Jeg har forståelse for at matsvinn i seg selv neppe er så ønskelig. Det sagt, er det viktig å forstå at det at mat kastes er en effekt på at noe ønskelig skjer, nemlig at man har en buffer i produksjonen som gir ekstra sikkerhet. At noe kastes, viser at kostnaden av å produsere noe er såpass lav at det lønner seg å kjøpe nytt heller enn å kaste mindre.
La meg komme med en illustrerende parallell. En jeg håper vil styrke intuisjonen rundt den prinsipielle tankegangen. I dag har jeg kastet noen gamle, gjennomvaskede, hullete klær jeg har hatt liggende. Dette gjorde jeg i stedet for å gi dem bort eller fikse dem. Å gi dem bort får jeg neppe til. Hvem vil ha sånne klær i vårt samfunn? Ikke får jeg fikset dem heller. Jeg kan ikke sy, jeg har ikke symaskin, og jeg har ingen interesse av å bruke tid på å lære meg å sy. Ei kjenner jeg noen som er villig til å sy klærne mine gratis.
Så jeg kjøper nye klær fremfor å fikse de gamle klærne mine. Jeg tror de fleste vil si at dette er helt greit å gjøre. Det er mitt valg, og jeg valgte – ut i fra mine forutsetninger – det beste valget jeg kunne velge.
Alle kan i dette scenarioet se at det lønner seg for meg å kaste klær i stedet for å fikse eller gi bort de gamle. Det desidert mest effektive blant de tilgjengelige handlingsalternativene mine er å kaste klærne og kjøpe nye klær. Alternativkostnaden (kostnaden av å IKKE gjøre noe) blir høyere enn jeg får utav det. Jeg understreker «jeg» og «meg» her, fordi situasjonen trenger ikke å være den samme for meg som for deg. Kanskje du kan sy?
Jo mer vi kaster, desto rikere er vi
Jo mer vi kaster, desto rikere er vi. Dette er det generelle poenget. Å utnytte ressurser mer effektivt kan være en større kostnad hvis ressursene er veldig enkle og billig å produsere. Sagt litt enklere: Vi kunne lært oss å fikse klærne våre selv alle sammen, men det er dyrere enn å bare kjøpe nytt.
Når det kommer til mat, har vi plutselig glemt lærdommen ovenfor. Imidlertid gjelder det for mat som det gjelder for klær: Det er bra at det produseres så mye mat at vi kaster mye av den! Det er bra at det produseres så mye at noe kastes fremfor at det blir tomt for det! At vi kaster mat, er et tegn på matsikkerhet. Matsikkerhet er bra.
Et relatert poeng om at priser reflekterer hvor billig det er å produsere noe, og at det derfor bør være greit å kaste brune bananer selv om man potensielt kunne ha laget noe av dem, er å finne i denne artikkelen.
Førstepersonsperspektivet er helt sentralt
Selvsagt betyr ikke det at det å kaste mat har ført til rikdom. Kausaliteten går ikke den veien. Om vi påbyr folk å kaste mer mat, blir vi sannsynligvis fattigere og ikke rikere, siden det ikke alltid lønner seg å kaste noe. Kun opp til et viss punkt. Dette viser også viktigheten av valgfrihet. Menneskets frihet til å vurdere selv når det er best å kaste noe, er helt sentralt, og her vil man vurdere ulikt avhengig av ulike forhold.
Det er muligens her misforståelsen ligger hos folk? Ser man noe fra eget perspektiv, og ikke den andres perspektiv, tror man kanskje at man kunne ha utnytta ressursene bedre. Det er en felle jeg selv har gått i mange ganger selv. Det er lett å tenke at hvis bare jeg hadde hatt beslutningsmyndighet, så kunne vi ha reddet klærne, maten, bilen eller hva enn det måtte være!
Problemet med den tankegangen er at den er egosentrisk. Du er deg, og jeg er meg. Vi er alle forskjellige, og vi gjør det beste gitt våre egne forutsetninger. Det heter seg jo dessuten at det er lettere å se de små feilene hos andre, enn de store feilene hos oss selv. Kanskje det er noe jeg ser i ditt liv som du kunne gjort bedre og mindre sløsete, som du ikke ser i ditt eget liv? Kastet du den gamle PC’en din når jeg vet at du kunne ha reparert den?
Derfor bør vi være forsiktige med å peke fingre og gi ut skyld når andre kaster klær, mat eller andre ting, fordi det lik så greit kunne vært motsatt. Vi er tjent med å tenke oss om i alle fall to ekstra ganger før vi kritiserer andres svinn.
