Andre verdenskrig har en tiltrekning på mange fordi det er så åpenbart hvem som var ”de snille” og hvem som var ”de slemme”. Dessverre er historie og økonomi sjelden så svart-hvitt, selv om mange fortsatt argumenterer slik.
Tenk deg hvor enkelt det er dersom man kan dele inn verden i godt og dårlig, snilt og slemt, galt og riktig. Slik er andre verdenskrig. Selvfølgelig gjorde ”de snille” gale ting, men de blekner mot det ”de slemme” gjorde. Men slik er ikke verden ellers. Slik er ikke engang kriger ellers. Så hvorfor dras vi ut på glattisen?
Når alle har skylden
De som beveger verden videre, er de som velger den tunge måten når den enkle står og venter. Det er de som tar inn over seg kritikk over eget prosjekt og vurderer hvor berettiget kritikken er og hvordan den kan bidra til en bedre forståelse av prosjektet. Men det er ikke mange av dem. De fleste ligger i skyttergraven klar til å forsvare seg mot ethvert angrep.
Ta et muligens forslitt eksempel; britiske fagforeninger. Den ene varianten, som ofte fortelles på venstresiden, er at det var en evig kamp om å få rettighetene til britiske arbeidere til å bedres, at Storbritannia er gjennomsyret av klassementalitet og at fagforeningene ble knust under jernkvinnen Margaret Thatcher. På høyresiden er historien den om en fagforening som gjennom streik, trussel om streik og sterke profesjonelle fagforeningsledere ødela britisk industri. Begge har rett, men det handler om mye mer enn som så.
Fagforeningenes interne kamp mellom pro- og antikommunisme spilte over i det mildt sagt haltende samarbeidet med regjeringene. Dette gjaldt særlig den klart mest radikale kullindustrien, som også hadde noen av de mektigste fagforeningslederne i Mick McGahey og Ken Gill. Regjeringene på sin side brukte mange penger på å prøve å holde på Det britiske imperiet i stedet for å satse på industri.
Private selskap gikk heller ikke så bra. Et godt eksempel på dette er bilindustrien. Uten støtte fra regjeringen, og med rasjonering på metaller som stål, måtte man tenke nytt. Industrien tenkte i stedet gammelt, og da enkelte bilmerker gikk konkurs, ble de kjøpt opp, gjerne av Leyland, men fikk fortsette slik de hadde gjort, høyst sannsynlig på grunn av fagforeningenes krav. Dette førte til at Leyland, og de amerikanske firmaene Chrysler og Ford, som gjorde samme ting, hadde mange forskjellige merker og modeller som konkurrerte mot hverandre på samme type biler i stedet for å spesialisere seg. Disse konkurrerte utover 60- og 70-tallet med billigere og mer pålitelige biler fra Tyskland, Italia og Frankrike.
Her har vi altså tatt en enkel sak der det helt klart var den ene sidens fæle innsats mot den eller de andre, og så viser det seg at ting ikke er så enkelt.
Klistremerker eller skylapper?
Nå er da alt greit? Så lenge vi følger med på at den andre siden har et poeng, så kan vi vel komme med velreflekterte meninger? Dessverre er det ikke sikkert at det er så enkelt heller. Ofte kommer vi inn i en diskusjon som et dekket bord, der vi blir servert meninger for eller mot noe. Du får servert det du får servert, og det å kikke på menyen er ingen mulighet.
Vi ser dette ofte i politiske diskusjoner. Dersom Støre sier at private barnehager er del av problemet, dersom Vedum sier at ekstremt høye tollbarrierer på mat er den eneste måten norske bønder kan overleve på, dersom Erna Solberg sier at Norge ikke fungerer med over 400 kommuner, så tror vi på det. Eller på det motsatte dersom vi ikke liker disse menneskene. Det er ofte personen eller partiet heller enn argumentet som vinner oss over.
Grunnen til dette er at vi kan sette et ”klistremerke” på hele diskusjonen. Det handler om å stå på ”Ja”- eller ”Nei”-siden. I en tid der vi må følge med på alt av underholdning, sport, politikk, økonomi, kultur og miljø for å fungere i en sosial sammenheng, blir det mye enklere om vi kan få servert temaer i små enkle porsjoner. ”Snill” mot ”slem” i en eller annen farge.
Problemet er at disse klistremerkene også er skylapper. Politikere og journalister har klare argumenter for hvorfor en hvilken som helst politisk diskusjon handler om for eller mot, høyre eller venstre, frimarked eller stat. Det er enkelt. Vi leser jo overskriftene først, og så ser vi om vi gidder å lese mer. Så lenge vi er med på dette, blir vi med på å diskutere på et overfladisk nivå. Det blir som å diskutere fargen på bilen for å finne ut om den kjører fort. Problemet er at spørsmålet ofte kan handle om hvor vidt politikere har gitt bort makt og ansvar til private bedrifter eller til sin egen administrasjon, slik at de politiske diskusjonene er spill for galleriet.
