Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1988
Det siste store oppgjøret mellom likhet og frihet utkjempes ikke på slagmarken ved Gettysburg eller i Kongressen. Det blir utkjempet i forelesningssalene, mellom de to viktigste filosofene i vår tidsalder. Disse to polemikere, som ikke er fornøyd med å støve bort i konversasjonsleksikon, har overbevist mange om sine teorier. De har forsøkt å lykkes i å frembringe en forandring i måten innflytelsesrike amerikanere behandler idéene om frihet og rettferdighet. Deres meninger er diametralsk motsatte. Deres idéer blir diskutert i det hvite hus og i Høyesterett. Den ene er en WASP1 fra Baltimore og den andre en jøde fra Brooklyn. Deres kontorer er bare atskilt med èn etasje på Harvard.
Politisk filosofi stod på stedet hvil før John Rawls dukket opp. I begynnelsen av det tyvende århundre kunne filosofene lage bølger i sin egen tid – noe de ofte gjorde. John Dewey gikk spesielt inn for å selge sin filosofi om pragmatisme til politikere og publikum. I tiden efter 1. verdenskrig oppstod logisk positivisme. Denne metoden begynte å dominere det som fremdeles er kjent som den anglo-amerikanske analytiske skole i filosofi.
Innen filosofien, har en anmelder bemerket, er det ikke målet som er viktigst, men hvordan man kommer dit. Tilhengerne av logisk positivisme stakk fort kjepper i hjulene. De sa faktisk at alle utsagn som ikke kunne testes empirisk, var uten betydning. Positivistene forkastet metafysikken. De foraktet epistemologien – kunnskapsteorien – ved å si at den bare var en gren av psykologien. De påstod faktisk at det meste av filosofien kunne reduseres til vitenskap; det som ikke kunne, var verdiløst. Regelen «verifisér eller ødelegg» holdt nesten på å ta livet av etikk og politisk filosofi.
Men Problemet kunne ikke ønskes vekk. (Filosofene refererer bestandig til Problemet i håp om at vi dødelige skjønner hva de snakker om). «Problemet», sier Bruce Ackerman, en kjent tidligere filosof ved Yale Law School og nå ved Columbia Law School, «er, hva skal vi mene om den byråkratiske stat ?». Logisk positivisme var bare tull. Folk var etterhvert tvunget til å reflektere over dette nye fenomenet i USA, den byråkratiske stat. Det eksisterte ikke før Franklin Roosevelt, og det tok en stund før problemet virkelig gikk opp for folk. Hva er så det vi prøver å oppnå med det?
«Problemet», legger Ackerman til, » er uunngåelig».
Likevel hadde ingen mot til å ta for seg Problemet før John Rawls. Han var, tilsynelatende, en usannsynlig forkjemper for politisk filosofi, hans tidligere bakgrunn tatt i betraktning. Men noe hadde skjedd med han da han etter 2. verdenskrig kom tilbake for å ta sin doktorgrad. Rawls forstod Problemet. Han visste at i 1933 var noe skapt som aldri før hadde eksistert i USA – den moderne byråkratiske velferdsstat – og at den ikke var skapt ut fra noen tidligere filosofi, men av ren nødvendighet.
Og så Problemet: Hvorfor gjorde vi det? Hvilke «overveide argumenter» eksisterte som gjorde det nødvendig å skape denne New Deal; som krevde at vi lindret nøden på akkurat denne måte? Hva slags rettferdighet vil vi – omfordelingsstaten – gå inn for? «Det er», sier Bruce Ackerman, «et filosofisk og juridisk problem.»
På sin strevsomme måte, begynte Rawls forsøksvis å komme med svar på Problemet. («Han tar til og med spising seriøst,» bemerket en hovedfagsstudent. «Lunch med ham er alltid melk og frokostblanding»). Det hele begynte i 1958 med artikkelen «Justice as Fairness» i The Philosophical Review som ble fulgt opp av «The Sense of Justice» i samme tidsskrift 5 år senere. I det anglo-amerikanske filosofiske miljø oppstod ryktet «John Rawls har forkastet logisk positivisme». Han hadde bygget et system basert på et grundig argumentert, men til syvende og sist, vitenskapelig uverifiserbart grunnleggende prinsipp. Selv om logisk-positivismen har vært hardt rammet av indre motsigelser – er positivistenes opprinnelige påstand om at «Et utsagns mening er dets verifikasjons-metode» ikke i seg selv noen vitenskapelig påstand; og dette kunne ha blitt forkastet som meningsløst om den hadde møtt hard motstand. Rawls arbeide var så elegant og nøyaktig og førte til at det hjalp logisk-posistivismen til å falle sammen under sin egen vekt.
