Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1993.
Harald Røddal led under mange av de samme problemene som gymnaslærere flest. Han var ubestemmelig; begynte å bli gammel, manglet personlighet og karisma. Mens andre lærere så ut til å få det minimum av oppmerksomhet og beundring som elevene strakk seg til å gi, ble Harald bare oversett, Det verste av alt var at han hadde fått økenavnet «gummihalen» for 15 år siden, og han ble ikke kvitt det. Hver ny elevgenerasjon videreformidlet pliktskyldig denne betegnelsen til nykomlingene hver august med slike knappe kommentarer som «jaså, du fikk den gamle gummihalen?»
Harald underviste i maskinskrivning, regnskap og sosialøkonomi. Han var flink i alle, men ikke inspirerende i noen. Hans klasser ble generelt fylt opp av elever som fikk skoleplass sent, og ikke kunne få de linjene de egentlig ønsket, samt elever på idrettslinjen som desperat forsøkte å unngå seriøst arbeid. At Harald skulle kunne finne på nye nytt hadde de for lengst gitt opp å håpe på inne på lærerværelset, dvs. helt til den dagen han fant opp et nytt poengsystem som skulle gjøre elevene klar over viktige økonomiske faktorer.
Det var en helt vanlig onsdag morgen at han, mens han leverte tilbake de rettede oppgavene, overrasket klassen med sin nye oppfinnelse. Den nye tid hadde opprunnet.
«Hva mener du med minus 6 poeng til Elevenes Pensjonskasse?» Harald lente seg tilbake og nøt øyeblikket. Et drama han visste ville spre seg som et virus, var i ferd med å utfolde seg.
«Vel, Tor,» svarte han sakte og svært presist, som om han var en autoritet på et eller annet merkverdig område, «Elevenes Pensjonskasse er noe jeg har funnet opp. Den ligner på folketrygden. Du setter av noen av poengene dine hver måned. Disse vil være tilgjengelige dersom du skulle velge å trekke deg tilbake mot slutten av skoleåret.»
Hans erklæring ble etterfulgt av to minutters stillhet, mens elevene prøvde å forestille seg hva som egentlig skjedde. «Får jeg dem tilbake?» spurte Tor til slutt.
«Joda, men i mellomtiden har inflasjonen redusert poengene fryktelig, slik at du antakelig bare får igjen en brøkdel av det du satte til side. Ja, hva er det, Mari?»
«Lærer, hva betyr minus fire poeng til Elevenes Arbeidsløshetsfond?»
«Bra spørsmål. La oss forestille oss at du av en eller annen grunn ikke er til stede, eller ikke leverer hjemmeleksene. Da har du rett til å bruke av poengene i arbeidsløshetsfondet for å sørge for at du ikke går ned i karakter.»
Dersom Harald hadde trodd at elevene ikke var i stand til raskt å analysere følgene av hans system, tok han helt feil. De begynte å utforske de forskjellige mulighetene.
«Lærer!» ropte en vanligvis passiv gutt, mens han veivet vilt med hånden, som om han hadde prøvd å finne et toalett i flere timer.
«Ja, Thomas?»
«Dersom jeg leverer alle oppgavene mine, får jeg da tilbake poengene?»
Spørsmålet var følsomt, og berørte selve kjernen i poengsystemet. «Selvsagt ikke. Poengene trengs for de mindre heldige.» Uttalelsen ble møtt med en storm av protester. De skapte større reaksjon enn han hadde klart å skape etter 20 år som lærer.
«Lærer, lærer!» skrek en jente mens hun nesten spratt i været for å tiltrekke seg oppmerksomhet. «Fredrik fikk 55 på sin oppgave, og han leverte den ikke engang!» Harald var helt forberedt på denne utfordringen og hadde øvd inn svaret nøye.
«Jada, Helene, det vet jeg. Nå skjønner du hvordan Arbeidsløshetsfondet virker. Fredrik gjorde ingenting, men vi kan ikke la ham mislykkes, så jeg lot ham trekke ut 55 poeng fra fondet.» Svaret gjorde ingen spesielt fornøyde, særlig ikke Helene, som fikk en pussig rødfarge og bevret rundt munnen på en måte Harald aldri hadde sett før.
«Men grunnen til at han ikke gjorde det var at han gikk på fotballkamp. Han sa at dine hjemmelekser kunne dra til h…. og….»
«Det spiller ingen rolle.» Harald stoppet hennes raseri med håndflaten, som om han ba om fred. «Hver og en av oss skylder vår neste å sørge for at han ikke kommer ut for trøbbel. Det er en menneskerett.»
«Selv om han ikke gadd å gjøre noe,» fortsatte Helene å innvende.
