For noen få uker siden hadde Liberalistene sitt årlige landsmøte. Her valgte de naturligvis nytt sentralstyre og valgkomité, samt blant annet en programkomité som skal utforme forslag til nye programmer, i tillegg til å revidere partiets visjonsdokument. Hvis du ser på lista over hvem som ble valgt til disse vervene, vil du kanskje legge merke til at det ikke er spesielt mange kvinner å se – faktisk er det ingen.
Et par uker senere ble dette plukket opp av profilert MDG-politiker Eivind Trædal, som med en noe sarkastisk tone dro oppmerksomhet til situasjonen på Twitter, med noe oppfølgende kritikk. Dette skapte en del diskusjoner på sosiale medier om hvorfor dette er tilfellet og hvorvidt det er et problem (eller, eventuelt, et symptom på et problem). Det virker kanskje noe tabloid å skrive en artikkel om Twitter-drama, men uavhengig av mediet påpekte Trædal en trend i Liberalistene på et område mange i Norge er opptatt av. Kort tid etter, har Liberalistene blitt omtalt i media for å stille med lokalvalgslister uten en eneste kvinne.
Det er heller ikke første gangen partiet har fått oppmerksomhet rundt dette. Ved forrige kommunevalg hadde tilsvarende medieoppslag om valglister med bare menn, og responderte i neste valg ved å skrape sammen en liste med bare kvinner. I denne omgangen kan det se ut som om de stort sett har forsøkt å avvæpne kritikken ved å offentlig omfavne situasjonen. De har nå flere innlegg i sosiale medier som skryter av at de ikke driver med kjønnskvotering eller som speiler Trædal sine kommentarer med et positivt fortegn.
Uten å ha fått noen eksplisitt bekreftelse, er jeg ganske sikker på at mangelen av kvinner på Liberalistene sine valglister ikke i noen særlig grad kommer av utestengelse. Selv mindre stortingspartier kan noen ganger slite litt med å få lister i diverse lokalområder. Med unntak av et par topp-plasser i noen få områder, består listene til et parti på denne størrelsen ganske sikkert av de man har klart å skrape sammen. Det samme gjelder sannsynligvis sentralstyrevalget.
Årsaken (eller snarere, første årsaksledd) til at Liberalistene har få kvinner på valglister og i sentrale verv er ikke spesielt vanskelig å tenke seg frem til. Andelen kvinner som blir valgt er sannsynligvis en konsekvens av andelen kvinner som stiller, som reflekterer andelen som møter opp på landsmøtene som igjen reflekterer andelen kvinnelige medlemmer partiet har. Når den store majoriteten av et parti sin aktive medlemsmasse er menn, er det ikke overraskende at majoriteten av de som stiller til og blir valgt til diverse verv også er menn. Det faller naturlig fra statistikken.
Vi kan altså sannsynligvis utelukke at Liberalistene sin manglende kvinneandel er bevis på diskriminering, i alle fall i valg- og nominasjons-sammenheng. Mange vil nok likevel, berettiget eller ikke, synes det er bekymringsverdig at partiet tilsynelatende har svært vanskelig for å tiltrekke seg kvinner. Om ikke annet kan det tyde på at de sliter med å appellere til halve velgermassen.
