I helgen har Fremskrittspartiet landsmøtet og 50-årsjubileum. Historien til Carl I Hagens parti kjenner de fleste, men partiets historie skildrer også mange personlige opplevelser for liberalister i Norge.
Skribenten var medlem av partiet fra slutten av 80-tallet til 1994. Jeg husker ikke dagen jeg meldte meg inn i partiet, men foreldrene mine har fortalt at jeg som veldig ung gutt fulgte FrP i debatter på TV; og jeg likte eggelikør. Lenge før jeg ble tenåring, fikk jeg smake eggelikør hos min etter hvert gamle mor.
Jeg var 12 år da jeg engasjerte meg i den første viktige saken. I dag er saken latterlig, men da var den verdens viktigste. Vi skulle på klassetur til Arboga i Sverige. Foreldrene satte grenser for hvor mye penger hver elev fikk ha med. Jeg var veldig uenig i grensen og protesterte, med mine foreldres støtte. Og nei, mine foreldre var ikke rike. Jeg tapte saken, men min mor puttet ekstra penger i kofferten. Det ble en uforglemmelig tur for 12-åringer fra Honningsvåg skole i Nordkapp kommune. Også for Solvik, 12 år, var frihet viktig!
I 1990/1991 fikk Carl I. Hagen massiv omtalte fordi han visstnok kalte finnmarkinger for latsabber. I debatter på skolen forsvarte jeg Hagen. Jeg fortalte med stor innlevelse, at han ikke mener vi er late; bare at vi hele tiden ber om hjelp fra staten. Jeg er helt sikker på at Carl I. Hagen husker uttalelsene og alle medieoppslagene han fikk. Se og Hør inviterte Hagen til et fiskebruk i Nordvågen på Magerøya. Jeg fikk intervjue han på kaia for Radio Nordkapp, et intervju som ble sendt i mange radiokanaler i hele Norge. På kaia i Nordvågen ble Nordkapp Fremskrittsparti født, selv om selve stiftelsesmøtet fant sted noen uker senere. Fra da av og til etter landsmøtet på Bolkesjøen i 1994, brukte jeg alt av ledig tid på Fremskrittspartiet. På CVen har jeg formann i Nordkapp Fremskrittsparti, formann i Finnmark FrP, landsstyrerepresentant og mange folkevalgte verv.
Jeg er en av de utmeldte som har glemt de tunge stundene i partiet, men husket de gode opplevelsene. De var det mange av!
Folkevalgt
Jeg var som folkevalgt annerledes enn dagens FrP-politikere, først og fremst fordi partiet har endret seg mye de siste tiårene. Kommunepolitikeren Solvik stemte imot kulturmidler, SFO og kommunal musikk- og kulturskole, med flere oppslag i partiavisen Fremskritt. Jeg tror Youngstorget likte fargeklatter fra distriktene som forsvarte partiet fra A til Å.
Dagens FrP er annerledes, mye likere konkurrentene enn partiet var på 90-tallet. Sett utenfra savner jeg FrP-politikere slik de var på 90-tallet. Det var litt mye sirkus, men det var et klart skille mellom FrP og de andre.
Det er litt artig å tenke på at som FrP-politiker var det mange som mente at jeg var useriøs, men da jeg meldte meg inn i Høyre i 1994 ble jeg nesten genierklært og fikk de vervene jeg ville ha lokalt. Partimedlemskap har mye å si for omdømme, dessverre egentlig.
Venner
I FrP fikk jeg venner for livet. Flere i Liberalerens redaksjon møtte jeg i Fremskrittspartiet, personer som har holdt kontakten i tre tiår. Jeg festet med Heidi Nordby Lunde og Tor Mikkel Wara. Jeg skal røpe en hemmelighet. Tor Mikkel Wara, tidligere nestformann og fortsatt medlem, var utrolig god på å styrte øl. Ettersom det var nattlige konkurranser, er jeg usikker på hvem av oss som har flest seire. Jeg tror heller ikke Tor Mikkel vet det nøyaktige svaret.
Jeg håper, virkelig håper, at dagens FpUere får oppleve det vi fikk oppleve sammen med de voksne i partiet. Partiets retningslinjer for sosial omgang har blitt strengere, men å dele fritid med rollemodeller gir minner for livet. Jeg vet, jeg har opplevd akkurat det!
Sidelinjen
Nå følger jeg Fremskrittspartiet fra sidelinjen. Jeg er uenig i veldig mange av standpunktene, og jeg stemmer ikke på Fremskrittspartiet. Jeg regner meg likevel som en sympatisør, en venn. Jeg leser oppslag om og med FrP-politikere, følger debatter og er innom landsmøtet på internett. Alle de gode opplevelsene er årsakene til mitt evigvarende forhold til Fremskrittspartiet.
I jobbsammenheng får jeg tips fra fremskrittspartipolitikere, og jeg skriver artikler om partiet. Forhåpentligvis er det ingen av leserne eller lytterne som mener jeg behandler FrP på enn bedre måte enn de andre partiene som konkurrerer om oppslutningen fra «folk flest».
Gratulerer med 50-årsjubileet, FrP!
