Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1995
Forord fra redaktøren
The Bell Curve er trolig den mest omdiskuterte boken i USA det siste halvåret. Selv norsk dagspresse, TV og radio har gitt relativt fyldig dekning av den, noe som er uvanlig for en amerikansk fagbok som ikke er skrevet av noen på amerikansk venstreside (såkalte «liberals»). Omtalen av boken er sterkt preget av at mange av dem som har kastet seg inn i diskusjonen opplagt ikke har lest den. Dette gjelder f.eks. NRKs Bjørn Hansen og anmeldelsen i Tidens Tegn, som åpenbart bygger på kritikken i amerikansk presse. I populærpressen er det nesten utelukkende bokens behandling av rasemessige forskjeller i intelligens som er debattert. Det er ingen tvil om at det ene kapitlet i boken som tar for seg dette er hovedårsaken til at Bell Curve har blitt en bestselger.
Bell Curve kan leses på tre plan. For det første gir boken en omfattende og grundig fremstilling av den samfunns-vitenskaplige status i forskningen på hva intelligens er og hvilken betydning intelligens har for en rekke forhold i samfunnet. Boken er organisert slik at denne fremstillingen er helt uavhengig av det etniske elementet som drøftes separat.
For det andre er boken et oppgjør med fortielsen av at det er påvist store etniske forskjeller i intelligens. Koblet til dette er også et angrep på politiske virkemidler, særlig kvotering, som er brukt i USA for å oppveie skjevheter som er oppfattet som et resultat av diskriminering, men som Murray og Herrnstein påviser snarere er et resultat av forskjeller i intelligens. For en legmann synes forfatternes påstand om etniske forskjeller i målt intelligens godt dokumentert, og ingen av de mange anmelders og debattartikler redaktøren har lest har rokket ved denne oppfatningen. Derimot er det mer åpent om de etniske forskjellene er genetisk betinget, altså arvelige. Her har flere debattanter som generelt er positivt innstilt til de faglige kvaliteter i boken stilt velbegrunnede spørsmålstegn. Dette punktet er svært sentralt, siden det er avgjørende for om forskjeller mellom etniske grupper kan, og vil, bli utjevnet.
For det tredje gir boken et meget interessant perspektiv på maktforholdene og klassedelingen i moderne samfunn. Forfatternes tese er at i et moderne samfunn med stor sosial mobilitet vil intelligens være avgjørende for hvilken posisjon man oppnår. Dette i kontrast til tidligere tider og mer tradisjonsbundne samfunn, der man fødes inn i en rolle, og personlige egenskaper har mindre betydning. USA er utvilsomt et samfunn preget av stor sosial mobilitet, men Norge har også slike karakteristika. I norsk sammenheng er dette derfor en politisk sett viktigere drøftelse enn etniske forskjeller.
Ideer om Frihet kunne ha valgt å få boken anmeldt med spesielt henblikk på relevansen for norske forhold. Vi har valgt å trykke en amerikansk anmeldelse i steden. Hovedgrunnen til dette er at vi mener anmeldelsen holder meget høy kvalitet. En annen grunn er at IOF har som ett av sine formål å øke forståelsen for hva som foregår på amerikansk høyreside. Det er ingen tvil om at rasehensyn vil spille en stor rolle i republikanernes linjevalg i de nærmeste årene, og dermed i hvilken retning det amerikanske samfunn beveger seg. Bell Curve kommer utvilsomt til å utgjøre et viktig underlag for denne utviklingen. Vi har derfor valgt å trykke anmeldelsen i American Spectator, som bedre enn noe annet tidsskrift representerer den nye høyrevinden i USA. I løpet av Clinton-administrasjonen har opplagt til dette bladet økt fra 25.000 til det tidobbelte, slik at det nå er et av de største politiske tidsskrifter i USA. Bladet er betydelig mer konservativt enn de stoffkilder IOF vanligvis benytter seg. American Spectator holder også stort sett god avstand til de mest usympatiske deler av det amerikanske høyre, slik som rasister, kristne fundamentalister og proteksjonister.
Redaktøren ønsker ikke å ta stilling til alle sider av boken, heller ikke av den anmeldelsen vi trykker. Til det er boken alt for vidtfavnende, og en definitiv stillingstagen fordrer også en faglig bakgrunn som de fleste mangler. Det er imidlertid vårt klare inntrykk at kritikken av boken ofte skyter over mål, særlig ved at forfatternes motiver trekkes i tvil. En annen vanlig feil er at man omgår den faglige soliditeten i analysen, og går direkte på en kritikk av de implikasjoner forfatterne trekker, uten å tilbakevise det faglige grunnlaget disse implikasjonene er bygget på.
Noen har forsøkt å diskreditere boken ved å vise til at enkelte av de kildene den viser til er politisk grumsete, dvs. forskning av mer eller mindre god kvalitet utført av tilhengere av rasehygiene. Dette virker på redaktøren noe urimelig, all den tid bokens litteraturliste er på 58 sider, og det ikke kan utelukkes at folk med motbydelige holdninger kan utføre holdbar forskning.
De teorier om rasemessige forskjeller i intelligens som boken fremmer og bokanmeldelsen refererer er svært ubehagelige. Det er derfor svært fristende å forbigå boken i stillhet. Dette er imidlertid en feig holdning. Intet godt kommer ut av å lukke øynene. Det er redaktørens håp at leserne vil erverve større forståelse for bokens tema. Vi stoler også på at våre lesere er kloke nok til ikke å trekke for sterke konklusjoner uten å ha lest boken.
