Hva er mitt grunnsyn? Ikke et uvanlig spørsmål å få når man er samfunnsengasjert og politisk aktiv. Nylig fikk jeg spørsmålet midt på natten. Man skulle jo tro at medlemskap i et politisk parti gir et visst signal om grunnsyn. Spesielt hvis man deltar i utadrettet arbeid for partiet.
Når noen kommer opp med løsninger i sak efter sak som kommer opp i samfunnsdebatten er det lurt å lete efter begrunnelsen. Hva blir helheten? Hvilke premisser det det man bygger løsningene på og hvordan vil et samfunn basert på disse premissene se ut?
Så jeg tar utfordringen jeg fikk i en sen nattetime på Facebook, under et bilde av Karl Marx som sparebøsse. Denne er til deg, Dorte Holdhus:
Alle har medfødte rettigheter – derfor er vi likeverdige
Hvert enkelt menneske har visse medfødte rettigheter. Disse er retten til liv, til personlig frihet, og til å søke efter lykken.
Disse rettighetene kan bli begrenset, hindret eller berøvet, men det er rettighetene og hvordan de forstås som gir signaler om hvordan jeg mener samfunnet bør organiseres, om menneskers forhold til hverandre, til staten og til samfunnet.
Du eier ditt liv!
Retten til liv er den grunnleggende retten som gjør oss likeverdige som mennesker. Retten til liv gir deg autonomi, eller bestemmelsesrett, over eget liv. Retten til personlig frihet og til søken efter lykke henger sammen. Hvordan du vil innrette ditt liv er opp til deg, og lykke er individuelt. Du har rett til å ta dine egne valg, og bli respektert for dem.
Allerede fra fødselen av ytrer du deg om dine behov, og efterhvert blir ytringene mer presise. Å ytre seg er en del av eiendomsretten til egen kropp. Allerede fra spebarnsstadiet forsøker vi å bevege oss. Retten til å bevege seg fritt er en del av den samme retten til egen kropp, til personlig frihet, og til søken efter lykke.
Retten til liv gir deg rett til å inngå avtaler, og eiendomsrett til produktet av ditt arbeid
At du eier ditt liv betyr at du kan inngå frivillige avtaler om bruk av din arbeidskraft og kompetanse, mot kompensasjon, som for eksemoel lønn. Du har eiendomsretten til din egen kunnskap og kompetanse, og når du bruker den har du eiendomsrett til resultatet eller produktet. En kunstner eier sitt kunstverk, en bonde sin produksjon, mens en som jobber for noen, for eksempel på fabrikk, eier den kompensasjonen man har inngått avtale om for å leie ut sin arbeidskraft/kompetanse. Denne eiendomsretten til eget liv, og til resultatet av eget arbeid kan utledes videre; du sparer lønnen du har fått, og investerer i eiendom eller i noe annet som skaper verdi. Det betyr at du også har eiendomsrett til det du har brukt lønnen din til. Privat eiendomsrett er altså en konsekvens av retten til liv, til personlig frihet, til søken efter lykke, og til å inngå frivillige avtaler.
Hvordan beskytte sine rettigheter?
En slik naturtilstand der alle mennesker har sine rettigheter, inngår frivillige avtaler, beholder fruktene av sitt arbeid og ytrer seg når man ønsker å formidle sitt syn på noe høres fint ut. Et samfunn i spontan orden, der alle respekterer hverandre, og ingen krever å leve på andres bekostning, høres ut som et fint og fredelig samfunn.
Slik er det naturligvis ikke. Noen vil alltid mene at de vet bedre hvordan andre skal leve sine liv, eller vil benytte andre mennesker til egne formål. Eksempler på dette er imperialisme, autoritær makt eller diktatur. Den første kongen var den som hadde maktmidler og lovet bort goder og privilegier til de som hjalp ham å undertrykke andre mennesker.
Mennesker kan gå sammen om å beskytte sine rettigheter. De kan for eksempel opprette en organisasjon der de betaler en viss sum penger i bytte mot beskyttelse. En slik organisasjon kan være bedre kjent som Staten.
Folkevalgte – begrenset stat og maktfordeling
Statens oppgaver er altså beskytte rettighetene som er nevnt over. For å beskytte rettighetene må staten ha monopol på bruk av makt. Statens oppgaver må da inkludere politi, rettsvesen og forsvar. Og disse tjenestene må finansieres av de som bruker dem.
Noen må ha ansvaret for å påse at oppgavene utføres slik de er tenkt, med de midlene som er samlet inn til å utføre oppgavene. Man må også påse at organisasjonen, altså staten, ikke gjør alt mulig annet. Derfor må statens makt være begrenset. De som har opprettet staten kan altså velge noen til å ha dette tilsynet med hvordan staten utfører akkurat de oppgavene den har. VI kan kalle dem folkevalgte. De folkevalgte bør ha et klart mandat, en begrenset funksjonsperiode, og jobben de gjør må kunne kontrolleres og efterprøves. Dermed har du et system med valgte representanter.
For at staten skal ivareta sine oppgaver og ikke misbruke sin makt må makten deles opp. Ulike deler av staten har forskjellig ansvar, og holder hverandre i sjakk. Et maktfordelingsprinsipp.
Retten til lykke innebærer retten til å flytte på seg
Som nevnt tidligere er retten til lykke e av de medfødte rettighetene. Når du kobler den sammen med retten til personlig frihet betyr det at mennesker kan velge å flytte på seg for å finne ut hvor og hvordan de best kan leve det livet de ønsker.
Hva om jeg tar feil?
Du må vel ha tenkt at du tar feil? Kanskje mennesket ikke er født med disse rettighetene? Ok. Da må noen være født med flere eller andre rettigheter enn meg og deg. Konsekvensene er dramatiske:
Så noen andre har rett til å bestemme over ditt liv. Rett til å bestemme at du skal være slave for dem, altså ikke ha rett til å forhandle om kompensasjon for bruk av din arbeidskraft og kompetanse. Rett til å bestemme at du ikke kan flytte selv om du synes at du har et dårlig liv. Kanskje disse med flere rettigheter mener at du ikke skal ha rett til å ytre deg om ting du mener bør være annerledes, eller mener er feil. Kanskje de ikke vil at du skal ytre deg om at de har mer makt og flere rettigheter enn deg. Kanskje de til og med putter deg i fengsel hvis du kritiserer dem. Eller i verste fall mener de har rett til å bestemme at du ikke engang har rett til å leve. Spørsmålet blir jo da: Blir dette et godt/bedre samfunn? Og: Hvem er det som har gitt disse flere rettigheter enn deg og meg?
Jeg mener samfunnet må baseres på (forutsetningen om) at medfødte rettigheter eksisterer. Jeg kan ikke se noen annet grunnlag for samfunnet (og staten) som garanterer mennesket de samme rettigheter, vilkår og muligheter. Alt annet (klasse, religion etc) snevrer inn menneskets rettigheter, vilkår og muligheter.
Ovenstående gir ikke svar på alle små og store spørsmål og temaer. Men det gir noen premisser for hvordan jeg mener et samfunn bør være – og organiseres. Dermed blir det også retningsgivende for hvilket parti jeg engasjerer meg i. Et parti er et middel, ikke et mål i seg selv. Et middel til å oppnå mål i samsvar med ens grunnsyn. Dersom partiet eller en selv endrer seg slik at grunnsynet tilsier at partiet ikke lenger er egnet som middel må man ta konsekvensen av det. Det er forøvrig mange som er med i et parti pga en eller flere enkeltsaker istedenfor et helhetlig samfunnssyn.
Jeg har forresten skrevet (bedre) om dette temaet tidligere.
