Det politiske landskapet passer ikke inn i et enkelt diagram
Her er en variant av det politiske venstre-høyre-spektret, beskrevet i 1975 av en tidligere taleskriver for Barry Goldwater, som hadde forlatt den konservative bevegelsen for å bryte brød med Black Panthers og Industrial Workers of the World, også kjent som «Wobblies». Det ytre høyre, skrev Karl Hess i Dear America, var der man fant “monarkier, absolutte diktaturer og andre former for absolutte autoritære styrer”, de være seg fascistiske eller stalinistiske eller noe annet. Venstresiden, derimot, foretrakk “fordeling av makten på det maksimale antall hender.” Og “lengst til venstre, i alle fall historisk sett, er anarkisme – den totale opposisjon mot enhver form for institusjonalisert makt.”
Her er et alternativt politisk spektrum, presentert fire år tidligere av to medlemmer av The John Birch Society. “Kommunisme er, per definisjon, et totalt styre”, erklærte Gary Allen og Larry Abraham i None Dare Call It Conspiracy. “Hvis du har et totalt styre har det lite å si om du kaller det kommunisme, fascisme, sosialisme, Cæsarisme eller faraoisme.” Og hvis et “totalt styre (under hvilket som helst av sine pseudonymer) står ytterst til venstre, så må den ytre høyresiden logisk sett representere anarki, eller intet styre.” På den høyre siden av spektret, men ikke like langt til høyre som anarkismen, fantes deres foretrukne system: “en konstitusjonell republikk med en svært begrenset stat.”
Som du utvilsomt la merke til, er disse to diagrammene i bunn og grunn speilbilder av hverandre. Joda, du finner små forskjeller om du gransker detaljene nøye. Da Hess omtalte det sene maoistiske Kina, for eksempel, gjorde han nyanseringer som Allen og Abraham kanskje ville ha forkastet, ved å skille mellom partibyråkratiet (“mye lenger til høyre”) og den ustyrlige landsbygda (“veldig langt mot venstre”). Men begge bøkene brukte essensielt sett de samme begrepene. De kunne bare ikke bli enige om det lille spørsmålet om hvilken retning som var venstre og hvilken som var høyre.
Begge to har sine særegenheter. Da Allen og Abraham plasserte anarki ytterst til høyre, mente de ikke bare frimarkedsanarkister av samme type som Murray Rothbard: Den eneste anarkisten boken deres nevnte ved navn var Mikhail Bakunin, en anarko-kollektivist av den gamle skole som de fleste ville kalle venstreradikal. Hess, på sin side, innrømmet at hans arrangement plasserer den gjennomsnittlige liberale demokrat “til høyre for mange konservative.” Så sjarmerende som det enn er at Goldwaters tidligere taleskriver konkluderer med at hans gamle sjef var til venstre for Lyndon Johnson, ville denne idéen være vanskelig å svelge for de fleste amerikanere.
Men når det er sagt, så begynner hver eneste høyre-venstre-modell å se merkelig ut hvis du ser nærme nok etter. “Hvorfor omtaler vi både Milton Friedman (en jødisk, pro-kapitalistisk pasifist) og Adolf Hitler (en antisemittisk, anti-kapitalistisk militarist) som ‘høyreorienterte’ når de hadde motsatt politisk syn på alle punkter?” spør historikeren Hyrum Lewis og hans bror, statsviteren Verlan i The Myth of Left and Right, en ny bok som slår bena vekk under selve idéen om det politiske spektrum. “Det bør vi ikke gjøre. Å plassere både Hitler og Friedman på samme side av et spektrum som om de hadde en slags grunnleggende felles essens er både villedende og ødeleggende.”
Lewis-brødrene er noen ganger tilbøyelige til å overdrive, og en av disse overdrivelsene finnes i dette avsnittet: Selv om Friedman hellet mot å være imot krig, var han ikke pasifist. Men den vesentligste krigen han støttet var andre verdenskrig, også kjent som krigen mot Hitler. Selv om forfatterne tok litt feil i eksempelet sitt, er det underliggende poenget om Hitler og Friedman i det store og det hele riktig.
