Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1987
Carl Menger var grunnleggeren av den østerrikske skole i sosialøkonomi. Teorien om marginal nytte og bruk av metodologisk individualisme var av størst betydning. Her forklares hvorfor.
Sosialøkonomi er en vitenskapelig disiplin utenom det vanlige. Fra et vitenskapssosiologisk synspunkt kan en med rette stille spørsmål om hvorvidt sosialøkonomisk forskning bør falle inn under kategorien vitenskapelig beskjeftigelse. Forvirring, kontroverser og fraksjonsdannelse eksisterer selvfølgelig innenfor enhver vitenskap, men meget sjelden i den grad dette finner sted blant sosialøkonomer.
Man forventer av vitenskapsmenn innen et fagområde at de står på enhetlig grunn, i den forstand at de deler en teoretisk basis og bygger på visse alment godtatte metodologiske normer som sikrer at de i prinsippet kan komme frem til konsensus i kontroversielle spørsmål. I sosialøkonomien har man enda ikke kunnet enes om en slik felles plattform. Her er det rom for divergerende oppfatninger om de mest fundamentale bestanddeler i teori og metode. Det er således et mildt `understatement’ å slå fast at sosialøkonomi neppe utgjør noen homogen masse. På overflaten, i aviser og økonomiske tidsskrifter, merker man de stadige gnisninger mellom monetarister og keynesianere. I virkeligheten er sosialøkonomer spaltet i en rekke `skoler’ og `ismer’. Foruten Keynes’ etterfølgere og Friedmans monetarister (Chicago-skolen), kan nevnes nyricardianere (Cambrigde-skolen), marxister, nykeynesianere, postkeynesianere, Virginia-skolen (Public Choice) og den østerrikske skolen. De har alle sin mer eller mindre spesielle måte å formulere sosialøkonomisk teori på og sin egen oppfatning av hva som er god og hva som er dårlig sosialøkonomi. Sosialøkonomiske ide’er tilbys i overflod, sosialøkonomisk kunnskap er et knapt gode.
Hvilke sosialøkonomer er det bryet verd å studere? Libertarianere har tradisjonelt søkt tilflukt i to av de ovennevnte skoler: Monetaristene og østerrikerne. Begge disse har en pro-kapitalistisk og anti-intervensjonistisk profil, men faglig sett står de langt fra hverandre, særlig på det metodologiske plan. Monetaristene er radikale positivister og bruker en matematisk og statistisk metode. Østerrikerne arbeider aksiomatisk-deduktivt og foretrekker å uttrykke seg i verbal logikk fremfor å ikle teoriene en matematisk sprogdrakt. Chicago-økonomene er dyktige markedsførere, og deres standpunkt og argumentasjon i sentrale sosialøkonomiske spørsmål er vidt kjent – selv her i Skandinavia. Idéer om Frihet ønsker gjennom en serie artikler som tar for seg klassiske verker av `østerrikske’ sosialøkonomer, å gi våre lesere en presentasjon av substansen i bidraget fra den østerrikske tradisjon: En tradisjon assosiert med navn som Carl Menger og Eugen von Bo»hm-Bawerk, i forrige århundre; Ludwig von Mises og Friedrich A von Hayek, Murray N Rothbard og Israel M Kirzner i nyere tid.
Carl Mengers Grundsätze
I 1871 publiserte en ung østerriksk sosialøkonom et banebrytende og skoledannende arbeid om de fundamentale problemer i økonomisk teori. Boken het Grundsätze der Volkswirtschaftslehre (1), og dens forfatter var Carl Menger. Av sosialøkonomiens historikere blir Carl Menger med sin Grundsa»tze regnet som en av de tre uavhengige opphavsmenn til den marginalistiske revolusjon i sosialøkonomisk tenkning. Sammen med franskmannen Leon Walras og engelskmannen William Stanley Jevons, gav Menger nådestøtet til den klassiske epoken i sosialøkonomiens historie. De tre store marginalister hadde imidlertid hver sin spesielle måte å utforme den nye læren på. Deri ligger årsaken til at Carl Menger ikke bare vil bli husket som en av de tre opprørerne mot den klassiske doktrine, men også som grunnlegger av en egen tradisjon i sosialøkonomisk teori – den østerrikske skole. Mange senere økonomer mente nemlig at marginalismen bare ved Mengers penn fikk en tilfredsstillende utforming. Hva var så det nye i Mengers Grundsätze?
Individ og enhet
Den marginalistiske revolusjon i sosialøkonomisk teori var først og fremst en metodologisk revolusjon. De klassiske økonomene, fra Adam Smith til John Stuart Mill, brukte en holistisk metode i analysen av økonomiske fenomener. Det vil si at de prøvde å forklare markedsfenomener med utgangspunkt i aggregerte størrelser; som klasser av individer (kapitalister, arbeidere, etc) og typer av goder. Med den marginalistiske revolusjon ble det et skifte fra metodologisk holisme til metodologisk individualisme. De nye sosialøkonomene konsentrerte analysen om de individuelle aktører i markedet og enhetene av de forskjellige typer av goder. Carl Menger utmerket seg som den nye metodes perfeksjonist. En konsekvent fokusering på individer og enheter er karakteristisk for Mengers marginalisme og den østerrikske skole han grunnla med Grundsätze.
De klassiske økonomene var ikke istand til å gi noen tilfredsstillende forklaring på sentrale markedsfenomener som prisdannelse og inntektsfordeling. For dem ble det f.eks. et paradoks at et gode med lav nytte kunne ha større verdi enn et gode med høy nytte. Hvorfor er gull dyrere enn korn, enda korn er mye mer nyttig enn gull? Menger løste dette paradokset og forklarte en rekke andre markedsfenomener ved sin individualistiske metode. Han rettet søkelyset på individets forhold til enhetene av de forskjellige goder; for hvem er hvilke mengder av et gode verdt hva?
Marginalnytte og verdsetting
I sin verditeori tar Menger utgangspunkt i et isolert individs konfrontasjon med omgivelsene. Det isolerte individ har en rekke forskjellige behov av varierende styrke som det ønsker å få dekket best mulig. Alle ting som kan tilfredsstille et følt behov hos individet, kaller Menger for goder. Videre mente Menger at det finnes to forskjellige kategorier av goder, økonomiske og ikke-økonomiske. De økonomiske goder eksisterer i et antall som er lavere enn hva individet kan nyttiggjøre seg av, de ikke-økonomiske goder eksisterer i overflod; dvs. at det er flere enheter av disse goder enn individet har bruk for i sin behovstilfredsstillelse (f.eks. luft).
Hvordan er så sammenhengen mellom nytte og verdi? Vil alle nyttige goder bli verdsatt av individet? Menger definerer verdi som «Den betydning individuelle goder har for oss fordi vi er klar over at vår behovstilfredsstillelse avhenger av dem.» (3)
La meg illustrere dette med et eksempel. La oss anta at Robinson Crusoe i sin isolerte økonomi har tilgang på 100 enheter av en bestemt sopp hver dag, samtidig som hans behov ikke utgjør mer enn 4 sopper. Vil da en bestemt enhet av de 100 soppene bli verdsatt av Crusoe? Nei, opplagt ikke, Crusoe vil ikke tillegge denne enheten noen som helst betydning, da han har hele 99 andre sopper å ta av. Enheter av ikke-økonomiske goder har altså ikke verdi. Verdifenomenet inntrer først når mengden av et gode er mindre enn et individ kan gjøre bruk av i sin behovstilfredsstillelse. Dersom tilgangen på sopper er 4 hver dag, og behovet som før er 4 sopper, hva blir da verdien av hver enkelt sopp? Nå er situasjonen den at alle de 4 soppene blir tatt i bruk av Crusoe, og siden behovstilfredsstillelsen vil bli redusert dersom en enhet av soppene taes bort, vil denne enhet bli tillagt betydning – den vil bli verdsatt.
