Den splittende retorikken mot privat velstand har nådd et nivå som gir gufne assosiasjoner til Jernteppets tid.
Nyvalgt SV-leder Kirsti Bergstø beskyldte Røkke for å «ha ranet kysten» før han «stakk til Sveits» i sin tale til landsmøte. Norske industribyggere er mildt sagt ikke pionerer og forbilder for sosialistene; de har snarere lavere moralsk status enn kjeltringer – derfor kan de også «ryke og reise!» for å sitere Bergstø.
Hard medfart får også de såkalte «daglivarebaronene». Kritikken haglet etter at Reitan og Johannson-familien, som eier henholdsvid Rema-100 og Norgesgruppen, leverte milliardoverskudd for 2022.
Det er imponerende at norske bedriftseiere klarer å manøvrere komplekse organisasjoner og opprettholde lønnsomhet i vanskelige tider. Det er et gode for norsk næringsliv og samfunn, men ikke minst er det et gode for bedriftseierne selv. Enhver som klarer å tjene ærlige penger gjennom frivillighet og verdiskapning har all grunn til å være stolt.
Ifølge venstresiden er det derimot et stort samfunnsproblem at noen tjener mye penger.
– Det er ingen naturlov som sier at de skal opprettholde høye marginer nå som råvareprisene øker. Butikkene burde kutte sin egen bunnlinje, fremfor å velte kostnadsøkningen over på vanlige forbrukere, uttalte Rødts Marie Sneve Martinussen.
Martinussen foreslår endog at dagligvarekjedene bør gå med underskudd, ettersom det «ikke er noe problem om de må tære litt på egenkapitalen i Rødts øyne.»
Og en undres hvorfor sosialistiske stater alltid ender i et konkursbo…
Det var derfor et friskt pust å se at Ole Robert Reitan forsvarte sin rett til å tjene penger: – Jeg har ikke bare god samvittighet, jeg er veldig, veldig stolt.
Norske skatteflyktninger bør være like klar i talen; man skal verken skamme seg eller unnskylde seg for å tjene penger.
