I Klassekampens spalter 08.02 spørres det om hvor langt støtten til Ukraina skal være, samtidig som avisen trykker en flere siders reportasje der innbyggere i Donetsk intervjues om hvor ille opprøret på Majdanplassen i 2014 var.
Jeg vet ikke hvor mange som føler på den samme skammen som jeg gjør. Det er noe med verdier å gjøre. Og lærdommer av historien. La meg utdype: I 1936 ble den lovlige spanske regjeringen utsatt for et kuppforsøk, som utviklet seg til en borgerkrig. Enkeltpersoner (også fra Norge) kjempet mot Franco, men Europas demokratier (herunder Norge) gjorde ingenting for å hjelpe den demokratisk valgte regjeringen. Resultatet var at diktatorer som Hitler og Stalin bistod hver sin side isteden, og gjorde Spania til et laboratorium for å teste ut nye våpen og nye typer krigføring. Franco vant, og Spania ble et diktatur helt frem til 1975.
Europas demokratier fortsatte å svikte. I München i september 1938 forhandlet demokratiene Storbritannia og Frankrike med diktaturene Tyskland og Italia, og resultatet ble at Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere som egen stat. Under forhandlingene satt landets myndigheter på gangen istedenfor ved forhandlingsbordet. Først da Nazi-Tyskland angrep Polen 01. september 1939 klarte Storbritannia og Frankrike å stå ved sine forpliktelser.
Jeg forstår at NATO ikke kan ta opp land som medlemmer dersom de har såkalt uavklarte grenser (selv om det skyldes at landet har blitt invadert). Jeg forstår at NATO ikke kan delta direkte i en krig for et land som ikke er medlem. Spesielt hvis motparten er et land som har atomvåpen. NATO bistod Kosovo i 1999, pga. faren for etnisk rensing. Serbia som den aggressive part hadde ikke atomvåpen, og NATO-soldater ble ikke involvert på bakken.
Hvorfor er det da så viktig at NATO bistår Ukraina så langt det er mulig, innenfor NATO-paktens grenser? Lærdommen fra mellomkrigstiden viser at et diktatur aldri vil gi seg hvis det ikke blir stanset i tide. Lærdommen er at internasjonale organisasjoner (den gang Folkeforbundet) kan bli handlingslammet, og vise seg å være uten virkemidler.
Jeg skammer meg på vegne av datidens demokratier over at de ikke satte ned foten i Spania, og overfor Nazi-Tyskland i München. Kanskje kan forklaringen på feigheten være at ingen ville risikere å bli gradvis involvert i en krig ingen ønsket og forstod hensikten med, og som kunne bli langvarig og blodig. Eller at den lovlige spanske regjeringen lå langt til venstre politisk. Lærdommen er likevel tydelig.
Hvis du ikke innser faren ved autoritære regimer og diktaturer før de banker på din egen dør, har du tapt. Da er det for sent. Derfor er Ukrainas kamp for å bevare sin selvstendighet og sitt demokrati også vår kamp.
