Det er atter sentralbanksjefens såkalte årstale. Da passer det igjen å se litt på bank- og pengesystemet.
Det er i en tid med ekstra høy prisstigning. Kan det være noe iboende i systemet som gir oss dette? Eller er det bare krig og krise som gjør det?
La oss se på et eksempel.
Penger oppstår
Guri og Gabriel skal kjøpe en bolig av Lotte og Leo. En måte å ordne dette på er at Lotte og Leo gir Guri og Gabriel kreditt direkte. Denne løsningen har et par problemer. For det første er det avhengig av et dobbelt sammentreff av ønsker, dvs. Guri og Gabriel må ha noe som Lotte og Leo ønsker seg, ikke nødvendigvis med én gang, men omsider. Ellers vil det ikke ha noe for seg med en slik kreditt. Det er også kredittrisiko med denne løsningen. Av en eller annen grunn kan Guri og Gabriel komme til ikke å oppfylle sin kredittforpliktelse. Lotte og Leo kan ta pant i boligen, men de vil jo helst ikke ha boligen tilbake.
Det kunne være fint om Lotte og Leo kan bruke kreditten utstedt hos andre enn Guri og Gabriel og samtidig spre kredittrisikoen. Dette gjøres via banksystemet, og en bank blir dermed en mellommann. Når en bank gir et lån, gjøres dette som en utvidelse av balansen på begge sider. Det opprettes et lån og et innskudd, begge like store. Når Guri og Gabriel skal kjøpe boligen, får de altså et lån, som er en langsiktig forpliktelse til banken, og et innskudd, som de overfører til Lotte og Leo (ofte via en megler). Banken tar pant i boligen. Når boligtransaksjonen er gjennomført, har altså Lotte og Leo fått et innskudd, som tilsvarer kreditten i det tenkte innledende eksemplet, og Guri og Gabriel en bolig. Via en bank har Guri og Gabriel fått en bolig mot motsatsen til kreditten, nemlig kontoinnskuddet.
Fordelene med denne bankløsningen er: kredittrisikoen er spredt på mange låntagere; hvis Guri og Gabriel skulle få økonomiske vanskeligheter, er det banken som håndterer det, ikke Lotte og Leo selv; og motsatsen til kreditten er anerkjent som alment betalingsmiddel og kan dermed brukes hos andre enn Guri og Gabriel. Isolert sett er det ikke noe prinsipielt galt i en slik mellommannsløsning for kreditt.
Dette systemet kan i prinsippet fungere uten en sentralbank.
Det er ikke dermed sagt at systemet er problemfritt. Langt derifra!
Et brøkdelssystem?
Banken er altså en mellommann, men ikke på den måten mange tror, ved at innskudd lånes ut, noe som ikke skjer. Innskudd har du alltid tilgjengelig, som oftest senest neste bankvirkedag. I noen tilfeller har innskudd bindingstid, men denne kan som regel brytes mot et gebyr. Derfor kan ikke innskudd lånes ut. Banken fungerer som en mellommann i det konkrete boligtransaksjonseksemplet beskrevet og i tilsvarende transaksjoner som involverer lån.
Det er ikke dermed sagt at banken ikke trenger innskudd for å kunne gi lån. Det er heller ikke slik at dette systemet gir en ubegrenset adgang til å gi lån for å generere renteinntekter.
Banken trenger å ha fullstendig dekning for sine utlån i form av innlån og egenkapital (kalles ofte at lånene må være finansiert). Det må være balanse i balanseregnskapet. Innskudd er som regel den billigste formen for innlån. Innskudd kan lett forsvinne til en annen bank, og banken må derfor tiltrekke seg innskudd. Dersom mange lån opprettes på én gang, er dette høyrisiko ved at banken fort kan få for lite dekning på innlåns- og egenkapitalsiden. Banken må også vurdere kredittrisiko, da misligholdte lån må dekkes av bankens egenkapital.
Den beskrevne måten der bankene gir lån, er den måten de aller fleste penger skapes på. Det finnes noen andre måter, eksempelvis når bankene kjøper verdipapirer eller kontanter fra publikum, skapes nye kontopenger. Sentralbanken kan også skape nye penger ved åpne markedsoperasjoner og kvantitative lettelser.
Krav om reserver og egenkapital
Det er imidlertid ikke reservekrav ved mange sentralbanker. Norges Bank bruker ikke reservekrav og har kun lovhjemmel for å bruke det i likviditetsstyringen, ikke for å styre pengemengden eller pengepolitisk forøvrig. Selv i land med reservekrav er ikke reservekravet styrende for pengemengden. Det er et brøkdelsreservesystem i den forstand at kun en brøkdel av bankenes kapital er dekket i sentralbankreserver, men ikke i den forstand at det finnes en multiplikatoreffekt, hverken utvidende eller begrensende.
