Føre-var-prinsippet er et prinsipp beslutningstakere ofte hevder at de benytter seg av når de fatter avgjørelser. Problemet er at anvendelsen av føre-var-prinsipper enten er umulig å følge konsekvent eller er åpenbart bortkastet.
Prinsippet kan med rimelighet formuleres omtrent som dette: Dersom det er en betydelig risiko for at et valg (en handling, aktivitet, beslutning etc.) fører til negative konsekvenser (skade, noe dårlig, uheldig etc.), bør vi føre «føre var» og ikke ta dette valget. I alle fall faller bevisbyrden for å vise at valget ikke fører til negative konsekvenser, dvs. er trygt, på de som tar til orde for valget.
Rusmidler og kjernekraft
To eksempler på når føre-var-prinsippet blir påberopt i politisk sammenheng er legalisering av rusmidler og bygging av kjernekraft. Det er en viss risiko for at legalisering og kjernekraft fører til negative konsekvenser. Siden vi ikke er sikre på at legalisering og kjernekreft ikke er trygt, dvs. det er valg som innebærer risiko, bør vi ikke legalisere og vi bør ikke bygge kjernekraft.
Ved første øyekast høres dette fornuftig ut. Man bør jo være ganske sikker i sitt valg når man tar viktige avgjørelser som dette. Et øyeblikks ettertanke bør imidlertid overbevise deg om at prinsippet er internt selvmotsigende. Når vi anvender prinsippet konsekvent, leder det oss inn i motsigelser.
Hvis vi velger å legalisere er det en viss risiko for at dette fører til negative konsekvenser. Dette er sant. Bør vi derfor ikke legalisere? Nei, for: Hvis vi velger å ikke legalisere er det også en viss risiko for at dette fører til negative konsekvenser. Betyr det da at vi heller skal legalisere?
Så vi skal både ikke legalisere og legalisere? Vi kan selvfølgelig ikke gjøre begge samtidig.
Paradokset som gjør prinsippet ubrukelig
Føre-var-prinsippet er uenig med seg selv. Dersom man tar føre-var-prinsippet på alvor, er man forpliktet til å verken legalisere eller ikke legalisere. Det samme problemet gjelder kjernekraft, og tilsvarende med mange andre risikofylte valg man står ovenfor. Valgene innebærer en viss risiko. Risiko skal man ifølge prinsippet være «føre var» på, og forsøke å redusere/unngå, men dette ender med interne motsetninger.
I mer abstrakte termer kan vi si følgende: La oss si at du står ovenfor en beslutning der du kan velge å gjøre A eller du kan velge å ikke gjøre A. Det er en viss risiko for at valg A fører til negative konsekvenser. Imidlertid kan vi heller ikke velge ikke-A, siden det også er en viss risiko for at valg ikke-A fører til negative konsekvenser. Det er ikke mulig for deg å velge noe annet enn A eller ikke-A, men prinsippet skal ha deg til å ikke velge noen av dem, eller begge på en gang. Her ligger den interne selvmotsigelsen.
Med mindre ikke-A er urisikabelt, men hvis ikke-A er urisikabelt, har vi jo heller ikke bruk for føre-var-prinsippet som veiledning. Vi har en god begrunnelse for å handle urisikabelt. Prinsippet er ment å veilede oss i de tilfellene hvor vi sliter med å ta valg på grunn av at risikoen for å trå feil er høy, ikke når vi står ovenfor valg hvor det ene eller ett av alternativene åpenbart ikke innebærer risiko.
Føre-var-prinsippet er derfor enten umulig å følge konsekvent eller et helt ubrukelig prinsipp.