Et mer nærliggende eksempel på dette er Brexit. Vi diskuterer sterke argumenter for eller mot Brexit. Var det bra for Storbritannia å forlate EU? Var det bra for EU at de forsvant? Har det vært en suksess? Er det for tidlig å si? Er det en fiasko? Folks meninger har ofte med å gjøre hvilket syn de har på EU, og til dels Norges forhold til EU, og ikke på hva som faktisk har skjedd. Skal man forstå Brexit, må man også forstå måten det ble gjort på. Det var kort tid mellom annonseringen av valget og gjennomføringen av det. Mange visste derfor ikke nok om saken til å ha en opplyst mening om det. Siden valget kom før regjeringen hadde forberedt seg på hvordan de skulle løse et eventuelt brudd, var de heller ikke forberedt på det som kom. Dermed er ikke Brexit i seg selv temaet, men den usedvanlig dårlige forberedelsen. Og pengene som kommer inn fra interesseorganisasjoner fra begge sider som gjør seg tjent med vikarierende motiver, fordi ”vi tjener mange penger på at valget går i denne retningen” i seg selv ikke motiverer spesielt mange.
Hva bør jeg gjøre?
Dersom det er slik at vi ofte lar oss friste til å velge én forklaring fordi den passer, og vi uansett blir lurt til å velge mellom ytterpunkter i en lekedebatt som ofte ikke tar tak i de egentlige prosessene, hva kan vi da gjøre? Heldigvis kan vi gjøre ganske mye.
Ha tålmodighet. Dette er en måte å diskutere på som ikke går vekk med det første. Det å bidra til at diskusjoner blir redeligere, uten stråmenn og med gjensidig respekt vil kunne hjelpe mye, men det forandrer seg ikke over natten. Du har lov til å kommentere at din samtalepartner bruker uredelige argumenter, men ikke forvent endringer over natten. Og om du faktisk endrer en persons mening, ikke forvent verken takk eller at du merker det. De vil ikke gi deg den tilfredsstillelsen det medfører. It’s not you, it’s them.
Unngå klisjeer eller hundefløyter. Klisjeer i denne sammenheng er å anklage meninger med etablerte begreper. ”Dette er sosialisme i praksis” er en av dem. Nesten all bruk av ordet ”nyliberalisme” er en annen. Bruk gode beskrivelser for hvor skoen trykker uten å ty til slike håpløse overdrivelser. Hundefløyter er uttrykk som treffer ”ditt” publikum som motstanderen ofte ikke tar. Dette blir å snakke til menigheten, og er dessuten uredelig.
Ikke bruk enkelttilfeller som allmenngyldige eksempler. Dersom det viser seg at en statlig styrt barnehage eller ett privat gamlehjem er dårlig styrt, er dette først og fremst et eksempel på inkompetanse, ikke på at en av de to framgangsmåtene er spilt fallitt.
Hvordan påvirker det deg? Ofte må man se på om argumentene handler om uvillighet til endring eller direkte personlig ubehag. Et betent tema her er skifte av juridisk kjønn. Det å bytte juridisk kjønn har vært lov i 40 år. Imidlertid var det krav om sterilisering før 2016. Det var derfor svært få som gjorde dette før 2016. Siden da har 2000 nordmenn skiftet kjønn. Det er altså 0,04 % av befolkningen. I tillegg er det vanlig at man får et rush i tiden etter at det blir lovlig eller enklere å gjøre noe, som man opplevde med skilsmisse. Dermed vil sannsynligvis tallene flate ut litt. Så hvordan påvirker det at mennesker du kanskje aldri møter ønsker å omtales med et kjønn de kanskje ikke ser ut som?
De har nok tenkt på det. Noe av det mest irriterende med politikere er at de ikke snakker med deg. For til tross av at det finnes mange hundre tusen politisk interesserte, har de ikke tenkt på det du sier. Alternativt kan ditt ellers glimrende forslag ha blitt vurdert og lagt til side fordi det har implikasjoner du ikke har tenkt på.
Unngå google-ekspertise. Den største advarselen for oppegående mennesker er setningen: ”Det er helt sant, du finner det på Google”. Du finner alt på Google. Det betyr ikke at det er sant. Finn heller ut hvor kildene til påstanden er fra. Virker det troverdig? Er det skrevet vitenskapelig eller med følelser?
Ikke trekk kortet de vil at du skal trekke. Magikere får det alltid at du skal trekke et bestemt kort, og de er flinke til å lure deg til å gjøre det. Click-baitere er like. Spør deg selv: Prøver noen å lure meg? Er det for godt til å være sant? Man skal ikke kjøpe en politisk mening eller en bil dersom man mistenker at man blir lurt. Begge deler kan koste deg dyrt.