Alarmklokken kimer
Den store utfordringen i moderne tid, og dens særskilte fare, ligger i det at mennesket for første gang blir konfrontert med sine medmennesker uten kunne hjemme seg bak forskjellige forhold og forutsetninger. Og det er akkurat dette nye likhetskonseptet som gjør moderne raserelasjoner så vanskelige, for nå må vi håndtere naturlige forskjeller som ikke vil bli mindre iøynefallende selv ved mulige eller tenkelige endringer av forutsetningene.
– Hannah Arendt
Richard J. Herrnstein & Charles Murray: The Bell Curve: Intelligence and Class Structure in American Life, The Free Press, 845 s., NOK 275
Dette er den sentrale påstanden i The Bell Curve: Intelligens er viktig for å oppnå suksess, og utviklingen innen teknologi og internasjonal handel har gjort hjernekapasitet viktigere enn noen gang tidligere. Samfunnsinstitusjoner – universiteter, firmaer, staten – er blitt flinkere enn noen gang til å velge ut de teoretikerne de har behov for, og belønner dem med stadig rausere lønninger. Det mest sannsynlige resultatet er det følgende: I stadig større grad vil medfødt intelligens falle sammen med sosioøkonomisk status, en større forskjell mellom rike og fattige, og en lagdeling av USA i intellektuelle kaster, med noen få høyteknologiske trollmenn boende i forsteder med privat politibeskyttelse og med horder av ufaglærte fanget i forfallende bysentra eller på landsbygda. Det blir da ganske ironisk at den tidligere Harvard-professoren Richard Herrnstein og humanisten Charles Murray fra America Enterprise Institute skulle bli sentrum for den mest høyrøstede bokdebatt på flere tiår.
Liberale forløpere
For påstanden er ikke ny. I The Work of Nations (1991) så nåværende arbeidsminister Robert Reich for seg nødvendigheten av et kjempemessig program for «positiv økonomisk nasjonalisme» for å gjøre noe med det store økonomiske skillet mellom de godt betalte «symbol-analytikerne» (teoretikerne) og de siste årenes uensartede proletariat som har blitt hengende igjen i «den gamle økonomien». Mickey Kaus’ bok The End of Equality (1991) la stor vekt på å formulere et program for «sivil liberalisme» som skulle forebygge at større økonomiske forskjeller, noe han mente var uunngåelig og knyttet opp mot intelligens, samtidig skulle føre til større sosiale ulikheter. Kaus – som til og med brukte Herrnsteins kontroversielle påstand om at sosial status baserer seg på genetisk arv som en knagg å henge mange av bokens sentrale argumenter på – har kalt Herrnsteins og Murrays bok ikke bare «usann» men «frastøtende».
Mens Kaus og Reich er blant de få politiske kommentatorene i USA som de siste fem årene stolt har beskrevet seg selv som «liberale», har engasjementet mot The Bell Curve ikke begrenset seg til det politiske sentrum og venstre. Nasjonalisten Pat Buchanan mener bokens vektlegging av tema er misforstått, og både John McLaughlin og Jack Kemp har forkastet den som «pseudovitenskaplig». Da de liberales fremste talerør New Republic ga spalteplass til Murray og to dusin samfunnskritikere, var de sistnevnte enstemmige i sin misnøye. Unntaket var et par som så langt det var mulig unnlot å forholde seg til temaet. Ingen gikk konkret inn i bokens vitenskapelige funn.
Raseperspektivet kontroversielt
Hvorfor var det OK for Reich og Kaus å si det som nå har skapt et opprør mot Herrnstein og Murray? Svaret er, noe alle som har fulgt debatten vet, den andre konklusjonen i The Bell Curve – det at den intellektuelle lagdelingen som er beskrevet ovenfor har en rasedimensjon. Det at det skal være målbare forskjeller i intelligens mellom de forskjellige rasene som utdanning bare i liten grad, om i det hele tatt, kan minske. I den underklassen som leseren ser for seg vil det være uforholdsmessig mange svarte, mens det vil være flere hvite og asiater blant «symbolanalytikerne».
Men dette er egentlig heller ikke noe nytt. Herrnstein fikk meget gode omtaler for boken Crime and Human Nature, hvor han og medforfatteren James Q. Wilson trakk mange av de samme konklusjonene som denne boken gjør i forhold til korrelasjonene mellom IQ og adferd. Daniel Seligman tok opp spørsmålet om rasemessige IQ-forskjeller i A Question of Intelligence (1992) og ble nærmest oversett. Videre er det et faktum at det er forskjeller på resultatene hvite og svarte oppnår, noe selv ikke Herrnstein eller Murrays hardeste kritikere benekter. (Uenigheten dreier seg om hvor godt disse testene reflekterer intelligens). Opprøret rundt The Bell Curve har mer å gjøre med den måten dens påstander er knyttet sammen på, med det langvarige politiske engasjementet til forfatterne (særlig Murray), og med rasemessige motsetninger generelt. Disse er langt mer betente i dag enn hva som var tilfelle for bare tre år siden da Kaus og Reich skrev sine bøker. Valgskredet i november -94 og en mengde meningsmålinger viser at den jevne amerikaner nå har mistet tålmodigheten med den store svarte, urbane underklassen og med statens sosiale ordninger, som mange mener nettopp er grunnen til disse problemene. Sinne og defensive holdninger møter derfor en bok som underbygger troen på at denne utålmodigheten er velbegrunnet, eller dersom den underminerer argumentene for de programmene som finnes. Denne boken gjør begge deler.
