De siste ukenes debatter om influenserne Sofie Elise og Nora Hauklands mulige kokainbruk har satt sinner i kok hos en typisk gruppe nordmenn som gjerne tror samfunnet er 99% narkotikafritt og at gjennomsnittlig alkoholkonsum er én øl til lørdagsmiddagen. Så hvordan responderer mediehusene? Jo, flere saker om kokain. Og hva er vel da mer aktuelt enn å minne om at den norske serien Exit er basert på en sann historie?
Nylig leste jeg en kommentar fra en middelaldrende nordmann som var så frustrert over det han anså som forherligelse av narkotika i serien Exit, at han lurte på hvor NRKs moral var. Grunntonene i livsfilosifen kan leses nedenfor.
Livssynet som presenteres er ikke helt ukjent i Norge. Mange, og kanskje spesielt systemtenkende mennesker på venstresiden, har en tendens til å mene at staten kommer først. Deretter kan enkeltmennesker få lov til å følge drømmene sine hvis det blir noe til overs. Den statsivrige tankegangen forteller at man har noen bærekraftsinnstinkter som henger igjen fra en tid med mer knapphet, nød og utrygghet for egen families overlevelse, enn det vi opplever i Norge i 2023. I en kristetilstand med lite forutsigbarhet er det egentlig ganske logisk å tenke at vi bør satse tungt på plikt, solidaritet og skjerming mot trusler i fellesskapet. Dette så vi under starten av koronapandemien, da man ikke helt visste hvilken trussel vi stod ovenfor. Men dette var unntaket og ikke normalen.
Nordmenn flest må begynne å nyansere synet om at vi alle er delbrikker i en samfunnsøkonomi som skal bæres av mest mulig produktive folk med minst mulig utskeielser. Vi må huske på at vi er mennesker, og ikke maskiner. Mennesker har tross alt et behov for å leve opplevelsesrikeliv og noen ganger er det utenfor rammene av statens selvopptatte interesser.
Lar man velferdsstaten trumfe individuelle behov så vil resultatet bli mer demotiverte skattebetalere. Altså ender egentlig jernhånd-sosialistens våte drøm om optimering av ressursene egentlig opp med å bli det stikk motsatte, nemlig en uproduktiv fiasko.
Med mindre man da lukker landet og fratar borgerne mulighetene til å sammenligne seg med andre borgere selvfølgelig. For uten sammenligningsgrunnlag kan mennesker tynes svært hardt og indoktrineres med statsvennlig propaganda uansett hvor lite raus staten er.
Men sånn vil vi vel ikke ha det? Det vestlige livet har handlet om selvrealisering, farger, kjærlighet og eufori som gjør at man drømmer søtt om natten og finner motivasjon i morgendagen. Det har vært en suksess! Trygghet og plikter ovenfor systemet tilhører en svunnen tid og blir derfor bakstreverske idealer i norsk sammenheng.