Det samme er det overordnede poenget deres. Ingen modell av det politiske spektrum vil noen gang være tilfredsstillende, mener Lewis-brødrene, fordi “venstre” og “høyre” ikke egentlig er ideologier – de er “samlinger med urelaterte politiske standpunkter som ikke er forbundet gjennom annet enn en gruppe.” En amerikaner som i 2004 ønsket lave skatter, en iherdig krig mot terror, og en grunnlovsendring for å forby homofilt ekteskap støttet “høyre”-standpunkter, men hva knyttet slike urelaterte meninger sammen? Utelukkende sosiologi, ifølge Lewis-brødrene: “En konservativ eller liberal er ikke en som har en konservativ eller liberal filosofi, men en som tilhører den konservative eller liberale stammen.”
Og stammenes synspunkter utvikler seg over tid, etter hvert som deres standpunkter i sakene (og hvor viktige de regner ulike saker for å være) gradvis endrer seg. Det finnes de med “seiglivede ideologier” som holder seg til stammens tidligere visjoner, og det er de som ender opp med å si ting som “Jeg forlot ikke Demokratene – Demokratene forlot meg.” Men det er vanligere å gradvis følge mengden. Det er ikke ideologien som definerer stammen, konkluderer Lewis-brødrene: Det er stammen som definerer ideologien.
Venstre-høyre-rammeverket stammer fra begynnelsen av den franske revolusjon, da opprørerne satt på den venstre siden av nasjonalforsamlingen, og rojalistene til høyre. Metaforen ble raskt utbredt i store deler av Europa, men ifølge Lewis-brødrene fikk den ikke virkelig fotfeste i USA inntil det 20. århundre. Noen av de tidligste amerikanske forekomstene av ordet de finner, dreier seg om personer som beskriver sosialister fra konkurrerende fløyer. (Det er overraskende vanlig å finne referanser til “høyre-sosialister” i aviser fra denne perioden – ikke fordi folk mente at sosialister var på høyresiden, men fordi noen sosialister var mer radikale enn andre.) I løpet av 1920- og 30-tallet ble amerikanere vant med å snakke om venstre- og høyrefløyene i det demokratiske og republikanske partiet også.
Det hersket ikke mye forvirring om hvem som tilhørte venstre eller høyre på den tiden, hevder Lewis-brødrene, fordi “nasjonal politikk dreide seg primært om en enkelt sak – statens størrelse.” Ifølge dem lignet det politiske spektrum på 1930-tallet på det Allen og Abraham så for seg på 70-tallet, hvor plasseringen din avgjøres av hvor stor og hvor aktiv stat du vil ha. Dette er en av overdrivelsene deres: Fascisme ble regelmessig beskrevet som en del av høyresiden av den amerikanske pressen på 30-tallet, og ikke bare med henblikk på hendelser i Europa. I 1939 uttrykte til og med en kommentator i The St. Louis Post-Dispatch undring over at den fascistiske intellektuelle Lawrence Dennis og den sosialistiske økonomen Paul Sweezy hørtes så like ut, og bet seg merke i at balanserte budsjetter ble angrepet “like mye av fascistiske og venstreorienterte økonomer.”
Men det er riktig at mange spørsmål som virker som rene venstre-høyre-saker i dag ikke ble regnet som det for 90 år siden. Hvis du var tilhenger av rasesegregering, men for New Deal, ble du ansett som en del av den liberale koalisjonen; hvis du var for borgerrettsbevegelsen, men mot New Deal, ble du kalt konservativ. Mange av de sistnevnte insisterte på at de var “ekte liberale,” men selv de ville ikke funnet på å kalle seg den “ekte venstresiden”. I alle tilfelle, etter hvert som flere saker ble forbundet med det politiske spektret – desegregering, den kalde krigen, “familieverdier” – jo mer kompliserte ble betydningene av ordene “venstre” og “høyre”. Så begynte folk å projisere sine reviderte spektre over på fortiden, noe som gjorde det enda mer innviklet.