Intelligens er viktig
Herrnstein og Murray begynner med noen generelle påstander om intelligens. Forfatterne viser at den journalistiske enigheten om at IQ ikke beskriver noe reellt eller viktig, står i diametral motsetning til den enighet som hersker i det vitenskapelige miljøet. Herrnstein og Murray støtter den «klassisk» forståelsen av begrepet intelligens, en forståelse det er full enighet om blant psykometrikere. For det første finnes det noe slikt som «generell intelligens» (eller G), og dette er mer enn bare en oppsamling av intellektuelle ferdigheter. Ved å se på G er det mulig å forutsi sannsynligheten for både akademisk og karrieremessig suksess – G gir faktisk et riktigere bilde enn bruk av intervjuer, vitnesbyrd, referanser eller tester som har til hensikt å identifisere talenter for et spesielt yrke. Den holder seg mer eller mindre konstant gjennom hele livet.
For det andre kan G måles nøyaktig gjennom IQ-tester som i dag ikke har noen påviselig slagside i forhold til de forskjellige etniske grupper. Den skepsis som finnes mot G er politisk begrunnet, ikke vitenskapelig, selv om forfatterne ikke legger skjul på at den politisk bekymring som er knyttet til intelligenstester ikke er vanskelig å forstå når man tenker tilbake på hvordan det tidlige tjuende århundredes rasehygieniske bevegelser har brukt slike. Avslutningsvis argumenteres det for at IQ i stor grad overføres fra foreldre til barn via en genetisk komponent som gis en betydning mellom 40 og 80 prosent. Disse konklusjonene baserer seg på intelligenstester foretatt på eneggede tvillinger som er blitt oppfostret adskilt, som på en skala fra -1 til +1 hadde en så stor korrelasjon som +.78.
I begynnelsen foretar forfatterne en viktig presisering: Intelligens er ikke den bestemmende faktor for et bestemt individ, men forutsigbare adferdsmønstre kommer frem når man studerer IQ samlet for store grupper mennesker. Slike grupper har man funnet frem til gjennom å bruke the National Longitudinal Survey of Youth (NLSY), en statlig finansiert undersøkelse av 12.686 studenter som var 14 til 22 år i 1979, som man har fulgt opp siden. Forfatterne baserer seg sterkt på denne undersøkelsen som inneholder IQ, sosioøkonomisk status, yrke, intelligensnivå, kriminell adferd og andre trekk – og de har foretatt kryssreferanser til dusinvis av andre undersøkelser foretatt gjennom dette århundret.
Bellkurven
Når man grafisk plasserer mennesker på en akse basert på intelligens blir resultatet en klokkeformet kurve som har gitt boken sitt navn. Den store majoriteten befinner seg på midten, med to nedadgående kurver med de betydelig dummere og de betydelig smartere som strekker seg mot sine respektive ytterpunkter med genier og mentalt tilbakestående. Gjennom å bruke standardavvik – et sannsynlighetsmål – deler Murray og Herrnstein kurven opp i fem grupper basert på IQ-persentil: meget svake (0-5), svake (5-25), normale (25-75), oppvakte (75-95) meget oppvakte (95-100). Det er rundt de meget få personene ved de to endepunktene at IQens betydning for adferd blir politisk problematisk. For IQ har meget betydningsfull innflytelse på flere typer adferd, inkludert mange trekk som i utgangspunktet kan synes å ha lite med intellekt å gjøre.
De smarte blir eliten
Herrnstein og Murray starter i den smarte enden, og gir en statistisk ryggrad til Kaus’ tese om at det amerikanske samfunnet uvegerlig blir trukket inn i et kastesamfunn basert på intellekt. Dette skjer tydeligst ved universitetene. En økning av (a) elitestyrt adgang, (b) muligheten til å måle intelligens gjennom standardiserte tester, og (c) ganske enkelt det store antallet søkere til et fastsatt antall plasser ved eliteuniversitetene, førte en gang på 1950-tallet til en revolusjon i forhold til hvem som fikk disse studieplassene. På 1920-tallet var det meget få amerikanere uansett bakgrunn som gikk på college, og som forfatterne sier «elevrådsformannen i Kalamazoo og bondejenta fra Kansas med en IQ på 140 gikk ofte ikke på college i det hele tatt». I dag, når nesten halvparten av befolkningen går på college, tiltrekker eliteskolene seg de mest intelligente fra hvert eneste nabolag i landet. Den gjennomsnittlige Ivy Leage studenten i 1926 hadde en IQ på høyde med de øverste 20 prosent i USA. Da man kom til 60-tallet hadde disse kreftene gjort sitt til at disse studentene befant seg blant den øverste prosenten.
Denne sorteringen fortsetter på arbeidsmarkedet, hvor denne eliten i stadig større grad styres inn i noen få høyintellekt-yrker, hvor gjennomsnittlig IQ ligger på 117. Herrnstein og Murray gir den til nå beste forklaringen på hvordan IQ kan omsettes til produktivitet. Gjennom matematiske beregninger viser de at inntektsforskjellen mellom en gjennomsnittlige tannlege og en meget god tannlege er på $30.000 per år, mens lønnsforskjellen mellom en gjennomsnittlig sekretær og en meget god én kun er på $750. På denne måten forklarer de hvordan den intellektuelle eliten også blir en økonomisk elite.
