For et år siden våknet familien og jeg på et hotellrom i Berlin, til nyheten om Russlands invasjon av Ukraina. Et autoritært regime hadde invadert et naboland. Et selvstendig land med demokratisk valgt ledelse. Det var blitt krig i vår tid.
Flyene i Europa gikk som vanlig, og vi kom oss tilbake til trygge Oslo. Samtidig ble ukrainske storbyer pepret med granater og bomber, og russiske styrker nærmet seg Ukrainas hovedstad Kyiv. I løpet av krigens første uker kom de farlig nær hovedstaden, samtidig som Russland okkuperte mer av det østlige og sydlige Ukraina. En utvidelse av områdene som hadde vært okkupert helt siden 2014, en situasjon Europas ledere ikke hadde klart å ta helt på alvor.
Ukrainas befolkning stod opp mot aggresjonen, og slo tilbake. En selvstendig nasjon ville ikke la seg kue, og Europas ledere våknet for alvor. President Volodymyr Zelenskyj stod frem som en sann leder. Mannen som for kort tid siden var TV-komiker som spilte president var nå Europas modigste. Han avslo tilbud om å bli reddet ut av landet. Isteden valgte han å bli, å stå frem som et symbol på motstanden, og lede forsvarskrigen mot Russland.
Europa og USA klarte å samle seg om støtte til Ukraina, og vise solidaritet i praksis. Forhåpentligvis sitter lærdommen fra mellomkrigstiden i; hvis man forhandler i München i 1938 kan man ende opp med angrepet på Polen 01. september 1939. «Peace in our time» sa Storbritannias statsminister Chamberlain da han kom tilbake fra forhandlingene med Hitler. Den gang holdt freden i et år. Vestlige ledere har lært av unnfallenheten overfor mellomkrigstidens diktatorer. Ukraina skulle ikke bli noe nytt München, der stormaktene forhandler om et lands skjebne over hodet på landets valgte ledelse.
Lidelsene i Ukraina har vært ufattelige, og kan sammenlignes med hvordan Polen ble nedkjempet, og delt under 2. verdenskrig. Vakre, blomstrende storbyer ble bombet sønder og sammen. I de delene av Ukraina som ble okkupert av Russland ble innbyggerne terrorisert til lydighet. Efterhvert som russerne ble tvunget til retrett ble krigsforbrytelsene deres avslørt; plyndring, kidnapping, mishandling, tortur, voldtekt og drap. Det er ikke bare den russiske hæren som begår disse overgrepene. Den private leiehæren kjent under navnet Wagner-gruppen, samt frivillige fra flere land deltar i overgrepene. Det er å håpe at de ansvarlige blir stilt for retten, men det er neppe realistisk. Det er uansett viktig å få dokumentert overgrepene i tilfelle et rettsoppgjør med krigen i Ukraina kan finne sted en gang i fremtiden.
Under 2. verdenskrig brukte Hitler begreper som untermensch (undermennesker) om slavere for å dehumanisere dem og forsvare invasjon og utryddelse, og tyskernes behov for lebensraum (livsrom) som begrunnelse for å invadere Sovjetunionen. Putin er som et ekko; Ukraina er ikke et eget land og ukrainerne ikke et eget folk. De har ingen egen historie og kultur, og landets ledelse er forbrytere som må stanses. Putin bruker også moderne, liberal europeisk kultur som et skremmebilde som sammenlignes med de sanne verdiene i «Mor Russland».
Forbundsdagen i Berlin er Europas største folkevalgte parlament. Et par stenkast unna står monumentet over alle sovjetiske soldater som døde i kampene om Berlin i sluttfasen av 2. verdenskrig. En stor del av monumentet er en tank. Den står altså bare en biltur unna Kyiv. De sovjetiske soldatene kom som befriere, men også erobrere. De befridde sitt eget land, men kom til å okkupere en del av Tyskland, og opprettet efterhvert sin egen marionettstat av den okkuperte sonen. Og resten av det befridde Øst-Europa ble underlagt militær, ideologisk og økonomisk dominans, helt frem til 1989. De baltiske statene ble ikke bare regelrett okkupert, men også innlemmet i Sovjet. Det er denne interessesfæren Putin nå ønsker å vekke til live. Militære operasjoner i nærliggende land som Georgia og områder som Kaukasus ble oversett av Vesten. Invasjonen av et demokratisk land som Ukraina gjorde at Vesten våknet, og reagerte. La oss håpe at solidariteten med Ukraina ikke avtar dersom krigen skulle vise seg å bli langvarig.
Russlands invasjon har vist hvor viktig det er å være solidarisk med ethvert lands rett til selvbestemmelse. Alle land har rett til å bestemme sin egen kurs. På samme måte som med pandemien har invasjonen vist hvor viktig beredskapsarbeid er, spesielt når krise eller krig ikke er åpenbart forestående. Hvor godt forberedt er Norge dersom vi skulle havne i samme situasjon som Ukraina? Beredskapsarbeid er ikke bare et nasjonalt, men også et lokalt anliggende.
Invasjonen har også endret sikkerhetssituasjonen i Norden. Finland og spesielt Sverige har en lang tradisjon som nøytrale land. Det er det slutt på. Begge har søkt om medlemskap i NATO. Putin er ikke den eneste autoritære lederen i Europa. Tyrkias presiden Erdogan forsøker å bruke overfallet på Ukraina til egen fordel i tyrkisk innenrikspolitikk og i forholdet til EU og NATO. Her burde resten av NATO sette ned foten for slik alenegang.
Krigen i Ukraina kan kalles en geografisk avgrenset konflikt, men konsekvensene har vært globale. Ukraina og Russland er to av verdens største eksportører av korn. Flere fattige land merker allerede matmangel som følge av krigen. Det kan ende i humanitære katastrofer. Energiprisene går opp og skaper sosial uro i flere land. Dette kan tære på viljen til solidaritet, dersom krigen i Ukraina blir langvarig.
Fred er ikke bare fravær av krig. verden der alle ruster opp og ser på hverandre med mistenksomhet er ikke en fredelig verden. Det er en verden på randen av katastrofe. Man må motarbeide årsakene til krig. Demokrati, frihandel og fredelig kontakt og kjennskap til hverandre kan forebygge giften som spres av diktatorer og autoritære ledere. Giften har ofte ingredienser som nasjonalisme, religion, totalitære ideologier og selektiv historieskrivning.
I solidariteten med Ukrainas befolkning og deres heroiske kamp for selvstendighet, frihet og demokrati er det viktig å ikke glemme også Russlands befolkning. Allerede før krigen var Russland knapt et pseudo-demokrati. Putins regime har strammet inn på ytringsfriheten med ensretting og nasjonalisme. Befolkningen fores med løgner. Å protestere mot Putins regime innebærer stor risiko for den enkelte russer.
På ettårsdagen for Russlands intensivering av invasjonen av Ukraina er det viktig å både holde fast ved og gi uttrykk for solidariteten med landets befolkning. En verden der den sterkestes rett gjelder vil små land være sjanseløse. Det foregår markeringer over hele landet. Delta gjerne!
Ukrainas kamp er vår kamp.
