For å vurdere trusselen fra kanselleringskultur, må vi skille mellom oppførsel og ideer.
Det store dramaet på Twitter for tiden handler som alltid om status. Det pleide nemlig å være slik at hvis du var en offentlig person, løst definert, kunne du få en blå hake som viste andre Twitter-brukere at du faktisk var deg. Dette var et fornuftig tiltak av Twitter som organisasjon, siden hovedattraksjonen ved plattformen for mange brukere, som i mange tilfeller sjelden eller aldri postet, var å følge navn de dro kjensel på. Og for at det skulle fungere, måtte de være sikre på at den navngitte kontoen faktisk var den personen den utga seg for å være.
Men det førte også til fremveksten av en sosial klasse. Å ha en blå hake signaliserte ikke bare at du ikke var en bedrager. Det signaliserte også at du var noen, kjent nok til å potensielt ha noen som utga seg for å være deg. De blå hakene var eliten, og å komme inn i deres rekker var bokstavelig talt et statussymbol.
Det kunne selvsagt ha vært annerledes. Twitter kunne ha skalert opp verifiseringsfunksjonen sin og latt hvem som helst få en blå hake hvis de kunne bevise identiteten sin. Nettbanker gjør det allerede, og utallige startups tilbyr identitetskontroll som en tjeneste. Men Twitter gjorde det ikke, og den påfølgende todelingen av brukerne endte opp, slik mange trivielle ting gjør, med å bli et stridstema i kulturkrigen. For en viss subkultur, spesielt på det ytre høyre–som hater personer de oppfatter som eliter, fordi elitene kontrollerer kulturelle institusjoner som angivelig ekskluderer, marginaliserer, eller fryser ut denne subkulturen–var blå haker et tegn på det som feiler Amerika, og måtte strippes for prestisje av en populistbevegelse bestående av, i mangel av et bedre ord, de u-woke.
Da Elon Musk overtok plattformen, ikke bare som ny eier, men som et symbol for disse misfornøyde og desillusjonerte (for det meste) mennene på den kulturelle høyresiden, ble den subkulturelle feberdrømmen at han ville gjennomføre status-omveltingen fra Twitters egen høyborg. De marginaliserte og utstøtte ville bli de priviligerte og respekterte. Og den usofistikerte mekanismen som skulle forårsake omveltningen var å gjøre blå haker til noe du uten videre kunne kjøpe. Åtte dollar i måneden var nok til å skaffe deg en, og med det merket ville du også være en del av eliten. Alle rikssynsere, jålete kulturelle influencere, soy boys, mainstream media-personligheter og andre yndlinger av samfunnets liberale institusjoner ville ikke ha noe annet valg enn å ta deg på alvor. Fordi du ville være en av dem, ikke i den forstand at du kom til å oppnå respekt fra liberale institusjoner, men i den forstand at du gjennom din månedlige betaling og Elon Musks velsignelse ville tvinge institusjonene til å respektere deg mot sin vilje.
Det var slik det skulle gå i teorien. I praksis skjedde det alle som ikke hadde forvillet seg inn i høyre-filterboblens malariasumper visste ville skje: Den sosiale statusen–og sosiale respekten–man fikk av en blå hake falt til null. Under null, viste det seg, fordi det å kjøpe en blå hake ble et kjennetegn på medlemskap i, eller kontakt med, nett-kulturer de fleste ikke vil ha noe å gjøre med. Så justerte Musk algoritmen for å gjøre de nye blå hakene umulige å unngå, ved å fylle For You-fanen med dem, og å vise svarene deres over alle som nektet å sende dem åtte dollar i måneden. Å ha en blå hake ble i løpet av noen dager et foreløpig bevis for at kontoen var noen du helst ikke ville høre fra, og dermed antakelig bare burde blokkere.
En av egenskapene ved ytre høyre-ideologier, på grunn av deres kjerneverdier hierarki, dominering og utestengelse, er at de kan appellere til den slags folk som har trekk de fleste av oss synes er ubehagelige.
Å se dette uunngåelige scenariet utspille seg slik det gjorde vitner om en grunnleggende misforståelse hos mange av–men på ingen måte alle–de som ser på kulturen i et større perspektiv enn bare Twitter, og uttrykker bekymring for utbredelsen av «kanselleringskultur». Å bli «kansellert» er å bli ekskludert, deplattformert, fryst ut, eller på annet vis straffet sosialt. Men grunnen til at noen lider den skjebnen har betydning. Antagelsen fra de som ser på kanselleringskultur som en ny og alvorlig trussel, er at kansellering typisk sett er knyttet til det å ha synspunkter, i hovedsak politiske synspunkter, som er utenfor Overton-vinduet skapt av elitens stort sett venstreorienterte konsensus. Men siden det ikke er noe galt i seg selv med synspunkter som ikke er i henhold til konsensus, er slik kansellering urettferdig.