De dumme har problemer
I den andre enden av kurven er intelligens bestemmende for langt mer enn fordelingen av sosiale goder. Den mest overraskende konklusjonen på dette punktet er at ikke bare de fattige, men også de voldelige, de uærlige og de ansvarsløse er overrepresentert i den dummere enden av kurven. Den største delen av boken fokuserer på IQ-nivåets betydning for sosial adferd, spesielt sett i forhold til sosiale problemer av typen kriminalitet, avhengighet av trygd/-sosialhjelp og skilte familier. Denne delen tar også opp to interessante forhold som styrker troverdigheten i konklusjonene: Den begrenser analysen til kun å omfatte hvite amerikanere, for på den måten å fjerne den effekten en evt. underliggende rasisme skulle kunne ha i forhold til å påvirke resultatet. Og den tar hensyn til slike variabler som sosioøkonomisk status og utdanning ved å filtrere ut andre faktorer, slik at man kun sitter igjen med IQ-forskjellene i forhold til disse problemene.
Mange av disse resultatene er til de grader i tråd med sunn fornuft at de nær sagt kan betegnes som uinteressante: Blant folk med høy IQ tenderer det til å være færre som dropper ut, flere som tar høyere utdanning og langt færre som lever under fattigdomsgrensen. Men det faktum at denne korrelasjonen også hardnakket holder stand innen områder som man rent intuitivt vil mene kun har marginal sammenheng med intelligens, er ny. Dersom man skal slå fast sannsynligheten for å være fattig, for å være uten jobb en måned, for å bli skilt i løpet av de fem første årene av et ekteskap, for å få barn utenfor ekteskap, eller for å få barn med lav fødselsvekt, er IQ et bedre sannsynlighetsmål enn sosioøkonomisk status – og innen alle disse områdene scorer de med høy IQ bedre enn de med lav IQ. Det å klatre opp på den sosiale rangstige kan faktisk være en blandet fornøyelse: Dersom IQ holdes konstant så øker selvoppgitt kriminalitet i takt med sosioøkonomisk status. Det gjør også arbeidsløshet, mens sannsynligheten for at man omfavner middelklassens verdinormer reduseres.
Nesten uansett atferdsmessig utgangspunkt er det slik at dersom man kan velge mellom privilegier og intelligens, er det siste alltid det riktige valget. Dette innebærer to underliggende konklusjoner som er å lese mellom linjene i resten av forfatternes resonnement. For det første behøver ikke intelligens være det utslagsgivende i forhold til det å oppnå suksess, men dersom det ikke er det, er det å være «priviligert» eller «underpriviligert» enda mindre utslagsgivende. For det andre: Uansett om IQ måler «generell intelligens» eller ei, så er det som måles en ekstremt viktig faktor.
Kriminalitet
Når Herrnstein og Murray gjennomgår temaene kriminalitet og høflighet, hører vi de apokalyptiske tonene som nok har blitt overdrevet i mange anmeldelser, men som uomtvistelig finnes i boken:
«Ettersom kriminaliteten øker, må samfunnet bruke tvang i stede for samarbeid. Det første offer er ikke bare friheten, men også de bånd som gjør det å leve i lokalsamfunn tiltrekkende …. I forbindelse med studier om kriminalitet har det blitt lagt for liten vekt på en av de best dokumenterte sammenhengene: som gruppe er kriminelle under gjennomsnittlig intelligente…. Siviliserte mennesker trenger ikke å blir styrt gjennom rigorøs lovgivning eller ved streng kontroll fra statsorganene. Men dette er nødvendig for dem som mangler slik sivilisering. Derfor vil samfunnet over tid bli langt mindre fritt….. En mer intelligent befolkning vil trolig være, og vil lettere kunne bli omskapt til, en høflig borgelig befolkning. For en nasjon som streber etter en høy grad av individuell autonomi, er dette et viktig faktum å være klar over.»
Herrnstein og Murray avslører derved det dødsens alvor som deres engasjement bygger på: Lav intelligens er ikke bare en trussel mot livskvaliteten i dette landet, men også mot USAs levedyktigheten som fri nasjon
Dette kan virke som det minst diplomatiske tidspunktet forfatterne kunne velge for å bringe rasespørsmålet inn i diskusjonen, men ettersom den «nasjonale sammenhengen» de ønsker å beskrive har et sterkt raseelement (og ettersom de løsningene på de sosiale problemene som beskrives åpenbart vil ha større betydning for én rase enn for andre) velger de å bringe det på banen her.
Etniske forskjeller
Som utgangspunkt tar forfatterne for seg gjennomsnittlige IQ-resultater med utgangspunkt i rase: Hvites gjennomsnittlige IQ ligger på rundt 101-102. Asiater ligger noen få poeng høyere (forfatterne anslår dette til 3 eller 4 poeng). Jøder av europeisk avstamning scorer, (når de trekkes ut fra kontrollgruppen av hvite) omtrent et standard avvik (eller 15 poeng) over. Svarte, ifølge NLSY og bokstavelig talt dusinvis av andre psykometriske undersøkelser, scorer rundt 85. Faktum er at svarte har scoret mindre enn hvite på «hver eneste kjente test på kognitive ferdigheter som tilfredsstiller psykometriske standardkrav med hensyn til troverdighet og validitet».