Det samme året da Hess publiserte Dear America, publiserte historikeren Ronald Radosh Prophets on the Right, en studie av fem “konservative kritikere av amerikansk globalisme” hvis synspunkter til tider hadde likhetstrekk med det senere anti-militaristiske Nye Venstre: den progressive historikeren Charles Beard, gravejournalisten John T. Flynn, den republikanske politikeren Robert Taft, den tidligere Nation-redaktøren Oswald Garrison Villard, samt den tidligere nevnte fascisten Lawrence Dennis. Det er absolutt interessant at disse “høyreorienterte” skikkelsene kritiserte USAs utenrikspolitikk på en måte som appellerte til en senere “venstreorientert” historiker. Men enda mer interessant er det at tre av de fem –Beard, Flynn og Villard – ble ansett som venstreorienterte på 1930-tallet. Deres kritikk av Franklin Roosevelt førte til at de etterhvert begynte å omgås folk på høyresiden, men kun Flynn endret sine synspunkter nevneverdig som en følge av de nye vennskapene. (På en skala kunne 1940-tallets Villard sies å være mer “venstreorientert” enn 1920-tallets Villard, i og med at han hadde gått bort fra fra sin tidligere laissez faire-liberalisme og omfavnet deler av New Deal.) Selv Taft, høyresidens fanebærer på 40- og 50-tallet, begynte som en progressiv republikaner. Hovedgrunnen til at han stilte til valg i 1920 var for å gjøre det enklere for lokale myndigheter å øke skattene.
Her støter vi på enda et punkt hvor The Myth of Left and Right tar litt feil på en måte som til syvende og sist understreker snarere enn svekker dens overordnede tema. Når Lewis-brødrene omtaler hvordan folk projiserer det politiske spektret over på fortidens politiske inndeling, kaller de det absurd at historikere “regelmessig omtaler tilhengere av Jefferson som ‘på venstresiden’ og Hamilton som ‘på høyresiden’”; de fortsetter med å latterliggjøre idéen at “jacksonianske demokrater har en ‘venstre’-essens til felles med dagens demokrater og at Whig Party har en ‘høyre’-essens til felles med dagens republikanere.” Dette resonnementet gikk ut på dato for flere tiår siden.
I dag er det langt mer sannsynlig at liberale hyller Hamilton som en helt samtidig som de har mindre til overs for Jefferson, og Jackson blir nå sett på av mange som en prototyp for Trump-høyre. Men dette styrker bare Lewis-brødrenes poeng: Betydningene av “venstre” og “høyre” er så flytende at en generasjon kan snu fedrenes førkrigs-bilde av det politiske spektrum på hodet. Det er særlig enkelt når ingen av personene de omtaler brukte høyre-venstre-begreper om sin politikk.
Lewis-brødrene konkluderer med at det er best om vi unngår å snakke om “venstre” og “høyre” i det hele tatt. De argumenterer overbevisende for at metaforen nærer dogmatisme, fordommer, forvirring, forutinntatthet, og et syn på politikk som en kamp mellom det gode og det onde, blant andre onder. Det beste ville være å skrote den, ifølge dem.
Enten du støtter å forkaste venstre-høyre-modellen eller ikke, er du nødt til å innrømme at det ville løse ett problem: Hvor plasserer du liberalistene? Det finnes ikke noe klart svar med mindre du baserer hele spektret ditt på spørsmålet “Hvor mye stat burde det være?” – og selv da har Hess, Allen og Abraham vist oss at det ikke blir fullstendig konsensus om hvor liberalistene burde plasseres.
Innenfor den liberalistiske bevegelsen vil du innimellom høre om noe som ligner et eget politisk spektrum bare for liberalister, hvor ulike personer beskrives som “venstre”- eller “høyre”-liberalister. Men det blir fort klart at de ikke alltid har det samme spektret i tankene. Du kan være en “venstre-liberalist” ved å ville alliere deg med Demokratene, eller ved å ville alliere deg med en radikal venstreside som ser på Demokratene med forakt, eller (merkelig nok) ved å være tilhenger av en akademisk filosofi som gir idéene til John Locke en egalitær vri. Man kan være en “høyre-liberalist” ved å være sosialt konservativ, men duete, ved å være sosialt liberal, men haukete, ved å være positivt innstilt til næringslivets interesser, eller nå i det siste ved å være negativt innstilt til næringslivets interesser, så lenge man pakker inn motstanden i ord som “woke kapitalisme”. I takt med at omverdenens forståelse av begrepene “venstre” og “høyre” forandrer seg, gjør den det samme i frihetsbevegelsen.
