Ja, hvorfor må man gjøre seg til sånn i pride-paraden. Kle seg outrert og sånn.
Dette er en liten gjennomgang av litt kulturhistorie. Om hvordan Pride er en markering av et opprør. Det startet med en lurvete bar i Grenwich Village…
Stonewall Inn var i 1969 et samlested for skeive. Ett av stedene som var inkluderende for alle under paraplyen. En miks av folk fra homofile menn til “stone butch” lesbiske og transkvinner. Dette til tross for at baren var eid av mafiasyndikatet “Genovese family”. Noen ganger er mafiaen kjekk å ha. De bestakk også politiet til å til tider ignorere ting som foregikk på utestedet.
Raids var fremdeles en jevnlig hendelse, men man hadde gjerne tips fra sine betalte venner i uniform om at det kom til å skje før tida – slik at man rakk gjemme vekk illegalt salg av alkohol etc.
Dråpen som fikk begeret til å renne over
Det var natt til 28. juni 1969, rett etter Judy Garlands begravelse. Populærmytologi er at det var stemninga etter denne som førte til at politirazziaen fikk følgene med opptøyer i gatene. Det hadde tross alt vært razzia bare noen dager før uten at en murstein ble kastet.
Mytologien beretter om at det ble slått ring rundt jukeboksen da politiet ville skru av Somewhere over the rainbow. “Nobody Silences Judy!”…
En av bakgrunnene for razziaer mot skeive utesteder var de såkalte maskerade-lovene, som forbød folk å gå i klær som ikke matchet kjønnet i legitimasjonen. Med moderne øyne latterlige “du må ha tre klesartikler på deg som passer til kjønnet i papirene dine”-regler.
På bakgrunn av disse, forbud mot sex mellom menn, og andre lover spesifikt rettet mot skeive, var plaging fra ordensmakten en del av hverdagslivet.
Men resultatet denne gangen var altså opprør i gatene. Det har blitt sagt at både Marsha P Johnson, og den butch lesbiske Stormé DeLarverie var den som sto foran og ropte at folk måtte gjøre noe. Eller kastet den første brosteinen. Førstnevnte har hevdet i intervjuer at hun ikke ankom før et par timer etter razziaen.
Kjønnsnormbrudd
Det var altså ikke bare sexen som var forbudt og ble gjenstand for forfølgelse. Maskeradelovene og andre lover, samt politiets egne initiativer, forfulgte også kjønnsnormbrudd.
Dette er dyp skeiv kulturhistorie.
Det handler om de som skiller seg ut og deres kamp mot en stat som vil regulere folks uttrykk og eksistens som seg selv. Hvordan de som forstyrrer gatebildet og A4-verdenen og de ordnede boksene for hva som passer hvor ble opprettholdt av stat med voldsmonopol.
Den første Pride-paraden var på ettårsdagen for razziaen, med tusenvis i gatene i New York. Stonewall var ikke starten på homobevegelsen, men den var et slags samlende punkt for en sterkere bevegelse og organisering.
Det er dette som feires.
«The first pride was a riot.» Og protesten er der fremdeles.
Den faste årlige diskusjonen om politiet hører hjemme i Pride må for øvrig sees i sammenheng med dette historiske bakteppet. Spennet går mellom “Politiet var og er problemet” (tallene for skeives tillit til politiet er nedslående lesning) og “endelig er de med og har sagt unnskyld”.
Den valgte familien
Den valgte familien er et ganske så tilsynelatende koselig begrep i skeiv-verdenen. Ekstra familie som man har valgt. Det er dessverre et begrep som ikke alltid handler om ekstra familie. Det handler om eneste familie.
Fordi den man hadde raskt forsvant da man kom ut av skapet. Det skjer fremdeles.
En av de mer frigjørende tingene med å henge i skeive miljøer er at en oppdager at familiestruktur ikke er en nødvendighet sånn eller sånn. De av oss som velger tosomhet og barn og villa, har ofte tatt et bevisst valg. Det finnes alternativer for nettverk, støtte, hvem man har barn med, hvor mange foreldre som er involvert og hva relasjonen mellom dem er. Ikke at det alltid hjelper selv om man skulle tro det var praktisk, undertegnede har prøvd få med en lesbisk småbarnsmor ut, men fått til svar at det var vanskelig med barnevakt fordi ingen av pappaene hadde tid denne helga.
Noen trives godt med singellivet og har sin nærmeste omgangskrets i vennegjeng og på treffplasser og i sosiale møteplasser.
