I Bjørn Magne Solviks innlegg hos Liberaleren 11. Mars kommenterer han KrFs utspill om økt kontantstøtte, hvor han kontrer at barnefamilier allerede nyter godt av veldig mange ordninger i velferdsstaten. Men er det gitt at en spandabel familiepolitikk betyr treffsikre løsninger som barnefamilier flest nyter godt av?
I desember 2022 ble jeg far til en liten gutt, og vår familie har derfor blitt en barnefamilie som KrF ønsker å sikre, og som Solvik hevder at allerede nyter av godt av velferdsordninger. Vi er to yrkesaktive foreldre med boliglån, og har derfor behov for å kunne gå tilbake i jobb etter endt foreldrepermisjon. Vi ble da ganske forundret over den norske stats påfunn om at babyer født i desember ikke har rett på barnehageplass før de er 1.5 år gamle, altså et halvt år etter endt fødselspermisjon, mens babyer født i de andre 11 månedene i året har rett på barnehageplass når de er ett år gamle. Dette innebærer at én av foreldrene må ta ut ekstra ulønnet permisjon et halvt år, fordi barnet ikke får lov til å begynne i barnehagen. Ingen yrkesdyktige foreldre nyter da noe særlig godt av at det blir slengt kontantstøtte etter dem uansett om denne potten økes, fordi beløpet er så lavt i forhold til normal månedslønn. Ergo er det ikke der skoen trykker.
Barnefamilier får det ikke nødvendigvis bedre av at staten hiver penger etter dem. Småbarnsfamilier ønsker gjerne mer tid med barnet og garantert barnehageplass etter endt permisjon. Dette er ikke noe staten trenger å bidra til økonomisk. De trenger derimot å endre den rare loven som diskriminerer desember-barn i barnehagekabalen og gjerne videreføre holdningene om at fleksitid med hjemmekontor kan brukes så lenge jobben blir gjort og fysisk tilstedeværelse ikke er strengt nødvendig.
Venstre har kommunisert at de ønsker en endring av barnehagekabalen, slik at desemberbarn blir prioritert i januaropptaket og ikke blir nedprioritert av barn født mellom januar og juli året etter.