En annen ny bok besvarer spørsmålet “Hvor plasserer du liberalistene?” med et svar som både er enkelt og komplisert: Du kan plassere dem nær sagt overalt. The Individualists, skrevet av de politiske filosofene Matt Zwolinski og John Tomasi, er en intellektuell historie som setter seg fore å vise hvordan liberalister vekselvis kan fremstå både som radikale og som reaksjonære. Med det for øyet tar forfatterne oss med på en rundtur gjennom et kaleidoskopisk utvalg av liberalistiske varianter, fra paleoliberalistene som støtter nasjonale grenser, til de antikapitalistiske mutualistene, til tilhengerne av Henry George, med et blikk på hvordan ulike personer og fraksjoner har forholdt seg til temaer som krig, fattigdom og borgerrettigheter.
Resultatet er en av de beste guidene du kan håpe å finne til det liberalistiske universet. Det er ikke til å unngå at jeg er uenig med forfatterne på enkelte punkter, men de gjør to store ting riktig.
For det første unngår de en alt for snever definisjon av liberalisme. Dette er en guide til det de som kaller seg liberalister mener, ikke en rekke bestemmelser om hvem av dem som faktisk fortjener å kalles liberalist. Slik polemikk har sin plass, men det finnes også rom for å bare sondere terrenget, og denne boken fyller den rollen godt. Først mot slutten legger forfatterne kortene på bordet og avslører hvor de selv står: De er selverklærte “bleeding-heart libertarians”–liberalister som er villige til å akseptere noen former for statlig styring for å oppnå sosial rettferdighet. Men de gjør ikke boken til et “bleeding-heart”-manifest, og de er stort sett rettferdige når de legger frem synspunktene til konkurrerende liberalistiske retninger.
I stedet for en snever definisjon, beskriver Zwolinski og Tomasi liberalisme som dedikasjon til en mengde saker: til eiendomsrett, negativ frihet, individualisme, frie markeder, spontan orden, og en skepsis til autoriteter. Forskjellige liberalister vil kunne legge større eller mindre vekt på hver sak. Dette er en langt mer informativ modell enn noen endimensjonal linje kan være. Men hvis du holder deg til linjen, er det ikke vanskelig å se hvordan å helle mer mot ett prinsipp enn et annet kan dra en mot “venstre” eller “høyre”, hva nå enn det betyr denne uken.
Det samme kan hvordan man definerer prinsippet i utgangspunktet. Hvis du hører to liberalister uttrykke sin støtte for privat eiendom, bør du ikke anta at de sikter til samme ting. Den ene forsvarer kanskje den nåværende fordelingen av rikdom, og den andre er kanskje beredt til å omfordele all eiendom han mener er urettmessig anskaffet. (I 1969 foreslo Rothbard at selskaper som får mer enn 50 prosent av sin profitt fra staten burde overdras til de ansatte.)
Dette viser den andre store tingen Zwolinski og Tomasi gjør riktig: de har en velinformert historisk forståelse av hvordan liberalistiske tilbøyeligheter kan komme til uttrykk på ulike måter til ulike tider og på ulike steder. I Frankrike og Storbritannia utviklet liberalismen i det 19. århundre seg “i stor grad som en reaksjon på trusselen fra sosialismen”, hevder de, og dermed fremsto den ofte (men ikke alltid) i en konservativ skikkelse, som viste seg gjennom allianser med etablerte landeiere. “For de første amerikanske liberalistene”, derimot, “var frihetens største fiende ikke sosialismen, men slaveri”. Bevegelsens øvrige målskiver inkluderte patriarkatet, særrettigheter for næringslivet, samt andre fiender som i dag ville plassere dem på “venstresiden”. Idéen om at amerikansk liberalisme er på “høyresiden” fikk ikke fotfeste før det 20. århundre var godt igang.
Her kommer vi til bokens største feilvurdering. For å forstå hvor den tar feil, må du kjenne til en vanlig klisjé som dukker opp i samtaler om hvordan konservative inngikk samarbeid med liberalister: idéen om at det var en “taktisk allianse, inngått under press under den kalde krigen.”
