SV gjennomførte sitt landsmøte i helgen. Der forlot partiet sitt urstandpunkt om NATO-motstand, men insisterer fortsatt på USA-skepsis og applauderte inn en ny leder etter Audun Lysbakken.
Litt om SV
Da SVs forløper SF (Sosialistisk Folkeparti) ble stiftet av utbrytere fra Arbeiderpartiet i 1961, var utenrikspolitikk den sentrale driveren – motstand mot krigen i Vietnam, NATO og kanskje mest presist: amerikansk hegemoni. Ved valget samme år fratok de eks-partiet dets rene flertall (med to stortingsrepresentanter), og var til og med tungen på vektskålen da Gerhardsen-regjeringen ble felt på Kings Bay-saken i 1963.
Seksti år senere er Vietnamkrigen slutt, Sverige og Finland på vei inn i NATO, og SV tilsynelatende på flukt fra sin raison d’être. Partiet insisterer riktignok på at det er verden som har forandret seg mer enn de har, og det har de for så vidt rett i. Med Putins overfall på Ukraina er det vanskelig for selv de største ideologiske skylapper å skygge helt for NATOs sentrale rolle i vår og vestens sikkerhet – og Ukrainas, hadde de blitt medlemmer da president Bush tok til orde for det i 2008.
NATO-søknad får Erdogan til å fremstå konstruktiv (fra Rødts nettside)
Med hederlig unntak for de som bemanner museumskringvernet i Rødt, vil onde tunger kunne innvende at selv midlere begavelser i andre partier har mestret dette regnestykket med større hell og mindre innsats tidligere. Men SV er langt fra det første partiet som har hatt en ideologisk kjepphest i kjøleskapet godt forbi holdbarhetsdatoen. Det blir ofte enklest å utsette turen til søplebøtta til velgerne begynner å rømme fra lukten. SV kan jo håpe at noen av Rødts nyfrelste sympatisører med fungerende nese vil føle de har et mindre virkelighetsfjernt tilfluktsrom til venstre for Arbeiderpartiet hos dem.
Litt om skostørrelse
Da Audun Lysbakken ble partileder i 2012, var det bare fem dager siden han og hans statssekretær Bergstø måtte forlate Arbeids- og inkluderingsdepartementet etter ureglementert tildeling av et mindre støttebeløp til Jenteforsvaret, et underbruk av SVs ungdomsparti SU, og en annen organisasjon der en kompis av Lysbakken var styreleder. Ryktet vil ha det til at statssekretæren var drivkraften bak disse tildelingene. På toppen av dette litt skjeve tilløpet til ledergjerningen var Lysbakken kjent som en radikal marxist som ville avskaffe kapitalismen og legge ned børsen. I alle fall i yngre dager.
Den glødende marxisten viste seg likevel som en pragmatisk og ikke minst svært dyktig leder som har navigert partiet gjennom samarbeidsprosjekt både i opposisjon og (konstruktiv op)posisjon. Ikke minst har han ført en god tone overfor politiske motstandere, og har oftest parert uenighet med et vennlig smil og udiskutabel debattstyrke til erstatning for den moralske forargelsen man kan ane hos enkelte av hans våpendragere. Han skal nok også ha mye av æren for at partifeller med helt lystette skylapper ikke fikk områdd seg og mobilisert før den avtroppende lederen førte partiet direkte inn i den realitetsorienterte utenrikspolitiske varmen.
Litt om Bergstø
Mot dette bakteppet trer Bergstø inn i Lysbakkens partiledersko. Den påtroppende lederen utsatte i det lengste å innse at NATO-slaget var tapt, men forsikrer nå at hun står på Lysbakkens linje. Det er likevel vanskelig å forestille seg en like sømløs håndtering av NATO-spørsmålet hadde hun blitt leder et år tidligere. Hennes første ledertale signaliserte også et retorisk værskifte fra sol med en og annen skydott, til tungt overskyet med fare for vedvarende regn. Den nye lederen rullet demonstrativt på r’ene da hun bad Røkke ryke og reise. Den sosialdemokratiske judasen fra Molde, som villig har lekt aktiv næringspolitikk med alle som ville leke slikt, fikk representere de mange som til SV-lederens utilslørte forargelse, responderer rasjonelt på insentiver politikerne skaper.
Tiden får vise om Bergstø følger noe av samme lederutvikling som sin forgjenger. Det nesten parodiske, individualiserte overfokuset på de som responderer på insentiver i stedet for koko-reglene som skaper dem peker ikke mot lettere skydekke, men man kan jo håpe.
Det er kanskje greit å blåse ut med litt selvrettferdig, moralistisk harme etter det som må ha vært en emosjonelt krevende snuoperasjon i NATO-spørsmålet.
Det er tross alt viktigst å lande de store tingene på beina.