Forfatterne har ingen glede av å slå fast denne nyheten. Tvert i mot, det er her man første gang merker tendenser til at de ønsker å gardere seg og å være forsonende, når de prøver å pynte på alvoret i det de har kommet frem til: «Disse fakta er ikke så alarmerende som mange mennesker ser ut til å frykte…» skriver de. «Det er mulig å se de etniske og rasemessige forskjellene i forhold til intelligens i øynene uten å løpe skrikende ut av rommet.» Dette er tøv: Dersom dette er sant, er statistikken mer skremmende enn ens verste forestillinger. Dersom det gap på 1.2 i standard avvik som fremkommer gjennom NLSY holder vann, betyr dette at en gjennomsnittlig hvit ligger på en 91. persentil av intelligens blant svarte, mens en gjennomsnittlig svart faller ned på en 11. persentil av intelligens blant hvite. Dersom du differensierer gruppen enda mer (noe forfatterne ikke gjør) vil du få et enda mer svimlende resultat: En gjennomsnittlig ashkenazi jøde ville ligger på rundt 98. persentil av intelligens blant svarte, mens en gjennomsnittlig svart ville være på en 2. persentil av jødene. Forfatterne peker forhåpningsfullt på det faktum at dette fremdeles vil bety at 100.000 av den svarte befolkningen har en IQ over 125, som forfatterne regner som de «meget intelligente». Men ettersom den svarte befolkningen i USA utgjør over 30 millioner, betyr det at samfunnet sitter igjen med det dystre faktum at disse forventningene kun knytter seg til en trehundrededel av disse.
Genetisk betinget forskjell?
Herrnstein og Murray slutter seg til det herskende akademiske synspunkt om at disse IQ-forskjellene i stor grad er genetisk betinget. De erkjenner at det endelige ordet i dette spørsmålet enda ikke er sagt, men de samler likevel fakta for å motbevise påstander fra det konkurrerende «miljømessige» argumentet med en grundighet som grenser til besettelse. Men hvordan kan de gjøre noe annet? Dersom man ikke er villig til å forsvare slike synspunkt ut i sin ytterste konsekvens, risikerer man å bli beskyldt for å være fjollete.
Bevisene for den genetiske forklaringen inkluderer tvillingstudiene som er beskrevet tidligere, som viser en .78 korrelasjon mellom intelligens hos eneggede tvillinger som har blitt oppfostret adskilt. Disse implikasjonene vil selvsagt ikke forsvinne bare fordi man trekker inn et forhold som rase. Forfatterne viser også at intelligenstester slik de gjøres i dag er luket fri for all innebygget skjevhet (spørsmål som enkelte raser vil score forholdsmessig dårligere på) og ekstern skjevhet (tester som er mindre eksakte til å fastslå intelligens for spesielle grupper).
Forfatterne bruker to typer tester, som begge er helt fri for kulturelle skjevheter. Disse viser at svarte scorer like høyt som hvite når det gjelder å repetere rekker med tall, men langt dårligere når man skal repetere slike rekker baklengs. (Denne testen har erfaringsmessig vært meget god i forhold til å forutsi G. Dersom skjevheter i testens utforming ikke har noen innflytelse på svartes evne til å telle forover, hvorfor skulle de ha noen innflytelse på deres evne til å telle baklengs?). Avslutningsvis vises det til trykknapptester som brukes til å måle mental reaksjonstid, hvor svarte kommer ut som langt tregere.
Mange av Herrnstein og Murrays kritikere fremholder at vi til syvende og sist ikke kan vite om slike forskjeller finnes før vi har avdekket de enkelte genene som forutsier intelligens. Et slikt motargument kan brukes både i god og ond hensikt. Vi vil, når The Human Genome Project om en ti års tid avsluttes, etterhvert finne frem til hvilke gener det er som betinger intelligens. Men før det vil studier av hjernen gjør oss i stand til å måle mental reaksjonstid med så stor grad av nøyaktighet at mulige tvetydigheter vil kunne fjernes.
Miljøets betydning
Herrnstein og Murray går så gjennom en lang rekke forskningsarbeider som har hatt som mål å bevise miljøets betydning for IQ, som eksempelvis Head Start, og finner dem mangelfulle. Gjennom noen ekstremt dyre (og ekstremt påtrengende) programmer har man lykkes i å heve underpriviligertes IQ-nivå med noen få poeng. Men effekten av disse programmene blir mindre ettersom årene går, og personens IQ i voksen alder vender tilbake til det nivået vedkommende hadde som barn. Forfatterne hevder at det egentlig ikke betyr noe om forskjellene er genetiske eller miljømessige, så lenge de er vedvarende. Kanskje det ikke betyr noe særlig for utformingen av virkemidlene, men det betyr ganske mye rent politisk: For dersom den faktoren som som oftest gis skylden, nemlig rasisme, viser seg å faktisk være den skyldige, da er de riktige løsningene dem vi allerede forsøker å gjennomføre.
