I løpet av de siste ukene har stadig flere samlet seg om et maleri knapt noen interesserte seg for i begynnelsen av 2023. Diskuterer vi kunst eller sårede følelser?
Kanoner og kolonialisme
Som flesteparten av nordmenn har fått med seg, har det den siste tiden vært en større diskusjon rundt Nasjonalmuseets valg av bilder som blir utstilt. Steinar Gjessing anklaget i flere artikler i Klassekampen Nasjonalmuseet for ikke å ha god kjennskap til hva den norske kunstneriske kanon er. Nasjonalmuseet ved avdelingsleder Stina Högkvist svarte høflig at det er fint at han engasjerer seg, men Nasjonalmuseet opererer ikke med kanon slik Gjessing mener det. Hittil er dette meningsytringer.
Det var imidlertid den 18. februar at alt eksploderte. Högkvist hadde tatt av hanskene. Hun kommenterte at Gjessings kritikk var forenklet, overfladisk og generaliserende. Langt verre var at hun mente at maleriet Leiv Eirikson oppdager Amerika av Christian Krohg var «en romantisering av nordmenn som dro til Amerika. Det er et kolonialistisk bilde».
Plutselig femtidoblet antallet kunsteksperter i Norge seg. Krohg? Kolonialistisk? I alle dager! Og la det være sagt, Högkvist bommet på uttrykket. Jeg har selv omtalt det uheldige uttrykket som «lidingö-tourettes», altså der man i utide kaster ut fyndord fra skravleoverklassen fra Stockholms finere strøk som «kolonialist», «rasist», «fascist» og så videre, ikke sjelden siktet på landområdet på vår side av Svinesund. Högkvist har også beklaget uttrykket. Det hjelper lite. Kampen er større enn Nasjonalmuseet og kunst.
Nasjonalmuseets klønete provosering
Högkvist hadde neppe uttalt seg spesielt om Krohgs maleri hadde det ikke vært for at hun var stolt over det som hadde tatt over hedersplassen som i sin tid var maleriet til del. Det samiske kunstverket ved navn «Pile o Sámpi Supreme» henger nå der. Det består av en rekke reinsdyrhodeskaller. Det er også fra 2017. Siden Nasjonalmuseets oppgaver inkluderer samtidskunst, samisk kunst og kunst som representerer hele Norge, er det helt innenfor at det kan inkluderes. Kunstneren, Máret Ánne Sara, har laget kunstverket som en protest mot at staten forlangte at 50 % av reinsdyrene i Vest-Finnmark skulle slaktes, inkludert halvparten av farens flokk. Det var bare en uklok slengbemerkning som gjorde at dette i det hele tatt ble en sak.
Problemet er nok heller det at Nasjonalmuseet gjentatte ganger har tråkket i baret på en eller annen måte, og de har skapt overskrift for helt feil grunn. Nasjonalmuseet, altså det samlende organet for norsk kunst, samtidskunst, arkitektur og brukskunst, ble til i 2003. Den første direktøren, svenske Sune Nordgren, kastet ut kopier av greske statuer, fjernet all kronologi i oppsetningen og delte opp Munch-maleriene. I 2006 sa han opp i protest mot manglende støtte fra arbeidsgiverne og sterk kritikk. Etter et kort mellomrom ble danske Allis Helleland nye direktør i 2007. Hun viste seg som så vanskelig for de ansatte at svært mange av dem sendte klagebrev, og hun sluttet i 2008. Den første norske direktøren, konstituerte og midlertidige unntatt, var Audun Eckhoff. Han fikk sitte i sitt åremål fra 2009 til 2016, og leverte flere ganger røde tall. Han ønsket selv å fortsette, og ble anbefalt å søke, men det ble altså dagens direktør, danske Karin Hindsbo, som tok over.
Hun fikk beskjed om at Nasjonalmuseet skulle bli mer kommersielt. Det er kanskje dette som skal til. For det hjelper fint lite at de «riktige» maleriene henger på plass så lenge ingen kommer og ser på. Kunst er ikke konsensus, som hun sier. Nå som Krohg er tilbake, bør våre nye kunsteksperter kjenne sin besøkelsestid. Bokstavelig talt.
Handler det i det hele tatt om kunst?
Som nevnt tidligere, har diskusjonen sitt utspring i påstanden om Krohgs kolonialisme. Likevel er det få argumenter som handler spesifikt om selve malerstilen. Som Lene Johansen var inne på, var maleriet noe Krohg tok på seg å male til verdensutstillingen i Chicago, som et norsk tilsvar til utstillingens tema om Christoffer Columbus. Det er heller ikke like imponerende som hans maleri av Albertine og andre prostituerte på politilegens venteværelse eller desperate barn som sloss om brødene som bakeren gir bort en kald dag i Oslo. Motivet er av en fire-fem vikinger som ser land i det fjerne. Ingen av dem ser majestetiske, muskuløse eller mektige ut. De ser heller ut som forskremte fiskere som oppdager at de er helt ute av kurs.
Argumentene for kolonialisme ser ut til å handle om at i bildet feires det at USA ble «oppdaget» for første gang av Leiv Eiriksson. Dette er en eurosentrisk tankegang om «white man’s burden», altså at det er den hvite manns oppgave å sivilisere de usiviliserte ikke-hvite. Dette er en av flere tolkninger, men det er pretensiøst å konkludere med at en håndfull karer i båt som ser mer ut som forvirrede fiskere enn barske vikinger skal framstå som det beste vesten har å tilby.
Argumentene mot kolonialisme er relativt greie så lenge de handler om å motarbeide argumentene for. Det er når man går inn på tvilsom historietolkning at utfordringene kommer. Direktøren er dansk og avdelingslederen er svensk, og disse to hjemlandene har begge kolonialisert Norge, heter det. Det er en tvilsom tolkning av norsk tid under dansk styre og en direkte feil tolkning av tiden «under» Sverige.
Stor ståhei for gjennomsnittlig bilde
Det er også en avsporing. Det er viktig med en diskusjon om hva man bør kunne forvente når man besøker et lands nasjonalmuseum. Uansett hvor pompøst og overromantisk Brudeferd i Hardanger kan se ut, er det et maleri som bør være med. Å ta ned Skrik ville også regnes som helligbrøde. Men tilhører egentlig Leiv Eiriksson oppdager Amerika denne klassen?
Kunsthistorikeren Tommy Sørbø er selv ikke så opptatt av at Leiv Eiriksson oppdager Amerika i seg selv havnet i kjelleren, det er begrunnelsen han er uenig i. Og den er jo trukket tilbake. Sørbø ga selv ut boken Norges nasjonalmalerier, der fire verk av Christian Krohg var med, men ikke Leiv Eiriksson. Til Sørbøs forsvar var det ikke han som laget listen, den kom fra Nitimen, som det meste annet av nasjonalkåringer. Den har i det minste noe folkelig over seg. Det samme kan man kanskje ikke si om Store norske leksikons overraskende lange oversikt over norsk kunsthistorie. Heller ikke den har med maleriet.
Hele denne krangelen ser ut til å handle om noe helt annet. Den handler om hvor vidt man kan nekte folk å se noe som ikke passer til nåtidens moderne øyne. For de av oss som gledet oss over at kunsten ble diskutert i riksmedier, må vi nå si oss fornøyde. Denne diskusjonen kommer til å gå inn i sin vante tralt med kjønnsnøytrale toaletter og hvor vidt man kan bruke rastafletter som hvit.
Det var gøy så lenge det varte.
