin helhet av de som drar direkte fordel av slik utdanning og opplæring, eller av frivillige bidrag fra de som mener de har anledning til enten det ene eller det andre.» Med andre ord, en viss beskjeden offentlig finansiering av utdanning er ikke urettferdig, men et helt og holdent privat system ville kanskje være å foretrekke.
Så var det påstanden om at Smith støttet regulering av monopoler. Passasjen fra Nasjonenes velstand som noen ganger siteres som bevis på dette: «Personer av samme yrke møtes sjelden, selv for moro og fornøyelse, uten at samtalen ender i en konspirasjon mot allmennheten, eller i en eller annen listig plan for å heve prisene.» Jennifer Roback Morse, en økonom og fremtredende sosialkonservativ, siterte den og kommenterte: «Smith forsto at den ‘naturlige’ tendensen til å berike seg på allmennhetens bekostning må holdes i sjakk av juridiske og sosiale normer. Loven må forby noen typer økonomisk adferd.» Men passasjen fortsetter:
«Det er ganske riktig umulig å forhindre slike møter, med noen lov som kunne håndheves eller være i tråd med frihet og rettferdighet. Men selv om loven ikke kan hindre personer av samme yrke i å samles innimellom, bør den ikke gjøre noe for å tilrettelegge for slike samlinger, og enda mindre for å gjøre dem nødvendige. En regulering som pålegger alle av samme yrke i en viss by å registrere navn og bosted i et offentlig register, tilrettelegger for slike samlinger. Det setter individer i kontakt som ellers kanskje aldri ville ha visst om hverandre, og gir enhver mann i yrket opplysninger om hvor han kan finne enhver annen mann i yrket.
Adam Smith var hverken konservativ eller progressiv i moderne forstand.
Smith argumenterer ikke for lover mot konspirasjoner om å begrense yrkesutøvelse, men mot lover som hjelper til å skape dem–det 18. århundrets ekvivalenter til moderne reguleringsorganer som bidrar til å skape karteller.
Folk som oppfatter Smith som progressiv har rett når de bemerker at han la stor vekt på arbeidernes velferd.
«Tjenere, arbeidere og kvinner av ulike slag utgjør den absolutt største delen av ethvert stort politisk samfunn. Men det som forbedrer omstendighetene til den største delen kan aldri regnes som en ulempe for helheten.»
Det de overser er at Smith var uenig med dem i hvilken politikk som var i massenes interesse.
Rothbard om Smith
De fleste av disse feiltolkningene kommer fra progressive som forsøker å ta Smith til inntekt for sin side. Men Murray Rothbard, den libertarianske økonomen, har også forsøkt å fremstille Smith som proto-progressiv–ikke for å ta ham til inntekt for sin side, men for å avvise ham. I bind 2 av An Austrian Perspective on the History of Economic Thought, for eksempel, skrev Rothbard at Smith «forfektet flå-de-rike-tiltaket progressiv inntektsskatt.» Jeg kunne ikke finne noe grunnlag for påstanden i Rothbards bok.
Rothbard påsto også at Smith var tilhenger av offentlig skole, og han beskrev de angivelige grunnene til dette i en viss detalj. Han siterte Smiths utsagn om at «tryggheten i hvert samfunn vil alltid avhenge, mer eller mindre, på folkets kampånd», og deretter la Rothbard til: «Det var en engstelse å se staten fremdyrke en slik ånd som ledet Smith inn i enda et viktig avvik fra laissez-faire-prinsippet: hans støtte for offentlig utdanning.»
Det første problemet med dette er at Smith, som påpekt over, ikke støtter offentlig utdanning. Det andre problemet er at Rothbard leser Smiths referanse til «kampånd» som et tegn på «dedikasjon til nasjonalstatens militarisme». Det er villedende. Her er Smiths kommentar i kontekst:
«Men tryggheten i hvert samfunn vil alltid avhenge, mer eller mindre, på folkets kampånd. I dag ville riktignok kampånden alene, uten støtte fra en veldisiplinert stående armé, kanskje ikke være tilstrekkelig til å ivareta noe samfunns forsvar og sikkerhet. Men der hvor hver borger hadde en soldats ånd, ville en mindre stående armé utvilsomt være påkrevet. Den ånden ville dessuten nødvendigvis i stor grad forminske trusselen mot frihet, det være seg virkelig eller innbilt, som en stående armé ofte oppfattes å utgjøre. Slik det ville gjøre det mye enklere å bruke hæren mot en utenlandsk invasjon, ville det også forhindre dem i samme monn hvis de noen gang beklageligvis skulle bli vendt mot statens konstitusjon.»
Smiths argument om fordelen av å ha kampånd er det samme som argumentet som noen ganger brukes for retten til å bære våpen i dag: Det gjør et stort militære mindre nødvendig og gjør det mindre sannsynlig at et kupp vil lykkes. Det er nesten fullstendig omvendt av det Rothbard antyder.