Jeg hentet dette sitatet fra en artikkel i The Claremont Review of Books, men den samme grunnleggende idéen har blitt uttrykt et utall andre steder. Og den er helt klart uriktig. Amerikanske liberalister begynte å alliere seg med konservative i betydelige antall i 1930-årene, lenge før den kalde krigen begynte. Deres felles interesse var ikke motstand mot kommunismen; det var motstand mot New Deal. Den kalde krigen var faktisk en stor kilde til motsetninger mellom konservative og liberalister, fordi svært mange liberalister så på den kalde krigen som en dårlig ting. Under konflikten mellom Sovjet og USA oppsto det uenigheter om Vietnam, verneplikt, skjult krigføring, våpenhandelsavtaler med mer.
Hvis du ser bort fra grupper som overhodet ikke tok stilling til utenrikspolitikk, vil du se at så godt som alle store liberalistiske institusjoner som oppsto mellom 60-tallet og 80-tallet var kritiske til den kalde krigen. Cato Institute og Mises Institute blir ofte fremstilt som rake motsetninger, men begge hadde overvekt av duer. Det samme hadde Libertarian Party. Det eneste store unntaket var Reason, som var mer haukete i Sovjettiden enn de er i dag – og allikevel var tidsskriftet åpent for argumenter mot den kalde krigen. Konservative angrep på liberalister i perioden hadde like stor sjanse for å dreie seg om utenrikspolitikk som de hadde for å dreie seg om homofiles rettigheter eller narkotika.
Joda, det fantes noen kalde krigere hos National Review som argumenterte for at liberalister burde slå seg sammen med konservative (og som i noen tilfeller kom med en filosofisk begrunnelse for å forene liberalistiske ideer om frihet med tradisjonalistiske syn på dyd). Men de som fulgte dette rådet var som regel en del av den konservative bevegelsen, ikke den liberalistiske bevegelsen. De allierte seg ikke; de lot seg innlemme. Samtidig bestemte en høylytt minoritet blant liberalistene seg for å alliere seg med venstresiden i stedet – i stor grad takket være den felles motstanden mot den kalde krigen. (Noam Chomsky har sagt at “det eneste tidsskriftet jeg kunne publisere i så lenge det fantes” var Inquiry, et tidsskrift som i størsteparten av dets syv år lange historie ble produsert av Cato.) Hvis du spurte grasrota i bevegelsen om de tilhørte venstresiden eller høyresiden, ville det vanligste svaret antakelig være at de ikke var noen av delene.
Det var faktisk slutten på den kalde krigen som skapte rom for kuriositeter som 1990-tallets “paleo”-allianse, nettopp fordi liberalister som Murray Rothbard og konservative som Pat Buchanan ikke lenger hadde spørsmålet om bekjempelse av kommunismen som splittet dem.
Zwolinski og Tomasi kan denne historien. De er klar over at alliansen mellom høyresiden og liberalister begynte på 1930-tallet, ikke 40- eller 50-tallet, og de trekker frem deler av samarbeidet mellom venstresiden og liberalistene under den kalde krigen. Samtidig døper de perioden “kald krig-liberalisme”, da det var en tid da “kampen mot sosialismen ble dominerende for det liberalistiske verdenssynet”. De sikter til kampen mot sosialistisk økonomisk politikk, men allikevel fokuserer navnet de valgte på en konflikt med en fremmed makt. Det er et dårlig navnevalg som utilsiktet understøtter et uriktig historisk narrativ.
Det perspektivet gir også Zwolinski og Tomasi et handicap når de beskriver verden etter Berlinmurens fall. Etter å ha delt resten av den amerikanske liberalismens historie inn i det 19. århundrets antiautoritære radikalisme og det 20. århundrets konservative allianse, beskriver de perioden etter 1989 som en “tredje bølge” preget av “aktiv rivalisering”–det vil si, som en periode da hverken radikale eller reaksjonære var rådende. Men er det egentlig så ulikt 1970-tallet, da noen liberalister gladelig slo seg sammen med til Reagan-tilhengerne, mens andre feiret motkultur, feminisme og humanistisk psykologi? Hvis du abonnerte på bokkatalogen til Laissez Faire Books i 1975, kunne du ha bestilt både Dear America og None Dare Call It Conspiracy. Det var høyt under taket.