I en verden hvor alle vurderes som enkeltindivider spiller intet av dette noen rolle. En svart lege med en IQ på 140 ville fremdeles være en svart lege med en IQ på 140 uavhengig av hvordan høy intelligens fordelte seg innen de forskjellige rasene. Men i løpet av de siste tredve årene har samfunnet i større og større grad blitt organisert for å støtte opp om raserettigheter fremfor individuelle rettigheter, og en del av vår nasjonale velstand som langt overstiger kostnadene ved redningsaksjonene for bankene (i følge en artikkel i Forbes i februar 1993) blir brukt på å omforme (og ofte misforme) eksisterende sosiale institusjoner ut fra et ønske om å hjelpe raserettighetsrevolusjonen fremover. Et stabilt flertall blant amerikanere regner nå slike eksplisitte raseprogrammer som affirmative action (kvoter), og de som er implisitt rasebaserte, slik som AFDC (støtte til enslige mødre), som mislykkede. Ettersom Murray har vært blant de ledende blant disse motstanderne, er det bare naturlig for han og Herrnstein å søke å finne en begrunnelse for denne fiaskoen ut fra en oppfatning om de gruppene som programmene er laget for.
Intelligens forklarer forskjeller
Forfatterne fremholder at de enorme forskjellene mellom rasene i forutsetninger, prestasjoner og sosial tilpasning – noe som har blitt fremstilt av liberale sosialforskere som et kronbevis på rasisme – blir langt mindre mystiske, om enn ikke mindre alvorlige, dersom en faktor som intelligens tas med i vurderingen:
* Gapet mellom gjennomsnittlig lønn for hvite ($27.372) og svarte ($20.994) er eksempelvis på 23 prosent. Men hvite og svarte med gjennomsnittlig intelligens (IQ på 100) tjener henholdsvis $25.546 og $25.001, noe som ikke gir en forskjell på mer enn 2 prosent.
* Fattigdomsraten for hvite ligger på 7 prosent, for svarte på 26 prosent. For hvite og svarte med gjennomsnittlig intelligens er tallene henholdsvis 6 prosent og 11 prosent.
* Andelen straffedømte er 2 prosent for hvite, 6 prosent for latinamerikanere og 13 prosent for svarte. Blant dem med gjennomsnittlig intelligens er ratene 2, 3 og 5 prosent.
Forfatterne prøver ikke å skjule det faktum at mange svarte lever under sjokkerende forhold, men kun at de programmene som har som mål å minske elendigheten baserer seg på gale antakelser. Mest dramatisk er det faktum at de tall som ofte brukes for å bevise at svarte utsettes for rasisme, i stede faktisk indikerer en forskjellsbehandling til deres fordel:
* Det er 27 prosent sannsynlighet for at du fullfører college dersom du er hvit, 11 prosent dersom du er svart. Men for dem med en IQ på 100 er sannsynligheten for å ta høyskoleeksamen 50 prosent dersom du er hvit, mens den er på 68 prosent dersom du er svart.
* Fem prosent av hvite og 3 prosent av svarte arbeider i det som forfatterne kaller «høy-IQ» jobber. Men blant dem som ligger på gjennomsnittlig intelligensnivå for slike stillinger (117) er tallet 10 prosent for hvite og 26 prosent for svarte.
Kvotering
Poenget er ikke å bortforklare at det finnes forskjeller mellom de kulturelle grupperingene ut over rammene for denne boken. Det kan for eksempel være slik at svarte med en IQ på 117 arbeider hardere enn hvite. Men det er mer sannsynlig at dette er resultatet av kvotering, noe forfatterne hevder å kunne bevise har gått mye lenger enn det som var hensikten med Borgerrettighetslovgivningen. Fra å være kun et håndslag til svarte har det utviklet seg til å bli et gjennomført system som baserer seg på forfordeling av rase. Forfatterne har fått tak i data fra skoletester (SAT-scores) som viser at minimumsforskjellen mellom kvaliteten på hvite og svarte studenter ved Harvard viser en forskjell på 95 poeng. Ved andre skoler, som Rice (271 poeng) og Berkeley (288 poeng), er forskjellen så stor at ut fra et IQ-messig ståsted befinner den totale hvite studentmassen seg stablet opp på de svarte. En oversikt over resultatene til dem som ble tatt inn på de juridiske fakultetene på slutten av 70-tallet viser at de svarte studentene som ble tatt opp hadde et gjennomsnittlig resultat som lå på under 1. persentil av de hvite studentenes resultater. Disse enorme forskjellene er i ferd med å omgjøre våre universiteter til institusjoner som produserer rasister: Mange hvite studenter møter her svarte for første gang og går ut med den oppfatningen at svarte er en gjeng med inkompetente idioter som får spesielle privilegier fra staten.
Samtidig blir asiatene ved de fleste universitetene straffet gjennom studentopptak som etterhvert har mer og mer felles med de anti-jødiske kvote-ordningene fra 1920-årene. Ved Rice må asiater oppnå 70 poeng mer enn normen for å ha like stor sjanse til å komme inn, ved Harvard er det 65 poeng, ved Johns Hopkins 55 poeng, ved Stanford 58 poeng, for ikke å snakke om Brown som for kort tid siden erkjente at de hadde en «ekstremt alvorlig situasjon» etter å ha fått en rapport fra sin egen asiatiske studentorganisasjon.
Effekten av kvoteringen er minst like ekstrem i arbeidslivet. Forfatterne viser at dette ikke bare skaper motstand, men også fostrer middelmådighet utenfor minoritetenes egne grupperinger. Interessant er det at det ironisk nok viser seg at den beryktede praksisen med rasenormering, som betyr at den enkelte minoritetgruppes resultater blir multiplisert slik at de blir synkronisert med de hvites og med asiatenes, var blant de minst urettferdige måtene å gjennomføre kvoteringen på. Helt siden Høyesterett i sin Giggs-avgjørelse fra 1971 forbød de fleste former for intelligenstesting dersom dette innebar en vesenforskjell i tendensen til å ansette minoriteter, har rasenormering vært den mest effektive måten å finne frem til de mest kvalifiserte kandidatene innen hver rasegruppe på. Da rasenormering ble avskaffet under Bush’ Civil Rights Act, har det i enkelte tilfeller blitt nødvendig å senke standarden for alle søkere ned på nivået til den minst kvalifiserte minoriteten blant de ansatte.
