Det kan virke fristende å kjøre fort på veien. Klampen i bånn, og man sparer jo tid. Men, høye hastigheter har sin pris, som gjør at det ikke er verdt det når vi skal bygge morgendagens veier.
For det første, krever høyere hastigheter veier som spiser mer landareal. Et dilemma når staten bygger infrastruktur er balansegangen mellom samfunnsnytte og individets eiendomsrett. En vei som krever mer plass, vil også kreve at vi stjeler mer land fra noen som eier den fra før. Er dette noe vi liberalister ønsker oss? Neppe.
For det andre, koster høyere hastigheter betydelig mer penger å bygge. Vi bruker mer enn nok skattebetalerpenger på vei fra før. Det koster koster 10,5 millioner kroner mer per kilometer å bygge en vei for 120 km/t enn for 110 km/t. Hvis vi heller bygget dem for 90 km/t, ville vi spart vesentlig mer, sannsynligvis godt over 25 millioner kroner ut fra disse tallene fra 2019 – som sannsynligvis må ganges opp en del, siden de er fire år gamle.
For det tredje, er 90 km/t en hastighet som bedrer trafikkflyten. Dytter vi hastighetene oppover, vil en del kjøretøyer være begrenset av særregler som medfører behov for forbikjøringer. Antall ulykker i forbindelse med forbikjøringer øker kraftig. Fartsgrenser som i større grad er tilpasset alle kjøretøyene som ferdes på veien vil dermed kunne senke antallet ulykker langs norske veier.
Et fjerde og siste argument er effektivitet. Når bilene kjører i over 100 kilometer i timen, går energiforbruket opp. Dette gjelder for både elektriske biler og fossilbiler. Hvorfor skal vi konstruere veier som ikke bare er dyrere å bygge, men hvor bilistene ender opp med å betale ekstra bare for å holde fartsgrensen? Høye hastigheter er dyrt for den som trykker klampen i bånn. Det varierer litt fra bilmodell til bilmodell akkurat hva den optimale farten er, men effektiviteten dropper betydelig over 80 km/t. Å ha en fartsgrense på 90 km/t er dermed et godt kompromiss.
Er det lov å håpe på at politikerne bruker hodet neste gang de skal vedta en ny veistrekning?
