Norgesgruppen-direktør John Thomasgaard går hardt ut mot importvernet før innlegget slettes. Bunnpris-arving Christian Lykke har det samme budskapet noen dager tidligere. Mangt kan sikkert skrives om matevaregigantene. De har imidlertid et poeng når det gjelder importvernet.
Proteksjonismen er sterk i Norge. Vi hører ropene om å stoppe kabler når strømprisene øker. Dette er midlertidig populisme, ut fra en frykt for utlendinger. Beskyttelse av norsk landbruk mot konkurranse fra utlandet er permanent.
Det er noen enkle økonomiske sannheter som man bør få med seg. Det er bra å kjøpe billige og gode produkter istedenfor å produsere alt selv. Det gjelder deg som person, din kommune og ditt fylke. Og selvsagt også når det gjelder ditt eget land. Det er rett og slett tåpelig å bruke knappe ressurser på å produsere noe som andre kan gjøre bedre, enten det gjelder kvalitet, service eller pris.
Økonomisk forståelse er beskyttelse mot politisk dumskap.
I motsetning til strømpopulister er senterpartistene og kompanjongene deres proffe proteksjonister. De vet hvordan man skal vri ting til sin bondske fordel. Utenlandske varer forbys sjelden. Man bare vrir reglene og avgiftene slik at utenlandske konkurrenter forsvinner fra det norske markedet for vanlige folk. Samtidig som man tillater så mye at de med god råd uansett får sine goder. Man gir tilstrekkelig til at systemet kan bestå.
Det er en rekke ting som lettere kan produseres utenfor Norge. Matvarer er blant disse. Norsk klima er ikke laget for produksjon av en rekke landbruksprodukter. Det er dessuten mer effektivt både for klima og økonomi å transportere matvarer istedenfor å dyrke dem i norske drivhus.
Dette bryr norske bønder og deres tilhørende særinteresser seg lite om. De vet nemlig noe som få andre er klar over.
Frihandel er lønnsomt for hele samfunnet, og spesielt for de fattigste som har mest behov for billige produkter. Denne delen av kunnskapen om frihandel kjenner få til, og kanskje heller ikke de som vil beholde importvernet. Den andre sannheten knyttet til frihandel, kjenner imidlertid politiske særinteresser godt til. Det er en gruppe som ikke tjener på frihandel, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er de som nyter godt av privilegier på bekostning av andre mennesker.
La meg illustrere det ved et enkelt eksempel. La oss anta at én butikk har monopol på salg av for eksempel grønnsaker i Oslo. Det er bare en plass i byen disse kan kjøpes. De benytter selvsagt sitt monopol til å skru opp prisen så mye som mulig. Det fører selvsagt til smugling fra Bærum og Østfold, men det er annen historie. Det er klart det er til fordel for innbyggerne i Oslo at de også kan kjøpe grønnsaker fra andre. Den ene monopolisten vil imidlertid tape på konkurransen. Den vil gjøre alt for å hindre denne grusomme konkurransen.
I virkelighetens verden finnes en mildere variant av dette monopolet. Det norske landbruket og deres beskyttere i politiske kretser, Senterpartiet.
Alt importvern bør fjernes. Nå. Med en gang. På alle varer. Så enkelt.