Forfatterne mener affirmativ action «forgifter Amerikas sjel», og at en slik ekstrem formulering setter kvoteringsordningene inn i sin rette sammenheng – nemlig som det mest splittende og farlige tema i amerikansk politikk: Viktigere enn spørsmål som skatter, kriminalitet og abort. Det faktum at dette ikke var noe tema i den siste valgkampen er kun et bevis på omfanget av det som står på spill. Grunnen er selvsagt politisk korrekthet, noe som kun er et annet navn på det som forfatterne kaller «kunnskapsmessig disharmoni» mellom retorikk for kvotering og de realiteter som er pekt på ovenfor:
Hatet mot affirmative action
«Like under overflaten snakker amerikanere om raser på en måte som har lite til felles med den politisk korrekte offentlige debatten….. Denne undergrunnsdiskusjonen begrenser seg ikke til kun å omfatte minoritetsgrupper. Den foregår overalt, og vi tror dette stadig skjerpes gjennom folks personlige oppfatning av betydningen av genetiske forskjeller. Oppfatninger som aldri politisk ville tåle dagens lys.»
Selv om dette sitatet har blitt hånlig sitert av mange av Herrnstein og Murrays kritikere, vet mange hvite at dette er sannheten. Dersom det er få svarte som vet dette, er det i seg selv grunn nok til å være bekymret, fordi dette i realiteten vil bety en fornektelse av et av våre mest noble prosjekt – nemlig det å kunne samles om én og samme politiske diskusjon.
Under affirmative action og den politiske korrekthet som er en av dens konsekvenser, har fordommer (først og fremst et sosialt fenomen) sammen med preferanse (en politisk handling) ført til en helt ny form for sinne-fremkallende politikk. Mens de svarte beholder sin lite misunnelsesverdige plass på bunnen av den sosiale rangstigen, får de også spesielle privilegier fra det offentlige som fører til forargelse.
Som Sniderman og Piazza har pekt på i The Scar of Race (1993) er den typen «antisvarte» holdninger som man finner i dagens USA mer en politisk reaksjon på tiltak som affirmative action enn resultater av en generell antipati mot svarte. (Faktisk mener Sniderman og Piazza å kunne påvise at de som er motstandere av kvoteringer og andre rasebaserte tiltak fremstår som mindre «rasistiske» i meningsmålingene enn befolkningen som helhet). Dette burde ved første øyekast gi grunn til optimisme dersom det ikke hadde vært for det at det sinnet som springer ut fra politisk uenighet er langt mer flyktig enn ren avsmak – eller til og med en oppfatning av å være rasemessig overlegen. Når gammeldags rasehat kombineres med politisk opprør mot en priviligert gruppe skapt gjennom kvoteringene, blir resultatet langt farligere enn summen av resultatets enkelte bestanddeler.
Thomas Byrne Edsall skriver i sin bok Chain Reaction, at mesteparten av pratet om skatt, rettigheter og statens rolle i folks liv egentlig kun er kodet snakk om relasjonene mellom svarte og hvite. Dersom Edsall har rett, finnes det en stor mengde hvite velgere i dette landet som mener at hver eneste feil de finner ved staten skyldes svarte. Noe slikt ville uansett tidspunkt betydd et problem for den politiske debatten. Men det som gjør saken langt, langt verre er det faktum at svarte har lykkes med å bli identifisert med USAs føderale styre akkurat samtidig som flere amerikanere enn noen gang tidligere oppgir at de ikke stoler på Washington. Derfor er det en lettelse at enkelte politikere, som J.C. Watts i Oklahoma og Roy Innis i New York, på helt forskjellige måter skisserer en fluktmulighet (for både hvite og svarte) fra egoistiske politikken som er basert på krav og trass.
Kulturforskjeller
Men dette vil ikke gjøre det noe enklere å løse underklassens særskilte problem. Forfatternes oversikt over antall fødsler utenfor ekteskap viser at mange av problemfenomenene i de svarte strøkene i bysentrene ikke bare kan forklares ut fra kunnskapsforskjeller, men også ut fra kulturforskjeller. Det er nok av forskjeller hvor en måling av intelligens gjør lite eller ingenting for å forklare forskjellene. Å teste for IQ reduserer for eksempel ikke forskjellen mellom antall hvite og svarte fattige mødre som lever av sosialhjelp, og reduserer bare marginalt antallet svarte barn født utenfor ekteskap (fra 62 prosent til 51 prosent blant svarte med en IQ på 100).
Murray og Herrnstein har aldri benektet at kultur spiller en rolle, og på dette punktet er det klart at vi er tilbake ved utgangspunktet. Man kan bare avvente en mer detaljert utredning av de respektive rollene som IQ og kultur spiller i underklassens samfunn. Men det kan synes som det er slik at så snart et mikrosamfunn oppstår på et lavere kunnskapsnivå, blir en ny kultur effektivt skapt – en kultur som har en merkbar, selvstendig rolle i å skape sykelighet. Rep. Charles Rangel (D-N.Y.) er nok demagogisk når han påstår at skattereduksjoner er det sammen som rasisme, men har har rett når han ser for seg at et hvert forsøk på å fjerne sosiale ordninger som underklassen nyter godt av, betyr et ensidig angrep på en enkelte kultur fra en annen.
