Når en ny teknologi blir introdusert, oppfattes den som banebrytende inntil brukerne lærer å bruke den. Analyseselskapet Gartner har formalisert hendelseforløpet i sin berømte hypesyklus-kurve.
Modellen fra Gartners hypekurve kan også brukes til å formalisere den frykten samfunnet opplever når en ny teknologi blir introdusert, og hvordan risikoen fremheves og forsterkes i samfunnsdebatten. I visse tilfeller kan det gå over i en teknologipanikk.
I en teknologipanikk beskrives teknologien ofte i en tenkt fremtidig, ferdig form, og ikke i de første versjonene som er tilgjengelige for oppfinneren, teknikere og early adopters. Det finnes i dag en skremselsindustri der ulike aktivistgrupper, politikere, bedrifter som vil selge sine tjenester, stiftelser, tankesmier, synsere, offentlige tjenestemenn, og sågar journalister og forskere fyller ulike nisjer for å slå alarm. Årsakene til dette kan være ulike, men ofte samsvarer ikke deres sterke prioriteringer med prioriteringene resten av samfunnet har. De blir, på godt og vondt, ofte en drivkraft for den første panikken, i en situasjon hvor få en gang kjenner til at teknologien finnes.
Panikkurven når et maksimum av hype, der det ikke finnes noen grense for hvor stor innvirkning den nye teknologien kan komme til å ha. Påfallende ofte handler tiltakene det tas til orde for på toppen av panikkurven om allmenne reguleringer av Big Tech, snarere enn å løse problemer i konkrete situasjoner. På dette stadiet gjøres alarmeringen gjerne til en del av bredere narrativer om moralsk forfall i samfunnet. Det nører opp under debatten, når mangel på kunnskap om teknologien hos allmennheten ellers kunne få gløden til å falme. Ungdommen forfaller, menneskelige relasjoner faller sammen, forbruket kommer ut av kontroll, indre og ytre fiender tar makten gjennom teknologien.
Over tid viser advarslene seg å være overdrevet, ikke minst fordi teknologien var så ny at de fleste bare spekulerte om hva den var i stand til. Når teknologien kommer nærmere brukerne, viser den seg å ikke være så farlig, så snart bruker alle den. Brukere, produsenter og lovgivere retter tiltak mot feilaktig bruk, ikke teknologien i seg selv.
Alarmer og advarsler kan fremprovosere forbud og begrensninger på et tidlig stadium, ikke sjelden på utilstrekkelig grunnlag. Teknologipanikker har et kumulativt preg, ikke minst hvis politikere vil sette kjerren foran hesten med brede reguleringer. Det er lett å bli litt reddere for hver gang en teknologipanikk inntreffer, særlig om man ikke oppfatter at debatten gikk i oppløsning på slutten av kurven. Brukernes oppfatninger kan bli så negative at teknologien stoppes, som da brukerne ble skremt bort fra å bruke Augmented Reality-brillene Google Glass, eller så blir ikke teknologien brukt til sitt fulle potensial, selv om det ikke var så farlig.
I dag bygges sjelden teknologi for at brukerne skal kunne tilpasse eller lage den selv. Ofte mener produsentene at det er bedre om teknologien er lukket. Lukket teknologi gir imidlertid ikke en følelse av å ha kontroll. Det blir vanskelig for brukerne å bedømme hvor pålitelige produsentene kan være, som igjen gjør det vanskeligere å verdsette teknologiens verdi. Det er i konkrete, enkeltstående tilfeller av datainnbrudd at personvernforkjempere og lovgivere kan gjøre nytte. Sosiale normer forhindrer ofte bruksmåter som er mulige, men uønskede. Reguleringer bør gi den enkelte bruker kontroll over dataene sine. Ett eksempel er NIX-registeret.
Reell integritet og kontroll er en følge av personlig ansvar, og vi bør være mistenksomme mot de som hevder at vanlige brukere ikke kan betros det ansvaret.
Artikkelen er oversatt av David Oftedal og opprinnelig publisert på https://waldemaringdahl.medium.com/hype-teknik-larm-51c145b0dcc4.