Hva med nivået på verdien? Her formulerte Menger prinsippet om verdsetting etter marginal nytte; en enhet av et gode vil av individet bli gitt en verdi tilsvarende godets marginale nytte. Denne er identisk med den nytte individet har av den enheten av godet som tjener til å tilfredsstille det lavest rangerte behovet. Her er det viktig å legge merke til at på grunn av gode-enhetenes homogenitet, representerer de perfekte substitutter for hverandre, og det spiller ingen rolle hvilken enhet som betraktes ved verdsetting.
La oss nå se på hvordan loven om verdsetting etter marginal nytte forklarer verdiparadokset. Problemet var: Hvordan kan et gode A som er nyttigere enn et annet, B, likevel ha lavere verdi enn godet B? Mengers løsning på klassikernes paradoks var å slå fast at den enkelte ikke verdsetter hele typer av goder, men den enkelte enhet av godet, og enhetenes verdi blir bestemt ved den marginale nytte av siste tilgjengelige enhet. Hvis Crusoe har en tilgang på 10 enheter av gode A og 3 enheter av gode B, vil en enhet av A ha lavere verdi enn en enhet av B, selv om den første enhet som taes i bruk av A har høyere nytte enn den tilsvarende enhet av B, så fremt den 10. enhet av A har lavere nytte enn den 3. enhet av B.
Da Menger først hadde kommet frem til en tilfredsstillende teori om et isolert individs verdsetting, var det en forholdsvis enkel oppgave for ham å forklare prisdannelsen på goder ved byttehandel. Sett at Fredag dukker opp og ødelegger Crusoes idyll. La oss videre forestille oss at de to øy-beboerne har hver sin vare, og at de vurderer å bytte med hverandre. Crusoe har en kokosnøtt og Fredag har en fisk. Ved hvilken verdsetting vil et bytte finne sted?
Menger kom frem til at et bytte kun vil inntreffe dersom de to har reversert verdsetting, dvs. at Crusoe verdsetter en fisk høyere enn en kokosnøtt; og motsatt for Fredag. Prinsippet kan lett anvendes til et tilfelle der både Crusoe og Fredag har flere enheter av ett gode i sin beholdning. De vil bytte goder med hverandre så lenge den marginale nytten, og dermed verdien, av godet som oppgies er lavere enn den marginale nytten på godet som oppnåes. Menger viste med dette at det er en feiltagelse å hevde at bytte impliserer likhet i verdi av godene som benyttes. Tvertimot er reversert verdsetting en forutsetning for transaksjoner. Hva bestemmer prisene? Med et godes pris mener en ikke annet enn forholdet mellom mengdene i en transaksjon. Dersom Crusoe f.eks. bytter til seg 2 fisker for 10 kokosnøtter, er prisen på en fisk 5 kokosnøtter.
Med dette skulle hovedlinjene i Mengers revolusjonerende verditeori være belyst. Hvilke andre argumenter tar han opp i Grundsätze?
Kapitalteori
Menger la blant annet grunnlaget for hva hans elev Eugen von Böhm-Bawerk senere utviklet til en subjektivistisk kapital- og rente-teori (4). I Grundsätze innførte Menger det meget nyttige skille mellom goder av lav orden (konsumgoder) og goder av høyere orden (produksjonsgoder), og han analyserte hvorfor goder av høyere orden gjennom produksjonsprosessen gradvis omdannes til goder av lavere orden til de til slutt når forbukeren som konsumgoder. Menger mente at mengden av goder av høyere orden (jord, arbeidskraft og kapitalgoder) er den primære kilde til økonomisk vekst. Han kritiserte blant annet Adam Smith for å ha lagt for stor vekt på arbeidsdelingen og neglisjert kapitalteorien i vekstteorien. For Menger var sparing og investering i nye kapitalgoder nøkkelen til økonomisk fremgang. Mengden av jord og arbeidskraft er temmelig begrenset, men kapitalgoder er produserte produksjonsfaktorer hvis mengde kan forøkes ved kontinuerlig økt investering.