Økt lagdeling
Murray har tidligere skrevet om sine bekymringer for at den nye amerikanske kunnskapsklassen skal bli en elite i latinamerikansk stil, boende i herskapelige villaer bak høye murer godt isolert fra urolighetene blant mobben langt under dem. Mange av aspektene ved en slik elite virker som kun en intellektuell tilbakevending til det arvelig baserte preindustrielle aristokratiet. Først og fremst har kunnskapsgigantene i næringsliv, politikk og kommunikasjon mer til felles med sine respektive motsatser innen andre deler av samfunnet, enn med de lavere sjiktene på deres egne arbeidsplasser. Det finnes allerede tegn som tyder på at det som Robert Reich har kalt «de vellykkedes løsrivelse» vil slå til: Rike mennesker slutter å bruke offentlig kommunikasjon og offentlige skoler, de ansetter i større grad private sikkerhetsvakter, og overflødiggjør bruk av offentlige institusjoner, eksempelvis postvesenet, gjennom bruk av telefaxer.
I den andre enden av dette spekteret vil underklassen vokse og vil etterhvert også omfatte hvite (her vender vi tilbake til et tema i en kjent artikkel som Murray har hatt på trykk i Wall Street Journal). Ettersom 22 prosent av hvite barn fødes utenfor ekteskap og trolig dobbelt så mange i fattige områder, og ettersom de aller fleste av disse fødslene skjer blant de kunnskapsmessige laveste rangerte, forventer forfatterne at det vil oppstå en hvit underklasse. «Den hvite kunnskapseliten vil neppe hilse en slik utvikling velkommen», skriver forfatterne, og resultatet vil ikke bli noe særlig hyggelig for underklassen uansett etnisk bakgrunn.
«Hva vil skje med det fattige? I løpet av de neste tiårene vil det i utstrakt grad bli akseptert blant den kunnskapsmessige eliten at de menneskene som man refererer til som underklassen befinner seg der uavhengig av egen skyld, men på grunn av nedarvede skavanker som man kan gjøre lite med…. Følgende konsekvenser er mulige: barnetilsyn i de indre bydelene kan primært bli et ansvar for staten… De hjemløse vil forsvinne…. Streng politimessig og forvaringsmessig reaksjoner på kriminalitet vil bli mer akseptert og utbredt…. Underklassen vil bli enda mer konsentrert områdemessig [og] vil øke…. Rasisme vil oppstå i nye og mer ondskapsfulle former… Når det gjelder samfunnsmessig forvaring ser vi for oss en høyteknologisk og mer overdådig utgave av indianer-reservatene for enkelte vesentlige minoritetsgrupper i befolkningen, mens resten av Amerika prøver å passe sine egne saker. I sin mindre vennlige utgave vil løsningene bli mer og mer totalitære.»
Finnes løsninger?
Så, ved å gå tilbake til en Jekyll-Hyde lignende optimisme i sitt siste kapittel, sier forfatterne at dette ikke behøver å bli det endelige resultatet. De oppfordrer til å finne en verdsatt plass for alle. Gjør reglene enklere. Styrk ekteskapets stilling. Modifiser affirmativ action slik at ordningen virkelig hjelper de underpriviligerte. Fjern AFDC. Dersom man ser bort fra disse to siste er forslagene ulne og lite tilfredsstillende. Det er nesten som om forfatterne ønsker å bruke de siste sidene av boken på å understreke at de har hjertet på rett sted. Liberalerne som har tatt for seg spørsmålet om samfunnets atomisering har ikke gjort det noe bedre, men man kan innrømme dette og fremdeles mene at Herrnstein og Murrays’ resept er lite verdig deres diagnose.
Det er den diagnosemessige siden av boken som er dens raison d’être. Som sådan gir Bell Curve en omfattende, forståelig og ansvarlig behandling av sitt felt. Den er aldri ondsinnet eller triumferende. Den gir en fair fremstilling av argumentene til dem som er vitenskapelig uenig i deres fremlegg. Faktum er at forfatterne nesten går ut av sitt gode skinn i forsøket på å være rettferdige. Bokens sentrale funn/data er tilgjengelig som tillegg bakerst slik at leseren kan gå gjennom disse på egenhånd. Det vitenskapelige fundamentet er aldri ullent eller selvmotsigende. Dersom man gjennomgår de mange fiendtlige artiklene som til nå er skrevet om denne boken, finner man ingen som på en vellykket måte tilbakeviser noe av dens vitenskapelige fundament. Når så dette er sagt, kan vi bare håpe at den innsikt som The Bell Curve gir oss kan hjelpe oss med å løse noen av de mest bekymringsfulle problemene omkring raserelasjoner og inntektsforskjeller. I det minste er det faktum at den i det hele tatt er blitt skrevet et klart eksempel på mot. Men dette endrer allikevel ikke det faktum at de funn som legges frem gir grunnlag for dyp bekymring.
***
Oversatt av Ellen Christine Christiansen.
Gjengitt med tillatelse fra januar 95-nummeret av The American Spectator, 2020 N, 14th Street, Suite 750, Arlington, Virginia 22216.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1995.
