Aftenposten skriver på lederplass 25. mai at Grunnloven må endres, slik at partiene må sikre seg samtykke fra kandidater som føres opp på valglister. Samme dag kommer nyheten om at den Oslo FrPs (ekskluderte) 1. kandidat blir fritatt fra å stå på valglisten, selv om søknadsfristen er gått ut. Aftenposten bommer, både om den aktuelle saken, og om regelverket.
Partiene har sine interne nominasjonsprosesser; med å forespørre kandidater, innkalle til og avholde nominasjonsmøte, og sende ut referat med vedtatt valgliste. Når valglistene blir levert inn, får alle som er ført opp som kandidater brev fra valgstyret med informasjon om at de står på en valgliste, og informasjon om Valglovens kriterier for å søke om fritak. Personer som ikke er medlem av et parti kan bli ført opp på en valgliste, uten å være spurt. Dette kalles ofte telefonkatalogmetoden, og er noe som blir brukt av små partier eller nye partier. Valgloven er blitt endret, slik at man nå kan søke om fritak fra å stå på en valgliste, men man må søke innen fristen. Dette fremgår av § 3-4.
Brevet fra valgstyret er nokså klart: «Du har rett til å kreve deg fritatt fra kommunestyrevalg. Dette er omhandlet i valgloven § 3-4. For å kreve deg fritatt fra valg må du avgi skriftlig erklæring om at du ikke ønsker å stille til valg på den aktuelle valglisten. Fristen for å kreve deg fritatt fra valg er 10. mai. Den som unnlater å kreve seg fritatt fra å stå på liste, kan ikke nekte å motta valg.»
Jeg har vært ansvarlig for listestilling i et lokallag av Venstre i hvert fall de tre siste valgene. Vi har hatt nok medlemmer til å fylle minstekravet til en valgliste (7 kandidater), men de fleste partier vil helst ha flere kandidater på listen. Hvordan har rutinene for å fylle listen vært? Vi sender epost til medlemmer, og ber dem si ifra hvis de ikke ønsker å stå på listen (stilltiende samtykke). De som har stått på listen tidligere uten å være medlem tar vi kontakt med og spør om de kunne tenke seg å stå på listen på nytt. De tar vi bare med dersom de svarer at det er greit. Både medlemmer og ikke-medlemmer får innkallelse til nominasjonsmøtet, med listeforslag. De får også referatet fra nominasjonsmøtet, med den vedtatte valglisten. Når valglisten er innlevert blir den offentliggjort på hjemmesiden til lokallaget, på FB-siden, og i lokale medier.
Likevel har mitt lokallag ved flere anledninger opplevd at kandidater som ikke har besvart henvendelser, ikke har møtt på nominasjonsmøter, men som har stått på listen ved tidligere valg, likevel søker om fritak.
Man må gå ut fra at medlemmer i et parti ønsker at partiet skal stille liste i kommunen, slik at velgerne har mulighet til å stemme på partiet. Men hvis et medlem svarer nei er det vanlig respektere det. Hvor langt skal man strekke seg for å få et uttalt samtykke fra listekandidater? Hvor langt skal lovgiver gå i å regulere partienes indre liv og rutiner?
I flere sammenhenger har selv etablerte partier opplevd utfordringer med valglister, pga intern strid. Rettsvesenet har avgjort at partiene har stor rett til selv å lage rammebetingelser for sitt indre liv, og oftest gitt partiene medhold når ekskluderte og suspenderte har gått til retten for å få omgjort utestengelse. Dette skjedde bl.a i 2001, i rettsprosessen de såkalte verstingene anla mot FrP.
Når Oslos valgstyre gir FrPs 1. kandidat fritak bruker de en unntaksbestemmelse i Valgloven: Der står det at det kan gis fritak hvis bruddet på fristen «skyldes forhold den som plikter å overholde fristen, ikke hadde herredømme over og heller ikke kunne forutse». Er dét at partiet ikke lenger ser seg tjent med kandidater som faktisk var medlem på tidspunktet listen ble innlevert, god nok grunn til å gi fritak?
Om demokratiet skal overleve avhenger av mange faktorer. En av dem er at folk deltar i dugnaden, ved å ta på seg folkevalgte verv. Å stille sitt navn til disposisjon på en valgliste er bare hakket mer forpliktende enn å stemme.
Jeg er enig med Aftenposten i at partiene ikke bør tvinge folk til å ta på seg verv. Men det er jo ikke tilfellet når det gjelder Oslo FrPs 1. kandidat. Partiet satset på ham. Han skulle rydde opp efter mye internt leven i Oslo-laget. Det var lenge efter at han var nominert og valglisten innlevert at han utviste en adferd som plutselig gjorde ham uspiselig. Spørsmålet om fristene og kriteriene i Valgloven skal være mer retningslinjer for valgstyrene, enn faktiske lovbestemmelser. Det tror jeg er en uheldig vei å gå.
Aftenposten skriver at «Men disse argumentene kan ikke veie tyngre enn den enkeltes politiske frihet.» Dette handler mer om partienes frihet til å slippe kandidater de opplever som en belastning. Det var situasjonen for FrP i 2001, og er det fortsatt i 2023. Både for delegatene som deltok på nominasjonsmøtet og for velgerne bør det være begrensninger for partienes frihet til å endre valglistene når det passer partiledelsen. At kandidater dummer seg ut bør ikke være fritaksgrunn, spesielt ikke når fristen for å søke fritak er ute.