I 1971 publiserte Harvard University Press Rawls’ A Theory of Justice2. The New Republic omtalte boken som «et genialt amerikansk filofisk mesterverk» og The Nation, The New York Review of Books, The Economist, The New Statesman og The Washington Post og de fleste toneangivende publikasjoner så ut til å dele dette synspunkt.
Rawls teori, som han kalte «justice as fairness», hviler på to enkle prinsipper som er blitt definert, redefinert og testet gjennom de 587 tettskrevne sidene. Det første prinsippet slår fast at hvert individ har lik rett til grunnleggende rettigheter (som er, ifølge Rawls, retten til å stemme og bli valgt, ytringsfrihet og forsamlings-rett, trosfrihet og eiendomsrett). Dette prinsipp skal gjennomføres i så stor grad det er mulig å gi alle lik rett til disse friheter. Det andre, det velkjente «difference principle», krever at økonomiske og sosiale ulikheter må bli ordnet på en slik måte at de er til størst fordel for de dårligst stilte i samfunnet. Tenk litt på «the difference principle» og aksepter for en stakket stund at Rawls kan argumentere bedre for enn hva du eller jeg kan i mot. Det sier simpelthen at uansett hva myndighetene gjør, må de gjøre for de fattige. Uan-sett hvilke fordeler myndighetene tillater overklassen, så må de bare bli gitt for å heve statusen til underklassen. «The difference principle» førte til at Lyndon Johnsons Great Society plan fikk vind i seilene. Sammenhengen var så eksplisitt mellom Rawls teori og det liberale dogme i de dagene at Robert Lampman, som var medlem av Kennedys økonomiske rådgivningskomité og rådgiver i Johnsons komité, skrev at «om all innenrikspolitikk ble det spurt, ‘Hva Gjør Det for De Fattige ?'» – en lett gjennomskuelig omformulering, innrømmer Lampman, av Rawls’ «difference principle».
«Jeg var … overrasket over hvilken mottagelse boken fikk,» sier Rawls. Dog vet hans nære venner at den rosende omtale efterlot ham kald – hans gjennomført akademiske arbeide ble oppfattet som polemikk. Den ble hyllet av venstresiden og foraktet av høyresiden. I motsetning til Rawls, fryder Robert Nozick seg over sin innflytelse. Han har skrevet i The New York Times og debattert og terget på seg den liberale økonom og Nobelprisvinner James Tobin og sosiologen Daniel Bell angående sosial rettferdighet i Reagan perioden og han har også forfattet noen dårlig forkledde politiske avhandlinger. Hans libertarianske credo, Anarchy, State, and Utopia3, vant National Book Award i 1975 og han har aldri gått av veien for å bruke denne berømmelsen hans første offentlige eksponering førte med seg.
Liten er en overdrivelse hvis man skal beskrive klikken som er tilhengere av libertarianisme. I årevis har libertarianere blitt betraktet som småsprø typer, anarkister-uten-portefølje som anså enhver regjering for å være for mye. Nozick var den første amerikanske tenker som gav denne filosofien anerkjennelse.
Nozicks første prinsipp går ut på at hvert individ har tre fundamentale rettigheter: retten til ikke å bli fysisk forulempet, til ikke å få sin frihet begrenset og at eiendom ikke blir bemektiget uten eierens samtykke. Ved bruk av en vanlig libertariansk metode, påstår han at «beskyttelsesforbund» – grupper med mennesker som sammen er opptatt av å nå felles mål – naturlig vil oppstå innenfor et avgrenset geografisk område og at et slikt organ vil bli dominerende i et slikt område og ta på seg ansvaret for «minimal-staten». Minimalstaten skiller seg fra en anarkistisk fritt-for-alle ved at «den [har] den høyst nødvendige typen av monopol over bruken av makt i et om-råde og … den beskytte[r] rettighetene til alle i området, selv om en slik universal beskyttelse kun kan oppnås ved omfordeling». Det betyr at beskatning kun er legitimt dersom formålet er å fremskaffe beskyttelse.
For Nozick kan intet utover denne minimal-staten moralsk rettferdiggjøres. Dette fører ham videre til formulering av sin «entitlement theory» som sier at «en persons eiendom faktisk er hans, hvis han har ervervet seg den i samsvar med berettigede prinsipper for ervervelse og avhendelse eller gjennem prinsippet om beriktigelse for urettferdighet lidd… Hvis hver enkel persons eiendom er rettferdig, da er den totale [fordelingen] rettferdig. Denne oppfatning kan «kokes ned» til et nøye utformet sett aforismer som definerer det Nozickianske verdenssyn, så som: «Fra hver som de velger, til hver som de er valgt,» «Skattelegging av inntekt fra arbeid er på linje med straffearbeid,» og «Det sosialistiske samfunn vil forhindre kapitalistiske handlinger mellom samtykkende voksne».