Urettferdig kansellering finner selvsagt sted. Det finnes mennesker høyt opp i kulturelle og intellektuelle institusjoner som, i mangel av ydmykhet om sine egne meninger, urettmessig forsøker å ekskludere og straffe alle avvikende meningsytringer. I de verste formene regnes selv uttrykk for uenighet eller alternative perspektiver som skadelige, som ensbetydende med en (definisjonsmessig underlig) form for vold. Det finnes eksempler på folk som ble urettmessig «kansellert»–jeg kjenner selv folk som har lidd denne skjebnen–og vi bør ikke bagatellisere dem eller la gjerningsmennene slippe unna bare fordi de motiveres av verdier vi kan tenkes å dele. Ytringsfrihet er kritisk for et velfungerende, liberalt samfunn, og de som helst ville å avskaffe den til fordel for intellektuell konformitet fortjener kritikk eller fordømmelse.
Men forsamlingsfrihet er også viktig. Og her kommer vi til det mange i det vi kanskje kunne kalle «Elon Musk-stan»-subkulturen misforstår om adferden de kaller «kansellering». De tror at årsaken til at de kulturelle elitene med blå hake fra gammelt av blokkerer dem, eller hopper over til plattformer som Bluesky og Mastodon hvor de ikke har så stort nærvær, er på grunn av ideene deres, når det i virkeligheten bare skyldes at de er gjennomført ufordragelige. Og folk vil generelt ikke kommunisere med noen de synes er ufordragelige.
Ufordragelighet er ikke bare et synonym for «har idéer jeg er uenig med». I stedet betyr det «har personlighetstrekk og oppførsel jeg oppfatter som ubehagelig eller giftig». Det betyr «Å omgås deg gjør meg nedstemt». Og det fører til at folk trekker seg unna. Men det er ikke kansellering, ikke som beskrevet ovenfor, og ikke slik mange i det kulturelle ekstremhøyre fremstiller det. Incels konstruerer heller omstendelige teorier om ideologi og feminisme enn å anerkjenne at grunnen til at de ikke får seg kjæreste kanskje er at de gir et dårlig inntrykk, er uhøflige, virker nedlatende, eller oppfører seg på andre måter som gjør dem lite attraktive. Elon-stanere lager seg teorier, skjønt kanskje mindre utførlige, om at det at de blir blokkert er fordi de som blokkerer ikke takler deres Fornuft og Logikk og Sannhet–men den noe mer kjedelige sannheten er, som enhver med en tilstrekkelig stor mengde Twitter-følgere vet, at «reply guys» rett og slett er irriterende.
Jeg har gjort karriere på å fremme politiske standpunkter ganske langt utenfor Overton-vinduet. Og jeg har gjort det samtidig som jeg har hatt utallige venner som jeg er dypt uenig med i disse sakene, og har hatt enda flere dannede og givende samtaler med folk som har politiske synspunkter jeg bestrider. Jeg tok bachelorstudiene mine i Boulder, Colorado, og brukte mye tid i filosofi-, engelsk- og statsvitenskapsfagene på å forsvare ganske radikale synspunkter, og ble aldri stanset eller straffet eller gitt en dårlig karakter fordi professoren mente jeg tok feil. Det var delvis flaks–jeg støtte ikke på så mange av de ovennevnte personene som urettmessig kansellerer andre–men delvis var det bare fordi jeg, for å si det rett ut, ikke er et rasshøl.
En av egenskapene ved ytre høyre-ideologier, på grunn av deres kjerneverdier hierarki, dominering og utestengelse, er at de kan appellere til den slags folk som har trekk de fleste av oss synes er ubehagelige. Det finnes selvsagt duster overalt. Ingen politisk eller sosial ideologi går helt klar av dem. Men det ytre høyre tiltrekker seg dem i uforholdsmessig stor grad. Så når folk på det ytre høyre opplever at noen kutter kontakten med dem, kan det være fordi de bare ikke ønsker å høre argumentene deres, men ofte er det bare fordi de ikke vil omgås noen som oppfører seg slik de gjør. Lær deg å kommunisere på mer sosialt tiltalende måter, og med mindre de politiske argumentene dine er regelrett onde, vil du treffe mange flere som er villige til å være sammen med deg og lytte.
