Nok et år med festglad ungdom som bråker og synder, nok et år med foreldre som maser om å flytte russetiden til etter eksamen. Jeg var russ for 11 år siden og har ikke barn som er russ, så hvorfor bryr jeg meg?
Helt enkelt handler det om at jeg synes foreldregenerasjonen, som beviselig er større tilhengere av å flytte russetiden enn de unge, utnytter en maktskjevhet som kommer av å kjenne russefeiringens historie. Det blir sagt at før i tiden så var russefeiringen etter eksamen, og at man derfor bør kunne flytte russefeiringen til etter eksamenene i juni. Men sannheten om gamledagers russefeiring er at eksamenene ble avviklet senest 16. mai, og at Arbeiderpartiet forskjøv eksamenene i 1979 nettopp for å få bukt med den omfattende festingen.
Det fungerte ikke så godt som tenkt, og i 2002 ble det derfor vedtatt at eksamenene på nytt skulle forskyves, denne gangen helt til juni, med samme mål som tidligere: mer læringsutbytte og mindre festing. Planen var at russefeiringen da heller kunne holdes mellom 1.-17. mai, men russen ønsket ikke å feste mindre fordi politikerne hadde store planer. Derfor starter russefeiringen i april og strekker seg til 17. mai i dag. Politikerne har altså direkte skyld i at russefeiringen foregår før eksamen i motsetning til hvordan det var på 60- og 70-tallet.
Når noen da fremstiller flytting av russefeiringen til juni som en slags gjeninnføring av gammel ordning så er det i beste fall en misforståelse og i verste fall villeding av unge som ikke kjenner russetradisjonens historie. For premissene er tross alt endret, og med dagens læringsmål er det ikke aktuelt å framskynde eksamenene til midten av mai og ta feiringen fra og med 17. mai som før. Isteden foreslås det at ungdommen kan bruke sommerferien på russefeiring. Et snedig lite spark fra de eldre der altså, som ikke unner unge en mulighet til utfoldelse og rekreasjon på deres egne premisser.
Det er viktig at livet er innholdsrikt og av og til byr på litt bekymringsløs moro, selv når det er av den litt fråtsende typen moro. Mine barn skal også lære at selvom man hovedsakelig tar livet og arbeidet sitt seriøst, så trenger man ikke hele tiden kjenne på et press for å være pliktoppfyllende og flittig. Jeg synes faktisk å se at avgangselever på videregående skole i dag har nok prestasjonspress, og jeg unner dem minst like mye bekymringsløs moro som generasjonene før dem hadde.