«Kanskje Fredrik ikke var i stand til å gjøre det.»
Fra siste rad ytret en ny stemme seg, en stemme Harald ikke hadde hørt på fire måneder. Den kom fra en type han hadde antatt var hjernedød. «Dø, hva skjer dersom ingen av oss gjør oppgavene, på en måte? Jeg mener, hvis alle bare ba om 55 poeng, hva ville skje da, da?»
Mens han skjulte gleden over å ha fått frem ord, ordentlige ord, fra en personlighet som hittil hadde vært dødsens stille, kunne Harald igjen stole på et innøvd svar. «Neida, Tom. Jeg går ut fra at dere alle ønsker å jobbe, at dere prøver å jobbe, og gjør deres beste. Jeg kjenner ingen av dere som bevisst ville avslå en mulighet til å jobbe.»
Klasserommet hadde blitt et senter for frenetisk aktivitet, ettersom elevene fant stadig nye og skjulte følger. «Lærer, hva betyr minus 5 poeng til Elevenes Helseforsikring?»
«Den får du bruke for hvis du blir syk over en lengre periode. Forsikringen vil gi deg 60 poeng pr. uke mens du kommer til hektene.»
«Hvorfor har du ikke trukket noen poeng fra Hilde for Helseforsikringen?»
«Hun kommer fra en familie med liten inntekt,» forklarte Harald. «Vi kan da ikke forvente at hun skal betale noe, kan vi vel?»
«Lærer, du trakk 15 poeng fra meg til Elevenes Inntektsskatt, men bare 5 poeng fra Rolf.»
Dette var et lett spørsmål, som Harald lenge hadde forberedt seg på. «Vel, du ligger i en høyere inntektsklasse enn Rolf,» forklarte han. «Du vet hva en inntektsklasse er, ikke sant. Du scoret 86 prosent på prøven, mens Rolf bare fikk 57 prosent. Derfor bør du betale mer enn Rolf.»
«Hvorfor?»
Harald uttrykte så stor forakt som menneskelig mulig. Han kastet hendene i været i fortvilelse og snudde hodet bort, som for å få en slags utenomjordisk inspirasjon. «Fordi det alltid er slik,» sa han til slutt.
Nå kom den vanskelige prøven. Erik hadde vært klassens skolelys fra første dag. Han leste lærebøkene og finansavisene. Han stilte de vanskelige spørsmålene. Da han rakk opp hånden, følte Harald seg truet. «Lærer, jeg hadde et resultat på 58 poeng. Etter at du trakk fra Elevenes Inntektsskatt, Helseforsikring, Pensjonskasse og Arbeidsløshetsfond, havnet jeg på bare 41 poeng. Jeg sto på prøven, men alle fradragene gjorde at jeg strøk. Jeg ville ha gjort det bedre dersom jeg ikke hadde levert oppgaven i det hele tatt, slik som Fredrik. Han gjorde ingenting, men endte med høyere poengsum enn jeg fikk!»
«Ja, Erik, det er sant. Dessverre finnes det noen få tilfeller der resultatet blir slik. Noen får det bedre ved å ikke jobbe.»
«Mener du at det er bedre å nekte å jobbe, enn å jobbe og få en lav poengsum?»
Harald visste at han hadde et vanskelig problem å takle, og han hadde slått opp i forskjellige offisielle publikasjoner for å finne et svar. «Joda, men jeg må få understreke at ingen av dere ville finne på å benytte dere av slike forestillinger. Spenningen ved jobben skulle være nok til å motivere dere, selv om dere ender opp med dårligere karakterer. Dessuten burde du ikke synes at det var moralsk riktig å trekke poeng fra dine medelever, dersom du visste at du var fullt i stand til å få dem på egen hånd.»
Koret av grynt som slo mellom veggene fortalte Harald at han hadde funnet et ømt punkt. Han kikket på den store klokken på veggen, og lurte på om han ville bli reddet av den gjennomtrengende klangen som signaliserte slutten på timen. Klassen så ut til å være midlertidig overvunnet, kanskje sjokkert. De vendte sidene i skolebøkene frem og tilbake, uten mål og mening. Noen sammenlignet notater med klassekameratene. Selv om Harald følte seg ille til mote, syntes elevene å ha problemer med å uttrykke akkurat hva som var urettferdig med hans nye karaktersystem. At de skulle få noe annet enn full uttelling på prøvene var en ny idé. At de skulle legge noe til side til dårligere tider hørtes unødvendig ut.
Alle elevene så mistenkelig på de andre, som om de var overbevist om at noen av dem var innstilt på å rane til seg den felles poengbeholdningen. Forestillingen om «trekk» hadde gått hjem med et brak. «Lærer,» sa en eleven som fullstendig passet til beskrivelsen middelmådig. «Jeg tror ikke dette kommer til å funke.»
