Den ukrainske våroffensiven er i en tidlig fase. Sabotasje av russisk logistikk med langtrekkende rakettartilleri er intensivert over de siste par ukene. Det kommer stadig meldinger om økt ukrainsk press langs hele den 500 kilometer lange frontlinjen fra Zaphorizhia ved bredden av Dnipro til den russiske grensen i Kharkiv i nord. Alle venter nå på hvor knyttneveslaget kommer, og for den del om det blir mer enn ett.
Våpenleveranser og styrkeoppbygging
Fra vestlig hold rapporteres det nå at nesten alt materiellet som er lovet, er overlevert sammen med store mengder ammunisjon. Det dreier seg om over 200 vestlige stridsvogner, herunder et stort antall Leopard 2, som supplerer en allerede betydelig mengde eldre modeller av russisk og sovjetisk opphav, som T-64, T-72 og T-80 (tallet referer til året designkonseptet opprinnelig ble antatt for produksjon). Disse suppleres av nærmere 1.500 panservogner av ulike modeller, fra enkle pansrede personellkjøretøy som M113 via sovjetiske BMP-1 og BMP-2 til (mer) moderne stormpanservogner som CV-90, Marder og Bradley. Ukraina skal ha klart å opprette minst åtte nye manøverbrigader med materiellet. Ekstra personell har for en stor del har fått trening i ulike NATO-land.
Norge har til sammenligning en ordinær stående brigade (Brigade Nord, som for ordens skyld er både stor og godt utrustet).
Planen
Det er foreløpig umulig å si nøyaktig hvor Ukraina vil slå til. Forventningen er at de vil søke å dele russiske styrker i to og skjære av logistikklinjene til Krim. Det mest nærliggende blir derfor å tenke at de bør angripe fra Dnipro-elven mot Azovhavet, slik at begge flanker er naturlig beskyttet av landskapet. Det bør antyde en angrep fra Zaphorizhia til Melitopol, Mariupol, eller et sted mellom.
Det er samtidig like enkelt for russisk side som for oss å gjette seg til dette, og forberede seg deretter.
Problemet til Russland er at de skal bemanne og forsvare en frontlinje på 500 km med realistisk ikke mer enn 250.000 mann. Det tilsier noe i størrelsesorden av en bataljon per kilometer (~500 mann). De uheldige bataljonene som dekker de kilometrene som potensielt møter flere godt utrustede manøverbrigader (mekaniserte brigader med ~3.000 mann hver seg) kan forvente en dårlig dag på jobben selv om de er godt forberedt. Godt forberedt er russiske styrker erfaringsmessig ikke.
Forskjeller i doktrine
På vestlig side er det vektlagt å være sterke på bevegelse, koordinasjon og kommunikasjon, også under vanskelige forhold. Det er denne doktrinen Ukraina er i ferd med å adoptere, og som de spektakulært demonstrerte ved motoffensiven i Kharkiv i fjor. Vinn en kilometer og skap kaos og desorientering, og vinn en kilometer til for å skape mer kaos i stedet for å forsvare den forrige. Bevegelse, uforutsigbarhet og kontrollert kaos. Gjør det vanskelig for motstanderen å forstå hvor du skal og hva du vil. Først når fienden er desorientert og ukoordinert tar man ned kompleksitet og kaos og vinner kontrollen. Høy, kontrollert risiko, og om alt fungerer lave tap og store, avgjørende seire.
Sovjetisk (og russisk) praksis har på sin side vært mer orientert mot eksakt planlegging, masse, og utholdenhet. Vinn en meter, og bit deg fast. Vinn en meter til, og forsvar den til siste mann. Det er dette som har fungert tidligere. De forsøkte fart og bevegelse i Grozny i 1994, men manglet alt fra kommunikasjon og logistikk til evnen til å håndtere kaoset de selv skapte. Til sist ble det masse og utholdenhet (gitt deres personell- og materiellmessige overtak) som vant krigen i Tsjetsjenia. Felttoget mot Kyiv var et forsøk på noe lignende, og mislyktes for en stor del av samme årsaker. Slike taktikker krever desentraliserte beslutninger og høy grad av trening på samordning og bevegelse. Også i Ukraina har Russland falt tilbake på sitt default-modus: vi er flere enn dem, og har flere kuler. Om vi bare holder ut og forsvarer hver meter går fienden tom for personell og materiell før oss. Lav kompleksitet, høye tap, men fortrinnsvis mindre enn motstanderen om alt går etter planen.
Ukrainske styrker har begynt å innta mindre områder øst for Dnipro, der ingen egentlig forventer noe stort angrep. Den brede elven med sine ødelagte broer gjør det vanskelig å få over det nødvendige tunge utstyret. Samtidig er området tynt forsvart, og et angrep her vil definitivt bidra til det generelle kaos – enten ved å tvinge Russland til å omdisponere styrker fra en allerede tynt bemannet faktisk frontlinje, eller ved å tvinges til å respondere på store manøvre samtidig som mindre angrep forstyrrer baklandet. De siste dagene er det også meldt om betydlig økning i ukrainske offensive operasjoner i området Kreminna/Lysychansk i nord.
Ukrainas sterkeste kort
Ukrainas store joker i denne konflikten har vært utenfor Ukrainas kontroll hele veien. Uten parodisk russisk inkompetanse skulle konflikten under normale omstendigheter vært avsluttet til Russlands fordel for lenge siden. Det er heldigvis ingen klare indikasjoner på bedring. Wagner-styrker i Bakhmut angriper fortsatt befestede posisjoner i bølger av infanteri etter modell fra første verdenskrig, og tar enorme og forutsigbare tap. Forsvarende russiske styrker i Zaphorizia ble nylig presset tilbake, og pådro seg et utbrudd av miltbrann da de gravde nye stillinger i en tydelig merket dyregravplass. Det er nå et år siden russiske styrker gravde seg stillinger i den radioaktive jorden i Tsjernobyl, angivelig fordi kartene deres var fra før ulykken i 1986.
Fanger som ble rekruttert til Wagner i bytte for friheten dersom de overlevde, begynner nå så smått å returnere til sine lokalsamfunn i Russland som frie menn til frustrasjon og vantro for innbyggerne i disse lokalsamfunnene. Slikt kan umulig bidra til økt stabilitet for et regime som desperat trenger det.
Frustrasjonen på russisk side er enkel å få øye på – de har startet noe de ikke kommer seg ut av på noe vis regimet tror de kan leve med. Folk rømmer Krim i kilometerlange køer, Kreml får droner i hodet tross Russlands tetteste luftverndekning og Wagner-gruppen truer med å gi opp Bakhmut. Det har lenge vært antydet at det dårlige samarbeidsklimaet og maktkampene som går på kryss og tvers av de mange ulike grupperingene under russisk kommando (Wagner PMC og mange andre private selskap, herunder forsvarsminister Shoigus eget Patriot PMC (!), selvforsvarsstyrkene i Luhansk og Donetsk, Kadyrovittene fra Tsjetsjenia, det russiske forsvarsdepartementet, og for den del ulike grener av det ordinære russiske forsvaret), er så mange og alvorlige at det ikke skal mange fyrstikkene til før noe tar fyr. Et titalls mekaniserte manøverbrigader som romsterer rundt bak frontlinjen din kan sette fyr på mye.
Skal du først angripes av en supermakt, er ikke Russland noe dårlig valg om du evner å gjøre seriøs motstand.
***
Kontinuerlig oppdatert spilleliste med oppdateringer fra krigen i Ukraina:
