The Last of Us
HBO
Postapokalyptiske serier finnes det mange av i både vellykkede og mindre vellykkede former. HBOs serie The Last of Us, basert på spillet med samme navn, er en av de mer vellykket gjennomførte TV-seriene i sjangeren.
The Last of Us har sin begynnelse tjue år etter at sivilisasjonen som vi kjenner den har opphørt å eksistere på grunn av den soppbaserte smitten av Cordyceps som har spredd seg i verden. Som en følge av smitten har også ”Clickers” (zombier) bredt om seg i verden.
Forsøkene på å stoppe spredningen har mislyktes, og USA som vi kjenner det har sluttet å eksistere. Dødsengelen høster sine ofre. I stedet har FEDRA tjue år senere, de som er igjen av den føderale staten og militæret, en del karantenesoner der livet til tross for et hardt styre av øvrigheten går sin vante gang.
I Boston livnærer veteranen Joel Miller (Pedro Pascal) og Tess (Anna Torv) seg som smuglere, og har et mildt sagt problematisk forhold med de såkalte ”Firefly”, en militsgruppe som forsøker å styrte FEDRAs styre. Fireflys egentlige motiver omtales ikke videre i TV-serien, bortsett fra at de er imot FEDRAs tyranni.
Joel og Tess får gjennom sine kontakter innen Firelfly i oppdrag å ta seg til en medisinsk base lenger mot vest gjennom den amerikanske ødemarken med Ellie.
Tenåringen Ellie (Bella Ramsey) er trolig den eneste i verden som har lyktes i å overleve smitten, og later til å være immun. Ellie antas å ha nøkkelen til en kur mot den fryktede sykdommen. Joel og Tess påtar seg oppdraget med å lede Ellie lenger vestover og samtidig gjenoppta kontakten med Tommy et sted i Wyoming.
Det som følger er en både spennende og hårreisende reise i ødemarken og ødelagte samfunn, ikke på langt nær så brutal som i for eksempel ”The Road” av Cormac McCarthy, men brutal nok.
Joel, som mistet sin datter under de første dagene av pandemien, begynner sakte men sikkert å føle et nærere bånd til tenåringen Ellie, hvis oppførsel er ganske slitsom. For Ellie er Joel et bindeledd til den gamle verden.
Seriens hovedtema med individet kontra kollektivet er noe av det mest interessante jeg har sett på lenge. Når sivilisasjonen rakner, hvilke steg kan du selv ta for å klare deg, og hvilken form for samarbeid er det som fungerer? FEDRA har en løsning med top-down-styre som kan oppfattes som hardt; under første del av pandemien henrettes tilsynelatende uskyldige. Når det i tillegg blir ressursmangel er det klart at fordelingen anses som urettferdig. Firefly later til å være drevet av motvilje. Hva det egentlig kommer av er noe vagt i serien, og deres tenkte løsning for å endre tingenes tilstand er fraværende. Jeg håper at det utvikles mer senere.
Andre løsninger for samfunnet vises frem med blandet resultat; det ser ganske blekt ut for menneskeligheten. Iet framtidig Kansas City råder et voldsomt anarki når FEDRAs styre styrtes, og det later ikke til å bli bedre.
Episode tre er en av de bedre skildringene av kjærlighet mellom menn uten å bli en woke-fest. At det dessuten er Nick Offerman som spiller den småsprøe prepperen Bill gjør det heller ikke verre.
Bill er til forskjell fra alle andre i verden forberedt når det smeller som den survivalisten han er. Bills bunkerstilværelse forstyrres etterhvert av Frank (Murray Bartlett), som gir Bill noen nye perspektiver i tilværelsen. Bills paranoia brytes sakte delvis ned av Frank, og sammen skaper de en noenlunde normal tilværelse. En bittersøt episode.
Så må vi snakke om dette: Hva er det med 80-talls-nostalgien? I annenhver serie er det 80-tallet i dets mest ihjelspilte form. Bandet A-ha har en bærende rolle i serien som gjør det litt slitsomt. Misforstå meg rett: Jeg liker 80-talls-musikk ganske godt, men at hver serie som ”Stranger Things” med flere utelukkende har med de gamle vanlige hitlåtene, The Cure, Depeche Mode m.fl., fra 80-tallet gjør at det i dag føles litt utbrukt.
For en gangs skyld er The Last of Us en postapokalyptisk serie som det er verdt å bruke tid på.