«Hvorfor ikke, Bjarne?»
«Vel, selv om motivene er bra nok, har jeg følelsen av at det vil få elevene til å jobbe mindre.»
«Slett ikke, Bjarne. La meg si det slik: Inntil vi har fjernet frykten for sykdom og økonomiske problemer fra alle innbyggerne, kan vi ikke forvente at de skal yte det beste de kan.»
Harald var veldig fornøyd med at han hadde klart å huske ordrett hvordan en obskur svensk statsminister hadde forklart den skandinaviske velferdsstaten. Han hadde ruget på disse ordene i ti år uten å finne det riktige tidspunktet til å bruke dem. Han la merke til at flere elever skrev ned ordene i kladdebøkene sine. De antok tydeligvis at uttalelsen ville danne utgangspunktet for en stiloppgave som telte 80 prosent til eksamen.
Mer kunne de ikke mønstre av motargumenter. Blaingen og mumlingen fortsatte uten mål og mening i fem minutter til. Selv om skolens retningslinjer advarte kraftig mot å slippe en klasse for klokken ringte, ga Harald dem lov til å gå hele fire minutter for tidlig. I motsetning til de jublende skrikene som vanligvis fulgte med en slik uttalelse, la elevene stille sammen sine saker og gled vekk. Harald var sikker på at de var virkelig forbannet på ham. En protestmarsj til rektors kontor kunne ikke utelukkes.
Den forvirrede oppfatningen blant elevene kunne greit oppsummeres av jenta som satt på første benk, som stoppet et øyeblikk ved pulten hans mens klassen passerte. «Lever virkelig folk på denne måten?» «Jovisst, Brita, dette er en del av den store sosiale prosessen.»
Da klokka ringte ut, visste Harald at han hadde lyktes over all forventning. Mens elevene forlot rommet, kunne han høre at de planla å registrere seg som aksjeselskaper, slik at de kunne unngå skatt. Gruppen med latsabber i kroken var ivrig opptatt med å diskutere muligheten for å importere immigranter som kunne gjøre oppgavene deres for en billig penge, mens de selv trakk på Arbeidsløshetsfondet hele året. En elev spurte om han kunne slippe premie til Helseforsikringen, siden han kom fra en familie med lav inntekt. Fire fotballspillere etablerte raskt en streikekasse for å beholde sine poenger, mens de demonstrerte utenfor skolen for å få bedre karakterer, tredagersuke og elevbar.
Lite ble sagt om hans poengsystem, selv om han brukte det strengt ved enhver anledning. Han var overrasket over mangelen på protester og klager, selv når elever nær grensen strøk på grunn av fradragene han brukte. Harald led seg igjennom foreldremøtene, og det var ingen som nevnte noe om hans bisarre poengsystem. Samvittighetsfullt forberedte han terminkarakteren, og valgte de forskjellige ulogiske standardkarakterene, slik som «Tilfredsstillende».
Det han ikke var forberedt på, var at han ble bedt om å gi karakterer til så mange elever. Etter tiår med kamp, hadde lærerne endelig klart å få klassestørrelsen ned under 30 elever. Det var 28 elever i hans sosialøkonomi-klasse. Harald var overrasket over at han ble bedt om å gi karakterer til 75 elever.
Først trodde han dette var en eller annen datafeil, men han ordnet det slik at han fikk tilgang til den sentrale datamaskinen. Sekretæren ga han litt grunnleggende innføring, og han forsikret henne om at han kunne klare resten selv. Hun gikk presist klokken halv fire, som han viste hun ville gjøre, og han kunne sette igang med å løse mysteriet.
Først var det ingenting som stemte. Datamaskinen insisterte på at studentens nummer, ikke navnet, ble slått inn. Harald matet inn hvert enkelt av de tolvsifrede numrene og ba om fullstendige timeplaner. Datamaskinen bekreftet at alle elevene var korrekt innrullert i hans klasse. Forundret forsøkte han alle mulige måter for å kryss-sjekke.
Klokken var neste sju da han endelig fant hemmeligheten. Dusinvis av hans elever hadde registrert seg i Arbeidsløshetsfondet under mer enn ett navn. Harald smilte, slo av datamaskinen og forlot kontoret mens han nynnet melodien fra musikalen My Fair Lady, «By George, She’s Got It.»
Steven Spetz er lærer ved Bayridge ungdomsskole, Canada. Artikkelen er noe fornorsket og oversatt av Jan Arild Snoen. Hentet fra Fraser Forum, 11/1990. Fraser Institute, 626 Bute St., Vancouver, B.C. V6E 3M1, Canada.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1993.
