Bolton hevder at Bush-administrasjonens største feil i Irak var at de unnlot å invadere Iran også. Det er galskap.
av Eric Boehm
Tjue år etter den katastrofale amerikanske invasjonen av Irak, sier en av de ledende arkitektene bak krigen at Bush-administrasjonens største feil var å ikke gjøre konflikten til en enda blodigere og mer kostbar katastrofe.
I et essay i National Review forsvarer tidligere Bush- og Trump-rådgiver John Bolton avgjørelsen om å styrte Saddam Husseins regime, og uttrykker anger over kun ett aspekt av den tiårige katastrofen: at Amerika ikke benyttet anledningen til å destabilisere Iran også. Da Bush-administrasjonen allerede hadde invadert Afghanistan og Irak, skriver Bolton, burde den forsøkt å gå for trippelseier og «jobbe for et regimeskifte i midten, i Iran, før Teherans egne programmer for masseødeleggelsesvåpen nærmet seg suksess.»
«Uheldigvis,» konkluderer han, «stanset USA for tidlig, slik de også gjorde etter å ha drevet Saddam ut av Kuwait i 1991.»
Det krever en egen type hovmod og en alvorlig mangel på respekt for andre menneskers liv å sitte her i året 2023 og hevde at det egentlige problemet med Amerikas kriger etter 11. september er at de ikke gikk langt nok. Krigen i Irak var en humanitær og strategisk katastrofe for USA. Den var «en av de mest alvorlige feilene i supermakters historie», som Brian Doherty skrev i mars-nummeret av Reason. «Irak-krigen var en katastrofe Amerika ennå ikke har tatt et ordentlig oppgjør med–dens begynnelse var løgnaktig, dens etterspill var inkompetent, og døden og sivilisasjonsødeleggelsen den forårsaket var helt og holdent kriminell.»
Hvis Bolton får det som han vil, kommer vi aldri til å gjøre det.
Likevel er idéen om at Irak kunne blitt brukt til et forsøk på regimeskifte i Iran muligens bare det nest mest avsindige argumentet in Boltons National Review-spalte. Han bortforklarer også på overfladisk vis enhver form for ansvar som Amerika burde bære for volden og kaoset i Irak etter invasjonen.
At USA mislyktes i å støtte opp under en fungerende og demokratisk regjering i Bagdad, hevder Bolton, «kan ses adskilt, konseptuelt og funksjonelt, fra avgjørelsen om å invadere. Det videre hendelsesforløpet, på godt og vondt, endrer ikke på logikken i, den fundamentale nødvendigheten av, og vellykketheten av å styrte Saddam, som var en trussel mot amerikansk nasjonal sikkerhet siden han invaderte Kuwait i 1990.»
Dette er et talende argument–som avslører hvordan Bolton har unnlatt å ta selv de mest grunnleggende lærdommer av de siste 20 årene, og som burde diskvalifisere ham fra å fungere som rådgiver for fremtidige administrasjoner. Selvsagt har følgene av avgjørelsen om å invadere noe å si. Selvsagt kan man få enhver politisk handlingsplan til å se vellykket ut hvis man bare fokuserer på det positive–slik Bolton gjør når han roser den raske seieren til USAs militære–mens han ignorerer alt annet.
Selv om utsikten til et vellykket, velstående, demokratisk Irak etter Saddam ikke hadde blitt helt og holdent sammenflettet med argumentene for å starte krigen i utgangspunktet, burde ingen ønske å leve i en verden hvor stormakter kan krenke nasjonal suverenitet uten konsekvenser, og deretter nekte å ta ansvar for kaoset de har forårsaket. Det er et småbarns perspektiv på virkeligheten.
Man begynner å mistenke at Bolton ser for seg en verden hvor handlinger ikke burde ha konsekvenser fordi han har befunnet seg i nettopp en slik verden de siste to tiårene. På et eller annet vis har han beholdt sin status i Washington som ekspert på utenrikspolitikk, mediekommentator og rådgiver for presidenten, til tross for å ha tatt så forferdelig feil om Irak.
Men resten av Amerika–spesielt yngre generasjoner–vil neppe la seg lure igjen. «Etter å ha sett Amerikas kriger i Irak og Afghanistan feile, later unge amerikanere til å være mindre positive til militære løsninger på internasjonale utfordringer, særlig sammenlignet med eldre generasjoner,» påpeker en rapport fra 2021 fra The Eurasia Group Foundation, en tenketank med fokus på geopolitikk.
I Responsible Statecraft–en publikasjon fra The Quincy Institute for Public Policy, en ikke-intervensjonistisk tenketank–peker Blaise Malley på en meningsmåling fra 2019 utført av The Center for American Progress, som fant at medlemmer av generasjon Z var mer tilbøyelige enn noen annen generasjon til å være enige med utsagnet at «Krigene i Midtøsten og Afghanistan var sløsing med tid, liv, og skattebetalernes penger, og de gjorde ingenting for å gjøre oss tryggere her hjemme.»
Bra. Men Boltons pågående innflytelse i republikansk politikk betyr at han (eller noen som ham) lett kunne ende opp i den neste republikanske administrasjonen, hvor han nok en gang kunne styre landet mot væpnet konflikt med Iran–slik han angivelig gjorde under et kort periode i Trump-administrasjonen–eller mot flere forsøk på regimeskifter, som kuppene han har innrømmet å ha vært med å planlegge.
Og det er den egentlige grunnen til at Boltons essay i National Review er viktig: fordi det avslører at han har nektet å lære noe av de siste 20 årene og unnlatt å bli det minste ydmyk om Amerikas evne til å forårsake regimeskifter uten konsekvenser–og til å håndtere det som skjer etter at bombene har sluttet å regne.
Boltons selektive historiske analyse og ønsketenkning om enda mer krig gjort at han helt har mistet kontakten med de fleste amerikanere som har gjennomlevd de siste 20 årene. Dessverre er han fortsatt farlig –og han tar fortsatt veldig, veldig feil.