Folk fant fellesskap i drag-hus og “lærfamilien” og organisasjonsliv og blant venner på pub.
Det er ikke uten grunn at FRI har hatt kurs i familie- og arverett som tilbud til medlemmene sine.
Egen feiring
Noen har forståelig nok et litt anstrengt forhold til de typiske familiehøytidene. “Pride er som bursdag og julaften for meg” er ikke en helt uvanlig holdning å ha. Det er ikke bare der man treffer sine, det er der man er omringet av “den skeive familien”. Der normbruddet man er, bare ved å eksistere, er å regne som normen en stund.
Dessuten er det ganske så mye å finne på.
Det er litt for enhver smak på programmet. Paneldebatter om internasjonalt arbeid. Øl i parken. Konserter. Man har tatt til seg at en god del folk har barn og at ansiktsmaling, glitter, og den ikkebinære fantorangen er litt mer attraktivt enn øl for folk som vil ta med regnbuebarna sine på litt skeiv kultur og så hjem til leggetid.
Men paraden er der for alle. Barnevogn sammen med fagbevegelsen, eller techno på et lasteplan med ungdommen.
Man går for opprøret. Og pynter seg om man har lyst. Fordi femti år med kulturarv og historie.
For en gangs skyld er litt ekstra pynt og synlig skeivhet et skjold i samholdet, heller enn en risiko. Ganske mange skeive kan virkelig ikke “ta av seg” at de skiller seg ut til daglig.
Tryggheten kommer ikke bare fordi andre skeive er rundt, men fordi gjestene er med. Pride-uka skulle være et trygt sted…
Historie og engasjement
Det er ikke bare statlig undertrykkelse, forbud mot sex mellom menn, sykeliggjøring i psykiatrien, diskriminering i arbeidsliv eller fordømmelse av lokalsamfunn og familie og menighet som har fulgt den lange skeive historien. Ta en titt på den norske tidslinjen hos Skeivt Arkiv ved UiB om du føler for å friske opp historien om Norge og skeive. En del av årstallene er ubehagelig nær i tid.
Miljøet lever også fremdeles med sine traumer fra HIV/Aids-epidemien. Det er i et menneskes livsperspektiv ikke så veldig lenge siden. Den epidemien rammet de som er mellom slutten av 40-årene og slutten av 60-årene nå.
Det var de som tørket tårer med hansker.
Statens svar var straffeloven.
Det var ikke før i fjor at HIV Norge kunne melde følgende: “Vi har nå full kontroll på hiv-epidemien i Norge.”
Det er gode grunner til at HIV Norge, Helseutvalget, Olafia og andre seksualpolitiske organisasjoner deltar på Pride.
Andre engasjerte var grupper som det norske lærmiljøet, ledet an av ildsjelen Svein Skeid. Hederlig omtale angående opplysningsarbeid går faktisk til VG, som “gjorde alt riktig”, og i motsetning til tabloider i andre land drev opplysningsarbeid og tonet ned sensasjonalisme og stigma.
Det er godt mulig at det er i denne tradisjonen – med forebygging og opplysning heller enn fokus på straff og regulering – at skeive organisasjoner gjerne er på skadereduksjonslinja og fokus på å minske stigma heller enn straffelinja angående andre sosiale saker. Som eksempel er Skeiv ungdom en rusfri ungdomsorganisasjon som vil liberalisere ruslovgivningen og fokusere på helsetilbud, og FRI har et kritisk syn på dagens sexkjøpslov og hallikparagrafen. Begge med argument om at lovverket skader de utsatte.
Det er så mange grupper med minoriteter innad i minoriteten som har _fortjent_ plassen sin i Pride-paraden. Hvorvidt de er med outrert uttrykk eller i dress. De har kjempet for aksept i kirke og menighet. De har kjempet for aksept for transpersoner. De har kjempet mot HIV og sett sine nærmeste dø, de kjempet mot strafforbud. De har jobbet med kultur og lokalhistorie og lager leir for ungdommen. De besøker skeive eldre og bemanner hjelpetelefoner.
Pride er deres fest og deres markering.
Sosiale sanksjoner
Prideparadene og kunstutstillingene og paneldebattene inngår i en kulturell kontekst og å oppsøke den som noen utenfor den skeive paraplyen er å være gjest. En meget velkommen gjest. Men en gjest.
Konteksten må forstås: Pride er et fristed fra sosiale sanksjoner fra majoritetsbefolkningen for avvik fra normen. Å overdrive normbruddet, der selv ganske så fylkeskommunale folk (jeg unnskylder til fylkeskommunens fabulous representanter) plutselig er i glitrende fjærboa, er å understreke normbruddet, og at det er det som gjelder her. Det er utkledning. Et karneval.