Anarchy, State, and Utopia består ikke bare av slike fyndord. Boken har mange svært tekniske deler som kan føres tilbake til Nozicks vitenskapelige bakgrunn. Mens Rawls anstrenger seg for å plassere «the theory of justice» på et nivå fjernt fra lesernes erfaringsverden, gleder Nozick seg over å gi sine lesere dagsaktuelle illustrasjoner, inkludert spor-tsstjerner og laserpistoler. Disse illustrasjoner gjør – gjennom sin lettfattelighet – sammen med språkets forståelighet, at hans publikum tvinges til å være med på konklusjoner – en Sokrates med en lur vri. Bokens sentrale punkt er det berømte eksemplet om Wilt Chamberlain. Nozick tar for seg en basketballspiller som har undertegnet en kontrakt om at han skal få 25 cents av hver billett som selges for hver kamp. Gruppen av potensielle basketballfans er en gruppe hvor en form for rettferdig fordeling – en gitt del fra hver enkelt person, ikke mer eller mindre – er regelen. «La oss anta», skriver Nozick «at i en sesong så kommer det 1 million tilskuere på hjemmekampe-ne, og Wilt Chamberlain ender opp med $ 250 000, en mye større sum enn gjennomsnittsinntekten og til og med mye større enn noen andre har… Hver og en av tilskuerne valgte å gi femogtyve cents av sine penger til Chamberlain.» Dillemmaet blir således: Er det rettferdig, simpelthen på grunn av et system for rettferdig fordeling (som Nozick innskyter, er et Rawlskiansk begrep), å frata Wilt de pengene som var frivillig gitt ham på grunn av hans talent, for å imøtekomme et forhåndsbestemt ideal om hvorledes det endelige resultatet (en lik del for alle, eller noe sånt) skal være? Slike forhåndsbestemte idealer blir kalt for et «end-state-principle», og Nozicks svar er klart: «Hovedpoenget som eksemplet om Wilt Chamberlain illusterer, er at intet «end-state-principle» eller et rettferdighetsprinsipp basert på forestillingen om en rettferdig fordeling uavbrutt kan realiseres uten gjentagne innblandinger i folks hverdag». Oversatt: Det e’kke no’ kosher4.
Med slike meninger er motsetninger skapt. Akkurat som Rawls, som i løpet av seks-tiårene hadde fått mange tilhengere, ble det nå en nød-vendighet å regne med Nozick – den perfekte filosof for Meg ti-året. Sammenstillingen av de to begrepene om rettferdighet begynte umiddelbart. Det konservative The National Review, uten tvil utålmodig ventende på at en intellektuell ung høyre radikaler skulle dukke opp, betegnet Anarchy, State and Utopia «som langt mer overbevisende enn John Rawls mesterlige, men tunge A Theory of Justice.» Hvorfor? «Den favoriserer frihet fremfor den likhet som Rawls foretrekker.»
Spenningen mellom frihet og likhet er en integrert del av den amerikanske folkeskjel og kan således gi grunnlag for ubehagelige paradokser for dem som har tenkning som arbeide. Slaget har pågått i to århundrer – utenfor Harvard – og likhet har alltid hatt et lite overtak. Alexis de Tocqueville gjenkjente denne spenning på sin reise i Amerika for 150 år siden. Med dagens ordbruk kan man si at vi har et hat-kjærlighets forhold til frihet og likhet. Om ikke annet sysselsetter det filosofene.
Friheten kan – på tross av det overtak som er blitt likhetsidealet til del – ikke forkastes og forvises til de enemerker hvor høyresidens tullinger ferdes selv om sosialdemokratene så gjerne vil tro det er mulig. Bob Nozick beviste det for meg. Oppvok-st som jeg er i et sosialdemokratisk hjem, blåste jeg i friheten. Jeg har en jødisk familiebakgrunn ikke ulik Nozicks og antok at jeg ved hjelp av skyldfølelse kunne få ham til å innrømme det jeg så som den største svakhet i hans argument: hans uvillighet til å møte fattigdomsproblemet – ja til og med sult-problemet – ansikt til ansikt. «Hva hvis det i ditt idealsamfunn fantes mennesker som ikke engang hadde tilstrekkelig til å overleve,» spurte jeg Nozick.