Egenkapitalkrav finnes. Det er i beste fall usikkert om egenkapitalkravene bidrar til å begrense pengemengden. Avhengig av risiko er det ulike prosentvise egenkapitalkrav for ulik type kapital. For sentralbankreserver er det typisk intet egenkapitalkrav. I forkant av finanskrisen ble egenkapitalkrav omgått ved såkalt verdipapirisering av gjeld. Gjeld ble pakket inn og solgt som verdipapirer, og bankene kunne utstede ytterligere gjeld med den egenkapital som da var anskaffet. Den egenkapital som blir skutt inn i bankene, kan også selv være direkte eller indirekte gjeldsfinansiert.
Når bankene gir lån, skapes det altså penger. Når låntagere innfrir lån, slettes pengene. Men det skapes mer lån over tid enn det innfris lån. Dermed øker pengemengden over tid. Bankene tar pant i boliger og andre aktiva, men siden pengemengden øker, og dermed prisene, øker også den nominelle valutaverdien bankene kan ta pant i. På denne måten får pengesystemet et anker hvis feste stadig flyter oppover.
Pengemengden øker, og da blir det flere penger i omløp for de samme varer, tjenester og aktiva. Prisene vil da ha en tendens til å gå opp.
Siden bankene oppretter penger fra løse luften, kunne man forledes til å tro at bankene låner ut noe de ikke har. Men bankene må altså ha 100 % dekning for sine utlån i form av innlån og egenkapital, og de må betale renter på innlånene i henhold til betingelsene.
Det bankenes rentemargin kan begrunnes i, er langt på vei forskjell i løpetid. Innskudd har veldig kort løpetid. I noen tilfeller er det bindingstid på fem år, men som oftest langt mindre, og mange innskudd kan tas ut på dagen. Lån har ofte løpetid på tyve til tredve år. Har du kort løpetid, får du i hovedsak mindre rente enn renten du må betale for lån med lang løpetid.
Folk vil ha penger ut
Når folk vil ta ut penger av banken, er det potensielt to problemer, nemlig forskjellen i løpetid og at innskudd egentlig bare er motsatsen til kreditt. Den lange løpetiden for lånene gjør at bankene ikke bare kan innkalle lånene for å kompensere for at folk tar ut penger av banken. I utgangspunktet kan heller ikke motsatsen til ren kreditt utbetales. Men sentralbanken sørger for at kontopenger er anerkjent som et krav på sentralbankpenger, det vil si valutaens kontanter.
Hvis det blir stor pågang efter å ta ut penger i kontanter, er det et problem at sentralbankreservene er minimale. En bank kan for eksempel låne penger i sentralbanken og dermed skaffe seg tilstrekkelig med reserver, som så igjen kan byttes inn i kontanter, som så igjen kan utbetales mot strykning av kontopenger. Sentralbanken vil da i dette tilfellet utstede penger på omtrent tilsvarende måte som når en kommersiell bank gir lån. Banken (den som har problemer i eksempelet) vil isåfall ha oppnådd å bytte ut sine innskudd med lån fra sentralbanken, et tegn på en bank som vakler, med en høy rente. Bare dagslånsrenten ligger ett prosentpoeng over styringsrenten.
På neste nivå får publikum som har tatt ut penger i kontanter, problemer med at sentralbankpengene nå til dags ikke er innløsbare i noe som helst.
Hvordan sentralbanken styrer
Sentralbanken styrer altså ikke pengemengden direkte, men påvirker den via styringsrenten. Dersom styringsrenten settes ned, blir det billigere for bankene å låne i sentralbanken, noe de nødig gjør, da det er et signal om at banken har problemer, men det er grenser for hvor mye mer enn dagslånsrenten (typisk styringsrenten tillagt ett prosentpoeng) de vil betale. Dermed går renten ned i lånemarkedet, og folk, bedrifter og organisasjoner vil være mer villig til å låne penger. Pengemengden øker.
Når styringsrenten settes opp, er det grenser for hvor mye den samme mekanismen kan virke, spesielt hvis styringsrenten ligger mye over det andre aktører er villige til å låne ut til (dog kan de nok tilpasse seg dette også). Men bankenes innskuddsrente i sentralbanken går også opp, og reserver i sentralbanken vil da være mer lønnsomt i forhold til andre aktiva på bankenes utlånsside. Renten går opp i lånemarkedet. Pengemengden har da en tendens til å øke i mindre grad.
Dette kredittbaserte pengesystemet har sine fordeler for de parter som inngår i transaksjoner eksemplifisert innledningsvis, men pengemengdeveksten vanner ut kjøpekraften til dem som sitter på enheter av valutaen fra før. Systemet tilgodeser dem som klarer å skaffe seg rikelig med pantesikkerhet, er risikovillige og bankene vil låne til. De får en uforholdsmessig andel av pengemengdeveksten. Det er i stor grad en omfordelingsmekanisme fra mindre bemidlede til rike.
Et generelt prisvekstmål på to prosent kan synes lite, men det gir også betydelig utvanning av pengeverdien over tid. Og vi ser hvordan spesielt aktiva som boliger og aksjer stiger betydelig over tid.
Det er kanskje imidlertid nå med ekstra høy prisstigning at vi merker systematikken ekstra godt. Inntil videre skylder systemet på Putin.