Hva er det så som begrenser investeringene? Dersom nytt kapitalutstyr gir økt produksjon, hvorfor vil ikke all inntekt bli spart og investert? Menger kom frem til at det som begrenser våre investeringer er den kjennsgjerning at produksjon tar tid, og desto mer vi investerer, desto lenger blir tidsintervallet fra investeringene blir foretatt til de materialiserer seg i form av konsumgoder. Siden tilfredsstillelsen av behov ved konsumgoder er hensikten med produksjon – ja, det er jo selve poenget med all økonomisk aktivitet – vil vi ikke investere så mye at det går utover vårt ønske om å forbruke en rimelig mengde goder nå. Det ble imidlertid ikke Menger, men Bo»hm-Bawerk som kom frem til den fundamentale innsikt at tidspreferansen er årsaken til rentefenomenet. Menger selv skriver svært lite om renten i Grundsa»tze, og det han skrev, har senere blitt forkastet av hans etterfølgere.
Pengeteori er et annet område hvor Menger løste opp i klassikernes floker. På Mengers tid var det en utbredt oppfatning at pengene måtte ha oppstått ved en sosial konvensjon eller ved et statlig vedtak. Menger la i Grundsätzes siste kapittel frem en alternativ teori hvor han forklarte hvordan et vanlig bruksgode utvikler seg til middel og pengevare gjennom en ukoordinert prosess i markedet. Denne teorien ble senere utdypet og bevist av Ludwig von Mises.
Epistemologi
Innen den østerrikske skolen gjør ulike epistemologiske doktriner seg gjeldende. Menger tok selv utgangspunkt i hva han litt vagt benevnte som den empiriske metode. Senere østerrikere har ikke alltid vært tro mot Menger på det epistemologiske plan. De har funnet støtte for sine teorier i alternative epistemologiske systemer. Vel kjent er Mises’ kantianisme og Hayeks Popperinfluerte skeptisisme. Menger må selv ta sin del av ansvaret for den epistemologiske gjørme, en tilstand som ubetinget har medvirket til at de mange innsikter fra de østerrikske økonomene blir ignorert av utenforstående sosialøkonomer.
I forordet til sin Grundsa»tze skriver Menger at den vanlige manns indifferens overfor sosialøkonomisk tenkning, skyldes sosialøkonomenes «ufruktbare forsøk på å finne deres vitenskaps empiriske basis.» (5) En kan vanskelig unngå å inkludere Menger i samme kategori. Hans empirisme er meget overfladisk og lite gjennomført og har svært få fellestrekk med moderne empirisme slik den praktiseres i naturvitenskapene ved hypotetisk-deduktive metoder. Menger formulerer svært få hypoteser som lar seg verifisere eller falsifisere ved observasjon av kjennsgjerninger. Han oppholder seg i praksis innenfor et aksiomatisk-deduktivt skjema hvor hovedvekten legges på logiske utledninger fra antatt sikre postulat. Det er f.eks. vanskelig å tolke `loven’ om avtagende marginal nytte som en lov i empirisk forstand. Det er vel heller snakk om en hensiktsmessig konvensjon som vi tar i bruk for bedre å forstå individuell handling og aktørenes interaksjon i markedet. Empirisk kan det i høyden være snakk om regel. I dette skillet mellom teori og praksis i Mengers epistemologi, ligger sikkert mye av forklaringen på hvorfor Mengers etterfølgere har beholdt det substansielle i hans marginalisme uten å kunne enes om grunnleggende epistemologiske spørsmål. Det må imidlertid gjøres unntak for hans metodologiske individualisme som hos alle østerrikere har vært det sentrale metodologiske redskap.
En kan kanskje si det slik; østerrikerne er enige om hvilken metode sosialøkonomien bør bruke men uenige om hvorfor metoden bør brukes og resultatenes epistemologiske status.
Fotnoter
1) Carl Menger. Grundsätze der Volkswirtschaftslehre. Wien: 1871. Principles of Economics. NY: New York University Press, 1981, 328p, pb, USD 15, ISBN 0-8147-5381-7.
2) Ibid, p. 52.
3) Ibid, p. 115. (Min kursivering).
4) Med `subjektivistisk’ menes at kapital- og rente-fenomenet blir forklart utfra indvividuell subjektiv verdsetting.
5) Ibid, p. 46.
Tor Geir Høien studerer sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han er Oslo-redaktør av Idèer om Frihet.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1987.