«Jeg sier ikke at alle i et libertariansk samfunn vil være i stand til å leve sitt liv som de måtte ønske,» svarte han. «Tenk deg at jeg ønsket å leve i et samfunn hvor alle bedrev offentlig høytlesning fra Finnegans Wake hver eneste kveld. [Jeg hadde blitt advart mot de bizarre eksempler som kjennetegnet dem som hadde sin bakgrunn innen vitenskapsfilosofi]. Det kunne rett og slett ha seg slik at det ikke var nok mennesker av den type som ville gjøre slikt. Når det gjelder andre menneskers handlinger, vil intet samfunn makte å gi alle hva de måtte ønske».
Nozick hadde med vilje unngått spørsmålet gjennom sammenblanding mellom ønsker og behov. Men hva hvis de ikke hadde de ressurser de hadde behov for, ville jeg vite?
«Kunne det være mennesker som ønsket å leve på en bestemt måte, men som ikke hadde ressurser til å gjøre det?» gjentok Nozick. «Det er selvfølgelig en mulighet. Selv om det var et tilstrekkelig antall personer som ønsket å bruke resten av sitt liv til å seile rundt i 400 fots båter, ville det ikke være res-surser nok til å tilfredsstille dem.»
Jeg begynte å bli lei. «Glem allle disse 400 fots båter og Finnegans Wake,» sa jeg. «Anta at der er en gruppe mennesker som rett og slett ikke ønsker å sulte ihjel. Anta et det er en stamme som fredfult lever sitt liv. Stammen utsettes plutselig for en forferdelig tørke som ødelegger deres matlagre. Er det rettferdig at staten lar dem sulte ihjel?»
Nozick tok en liten pause. «Lar myndighetene dem sulte ihjel, eller er det vi som lar dem sulte ihjel?» ville han vite. «Vil du hjelpe dem, jeg vet ikke, men jeg ville hjelpe dem. [Frivillig veldedighet er en hjørnesten i Nozicks libertarianisme.] I de sjeldne tilfelle sådan handling er påkrevet, ville de som stemmer for et slikt forslag i en folkeavstemning være i stand til å utføre en slik handling ved hjelp av privat veldedig virksomhet.»
Ja, men hva hvis der ikke var tilstrekkelig slike mennesker?
«Da vil ikke et demokratisk samfunn gjøre det,» slo han fast. «Ikke ved myndighetenes inngripen i alle fall. Hva er ditt alternativ? Hva ville du si hvis flertallet ikke ønsket å gjøre det?»
Omfordele, svarte jeg.
«Jeg skjønner ikke helt,» svarte Nozick. «Avskaffe valg? Kvitte deg med et demokratisk samfunn?»
Jeg var forvirret. «Hvorfor skulle vi opprettholde et demokratisk samfunn hvis folk sulter?» glapp det ut av meg. I sjokk holdt jeg meg for munnen. Sokrates hadde vunnet! Det gikk opp for meg at jeg nettopp hadde trukket i tvil en av mine kjæreste oppfatninger.
Nozick hadde taket på meg, og han hadde tydeligvis ikke til hensikt å la meg slippe med en gang. «Aha!» ropte han. «Du ble tatt på fersk gjerning. Sitter det virkelig så dypt?»
Det er akkurat det politisk filosofi dreier seg om; å kutte dypt, ikke med kniv, men med idéer. Kanskje ikke Ronald Reagan ringer Bob Nozick hver kveld. Kanskje Teddy Kennedy tror John Rawls er en blues-sanger. Politiske endringer avhenger ikke ene og alene av politikeres gjøren og laden. Mesterverk av filosofisk betydning ender ikke sin skjebne som universitetspensum. De forandrer verden.
Ideologi finnes over alt; den egger opp deltagerne i atomdebatten; oppildner budsjettdiskusjonene; røsker opp i diskusjonene om det sosiale sikkerhetsnett. Rawls og Nozick er muligens ikke årsaken, men i dagens samfunn er de – med et utrykk lånt fra Aristoteles – «the prime movers».
***
Fotnoter:
1) White Anglo-Saxon Protestant.
2) Rawls, John. A Theory of Justice. Oxfrod: Oxford University Press, 1983.
3) Nozick, Robert. Anarchy, State, and Utopia. NY: Basic Books, 1974.
4) Kosher er mat som er tilberedt i overenstemmelse med jødisk religion. Fri oversettelse av den amerikanske slang-variant: Det e’kke rekti’.
Oversatt av Christian Halle.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1988.