Til tross for det feilsteget, er The Individualists en utmerket skisse av det liberalistiske landskapet. Noe av det mest imponerende med den er at den klarer å vise frem “venstre”- og “høyre”-sidene av liberalismen uten å henfalle til begrepene “venstre” og “høyre” veldig ofte. Dette er ikke en bok som forsøker å komprimere politikk ned til et endimensjonalt spektrum. Den tegner opp et rikt, flerdimensjonalt rom.
Men som du kanskje har lagt merke til, kunne jeg ikke dy meg for å bruke disse begrepene selv noen ganger mens jeg omtalte boken. Lewis-brødrene har rett når det gjelder venstre-høyre-aksen: Den er en villedende metafor, og det ville vært bedre om vi aldri hadde blitt belemret med den. Allikevel, selv om “venstre” og “høyre” betegner sosiale stammer heller enn sammenhengende ideologier, er stammene i seg selv virkelige, og dette er begrepene de bruker for å beskrive seg selv.
Og jeg må komme med en tilståelse: Jeg liker på en måte alle disse latterlige venstre-høyre-diagrammene. Hvis du aksepterer at det ikke finnes noen perfekt modell av politiske meninger, bare delvise og forgjengelige kart over et endeløst og stadig skiftende territorium, kan de være nyttige øyeblikksbilder av terrenget. Jeg tror hverken Hess eller Allen og Abraham hadde det ene, sanne diagrammet av politikkens verden, men begge tilnærmingene er på hver sin måte et interessant vindu inn til 1970-tallets Amerika. Hvis du forstår begge to – og deres mange konkurrenter også – kan du gradvis skape et kubistisk portrett av perioden som viser mer enn noen enkelt synsvinkel ville ha avdekket.
La meg med dette i tankene nevne en siste variant av venstre-høyre-spektret. Det ble utformet av markedsanarkisten Samuel Edward Konkin III, og var med i mars 1980-nummeret av New Libertarian magazine. I likhet med spektret til Hess og spektret til Allen og Abraham var det basert på hvor etatistisk du er. Spesifikt plasserte Konkin anarkisme til venstre og Faktisk Eksisterende Stater til høyre, så plasserte han personer langs spektret i henhold til hvor mye de følte de føyet seg etter disse statene, og deretter gjorde han resultatene om til en enkel Flatland-linje.
Resultatene minner om Saul Steinberg-serietegningen om hvordan verden ser ut for en New Yorker, hvor to kvartaler av byen ruver høyere enn alt på den andre siden av Hudson-elven. Venstresiden av figuren er en uttømmende gjennomgang av den liberalistiske bevegelsen slik den fremsto for Konkin i 1980. (Denne ekstremt spesifikke detaljen er min favoritt: Reason er til venstre for San Diegos Libertarian Supper Club, men til høyre for Orange Countys Libertarian Supper Club.) Høyresiden, derimot, føles som en kjedekollisjon mellom 40 biler: Personer som nær sagt ikke har noenting til felles politisk er plassert side om side, i så stor grad at Palestinas frigjøringsorganisasjon står rett ved siden av National Review.
Og i midten av Konkins spektrum? Der har du de “ekstreme venstre-etatistene” – det vil si personer som godtok for mye stat til at opphavsmannen regnet dem som liberalister, men som var nærmest å komme inn i varmen. Lengst til venstre av de ekstreme venstre-etatistene er vår venn Hess, hvis toleranse for ultralokale styringsnivåer fikk Konkin til å kalle synspunktene hans for “nabolagsetatisme”. Og fire steg til høyre for Hess, men fortsatt i den ekstreme venstre-etatistiske sonen finner vi John Birch Society.
Som en guide til 1980-tallets politikk vil ikke denne boken hjelpe deg særlig langt på vei. Men som et glimt av et eksentrisk verdenssyn er den sublim. Objektivt sett er “venstre” og “høyre” tullete konsepter, av alle de grunnene Hyrum og Verlan Lewis nevner for oss. Subjektivt sett bruker folk dem like fullt til å gi verden mening. La to, tre, mange spektre eksistere side om side, som alle gir mening på hvert sitt absurde vis.
Artikkelen er oversatt av David Oftedal. Libertarians er oversatt til liberalister i tråd med amerikansk kontra norsk språkbruk. Artikkel er gjengitt med tillatelse fra Reason.com. Reason er ikke ansvarlig for oversettelsen.