Rothbard fortsetter: «Det er også viktig, mente Smith, å ha offentlig utdanning for å innprente lydighet til staten i befolkningen–ikke akkurat libertariansk eller laissez-faire-doktrine.» Deretter siterer han Smith: «Et utdannet og intelligent folk er dessuten alltid mer anstendig og disiplinert enn et ignorant og uintelligent et. De føler seg, hver og en av dem, mer respektable, og mer troende til å oppnå respekt fra sine overordnede, og derfor er de mer tilbøyelige til å respektere disse overordnede. De er…mindre tilbøyelige til å bli villedet inn i utemmet eller unødvendig opposisjon mot myndighetenes tiltak.»
Dette utsagnet ser ganske annerledes ut i kontekst. Det følger etter en kommentar om at skolegang reduserer «vrangforestillinger forårsaket av fanatisme og overtro.» Rothbards forkortelse utelater Smiths bemerkning om at utdannede borgere «er mer tilbøyelige til å granske, og bedre i stand til å gjennomskue, de egennyttige klagene om splid og oppvigleri». Disse delene av teksten–og en frase som Rothbard lot stå, om «utemmede eller unødvendige» standpunkter–bør gjøre det klart at målet ikke er blind lydighet, men å understøtte god politikk og bekjempe dårlig politikk.
Det som gjør Rothbards kritikk av Smiths syn på utdanning spesielt merkelig er kontrasten med Anne Robert Jacques Turgot, som Rothbard beskriver som en bedre økonom enn Smith som dessverre ble oversett av senere forfattere, og fremhever hans støtte for laissez-faire i diverse sammenhenger. Turgot oppfordret kongen av Frankrike til å stifte «et råd for nasjonal utdanning som vil bli satt til å lede akademiene, universitetene, kollegiene og de mindre skolene.» Med hvilket formål? «Jeg kan ikke foreslå noe som vil være mer gavnlig for ditt folk, mer egnet til å opprettholde fred og god orden, til å stimulere alle nyttige arbeider, til å gjøre at din autoritet blir verdsatt, til å øke dine undersåtters hengivenhet til deg mer og mer for hver dag, enn å gi dem alle en opplæring som åpner sinnene deres for det ansvaret de har overfor samfunnet og overfor din makt som beskytter dem, pliktene som dette ansvaret pålegger dem, egeninteressen i at alle må oppfylle disse pliktene, til fellesskapets og til deres eget beste.
Rothbard hadde formodentlig kjennskap til denne passasjen, siden den var med i i en samling som Rothbard skrev innledningen til. Og så anklager han Smith for å ville at staten skulle kontrollere utdanning for å innprente lydighet?
Rothbard kommer med en kritikk av av Smith som jeg ikke har sett noe annet sted: «Han støttet også moderate skatter på import av utenlandske produkter og skatter på eksport av rå ull–og svekket dermed alvorlig sin angivelige dedikasjon til internasjonal handelsfrihet.»
Men Smith var, i likhet med Turgot og i motsetning til Rothbard, ikke anarkist. Derfor var problemet for ham å velge den formen for beskatning som var minst verst til å finansiere en stat. Det som gjorde Smith til en tilhenger av frihandel var at han mente at import- og eksportavgifter, inkludert skatt på eksport av ull, hadde en negativ effekt på økonomien. Det var ikke målet med forslaget hans; det var kostnaden av å skaffe til veie de nødvendige midlene.
Forskjellen på Smith og Turgot var ikke at én trodde mer på fordelene ved frihandel enn den andre. Det var at Turgot mente at det ideelle skattesystemet ville hente alle skatteinntektene fra landets nettoprodukt, mens Smith diskuterte fordelene og ulempene ved et bredt utvalg av alternative skatter.
Rothbard nevner ikke at da Smith skrev, var eksport av ull en forbrytelse. Smith, som beskrev disse restriksjonene i detalj, ønsket å erstatte det forbudet med en skatt–en stor reduksjon i statlige inngrep i handel. Det er som om noen skulle skrive om hundre år at en av våre samtidige ikke var imot krigen mot narkotika fordi han foreslo at marihuana burde beskattes, uten å nevne at skatten var en del av et forslag om å legalisere det.
Smith var en tilhenger av frihandel. Han var ikke tilhenger av progressiv inntektsskatt eller noen inntektsskatt. Han forsvarte ikke regulering av monopoler. Hans støtte for offentlig skole var tentativ og delvis. Han var hverken konservativ eller progressiv i moderne forstand.
David Friedman er økonom og professor emeritus ved Santa Clara University School of Law. Han er forfatter av The Machinery of Freedom: Guide to a Radical Capitalism (Harper & Row).
Artikkelen er oversatt av David Oftedal. Artikkel er gjengitt med tillatelse fra Reason.com. Reason er ikke ansvarlig for oversettelsen.
