BRICS faller fra hverandre

Det siste tiåret har BRICS-samarbeidet utfordret G7 om det geopolitiske verdensherredømmet ved å samarbeide tettere om handel, utvikling og finans.

Det spede forsøket er i ferd med å rakne.

Økonomen Jim O’Neill introduserte samlebetegnelsen BRIC i 2001 (Brasil, Russland, India og Kina) – økonomier med en størrelse og vekstrate som kunne forvandle maktbalansen i verden over tid. I 2010 ble gruppen utvidet med Sør-Afrika, og BRICS representerer dermed 2/5 av verdens befolkning, 1/3 av brutto verdensprodukt og 1/4 av verdens landareal. G7 representerer til sammenligning halvparten av verdens verdier, og én tiendedel av befolkningen.

Fra 2009 har landene i gruppen møttes jevnlig til formelle BRICS-toppmøter, og av mange blitt oppfattet som en viktig motvekt til det USA-dominerte G7 (som inkluderer EU, Storbritannia, Japan, Tyskland, Italia, Frankrike og Canada).

It’s over

Forutsetningene for samarbeid innad i BRICS blir stadig dårligere.

Da Putin fikk sin første formaliserte arrestordre utstedt fra den internasjonale straffedomstolen i mars, utløste det samtidig en forpliktelse fra Sør-Afrika om å arrestere ham om de får muligheten. Det kompliserer Putins handlingsrom i anledning BRICS 15de toppmøte i Durban, Sør-Afrika i august. Sør-Afrika har avklart at de ser seg nødt til å arrestere ham dersom han dukker opp. Utenriksminister Lavrov får heller ikke være i fred i utlandet.

26 april sluttet overraskende både Kina, India og Brasil seg til en FN-resolusjon som anerkjenner at Russland er aggressoren i konfliktene både Georgia og Ukraina. Det gjorde også Russlands normalt nært allierte Armenia og Kazakhstan.

I konflikten mellom Armenia og Aserbaijan er det nå USA som er vertskap for fredssamtaler. Det er et betydelig prestisjenederlag for et svekket Kreml. Russiske fredsbevarende styrker i området behandles i stadig større grad som irrelevante av Aserbaijan.

Lenger øst beskylder India sine kinesiske naboer for grensekrenkelser (igjen).

Det er vanskelig å se for seg at samarbeidet vil bedres mye de nærmeste årene. Putin har knyttet sin skjebne til utfallet av krigen i Ukraina. I det utfallsrommet er det ikke mange lyspunkt å spore for krigsforbryteren i Kreml.

Xi Jinping har tilordnet seg livslang diktatorisk makt i Kina, og truer både Taiwan og andre naboer i Sørkinahavet militært. Om USA står ved sine sikkerhetsgarantier til Taiwan er ikke utfallsrommet for Xi så lystig i en eventuell konflikt heller. Den autoritære håndteringen av koronapandemien har heller ikke bidratt til økt politisk stabilitet. Både Kina og Russland har betydelige underliggende spenninger mellom ulike regioner og folkegrupper som i stor grad holdes i sjakk av sentralmyndighetene. Om de svekkes kan dominobrikkene begynne å falle.

FN anslår i øyeblikket at Kinas befolkning vil skrumpe med 100-200 millioner frem mot 2050. Det finnes sterke indikasjoner på at det står mye verre til. Russlands befolkning er også projisert å falle med 30 prosent eller mer frem mot år 2100. I tillegg til en mindre befolkningsstørrelse i absolutte termer snakker vi i begge tilfeller om en betydelig overvekt av eldre utenfor produktiv alder.

Det er vanskelig å bygge fremtiden på et slikt grunnlag.

Vestlig hegemoni noen år til

På toppen av dette går flyttestrømmen fra BRICS og deres allierte til G7 og deres venner, i alle fall blant de som er i posisjon til å velge. Mange av de som kan velge er unge, ferdig utdannede og med større ambisjoner enn snittet. Litt flåsete: G7 er en klubb av land folk vil reise til. BRICS not so much (med hederlig unntak for diktatorhviskeren Steven Seagal, som har både Putin, Duterte og Maduro på vennelisten). Det er heller ikke så mye som tyder på at dette vil forandre seg i det nærmeste.

G7 kan puste med magen inntil videre.