Der normbruddet er normalt, og en ikke risikerer å bli hetsa på gata for å ha pynta seg til byen. (En reell frykt, en venn av meg sponser taxi heller enn å gå ett kvarter til utesteder. Erfaringsmessig en risiko.)
Gjestene er velkommen til å bli med å bryte noen regler de også. Ting er mer moro om flere er med, tross alt.
At ikke-skeive blir med på moroa med glitter i fjeset er uttalt aksept fra majoriteten.
Bevegelsen med bygdepride og hvordan det har blitt omfavnet av lokalbefolkning over det ganske land er et rent fraflyttingstiltak: Det er ikke mange årene siden man som skeiv ung i distriktene så på kalenderen og telte ned til absolutt første mulighet til å flytte vekk – og aldri komme tilbake.
Vi har egentlig mange sånne regulerte perioder med litt regelbrudd i samfunnet. Det er russetid og fadderuke. Og karneval. Og danskebåten for den saks skyld.
Normbrudd er for de som føler de vil. Jo lenger paraden er blitt, jo mindre innslag av karneval ser man, som er litt synd, men kan man ikke påby at folk går i glitterfjærboa.
En bekjent som ville finne ut hvor ille det var med bare rumper i paraden etter å ha lest noen kommentarfelt med meninger ble litt skuffa etter å se gjennom opptak fra paraden. “Her var det ganske mye offentlig sektor… Kan dere ikke lage noe mer show da?”
Show
Noe av kritikken av pride/skeiv/normbrytende estetikk fra mainstream klinger litt hult. Det er ikke som om folk ikke har sett disse kulturutrykkene, subkulturene eller moderne kjønnsnormbrudd i noen tiår. Helt uten å nevne hippier med langt hår kan man kjøre en liten tur rundt spillelista:
Madonna sang om ballroom-kulturen i Vogue (Om du vil ha et bedre innsikt i vogue-kulturen og et hjerteskjærende tidsbilde fra HIV-epidemien anbefaler jeg en titt på serien “Pose”). Freddy Mercury og Judas Priest kjørte en feilfri leather-stil. Og det er utrolig hva man kan finne på både hos YMCA og i marinen.
Kinksterne er heller ikke akkurat et bortgjemt subkulturelt uttrykk: “Sticks and stones may break my bones but chains and whips excite me” sang Rhianna kledd i det jeg vil påpeke er ganske så dyr designerlatex man kan finne i redaksjonelt innhold i mainstream motemagasiner (link her for dere med mer penger enn vett).
Folk har tatt en walk on the wild side med en sang om transfolkene rundt Andy Warhol: “Plucked her eyebrows on her way, shaved her legs and then he was a she”.
Og Garbage sa de var right behind Cherry Lips and golden curls… “Whenever you came near the clouds would disappear, because you look just like a girl…” Go baby go go.
Scissor Sisters starter sin kiki med en drag-queen som misser et oppdrag fordi “The NYPD shut down the party”.
Mannen i gata
Men disse menneskene og disse kulturuttrykkene eksisterer altså også i den virkelige verden. Der det ikke bare er forbeholdt ekstremt vakre mennesker. Til tider er de i en glossy variant, ikke akkurat av og for skeive miljøer – men heller for et helt annet publikum, helt fjernet fra opprinnelsen (Iliza Shlesingers takedown av «Glitter speech» blant kvinner «you took this from black trans drag queens and made it your own» er et godt eksempel.)
Det er sånt mannen i gata holder på med på fritida. Det er kanskje ikke så ofte du får se regnskapsføreren på 50 i drag andre steder enn skeive utesteder til vanlig. Nå er han altså her ute og danser i en alt for varm kjole.
Disse kulturuttrykkene og deres eksistens har trengt inn i mainstream i en evighet. Men de er virkelige folks liv også.
En homofil bekjent (som ikke orker debatten noe lenger, så skal få lov å være anonym) kommenterte tørt på at et par kulturkrigere som tidligere klaget på litt lettkledd estetikk i Pride virket helt ok med det om det var rettet mot heterofile folk. Vakre unge kvinner i bikini som trådstart møter litt mindre motstand enn Kjell (67) i paraden.
“Kanskje det var homofilien som var problemet likevel?”
Takk til Miriam Hammeren Pedersen for gjennomlesing og kommentarer
