Klaus Jakobsen har meldt seg inn i Venstre. I en personlig artikkel begrunner han dette. Trond Johansen meldte seg dagen etter ut av Liberalistene. I kjølvannet av disse to hendelsene, har debatten på sosiale medier vært engasjert, og også litt stygg. Det har fått meg til å tenke over noen problemstillinger knyttet til det å være aktivt medlem i et politisk parti.
Jeg vil ta for meg fem ulike motivasjoner for å være medlem i et politisk parti og skrive om disse. Det vil for mange være stor overlapp mellom disse. Motivasjonen for å bli medlem i et parti eller å være med i det endrer seg også over tid. La meg først skrive litt om at ethvert partipolitisk medlemskap er et kompromiss
Kompromiss er en del av ethvert partimedlemskap
Dette er det essensielt å være klar over. Alle som har vært på et landsmøte og deltatt i programbehandling, personvalg eller andre avgjørelser, vet at man ikke vinner alle avstemninger. Slik er det. Dette gjelder uavhengig av om partiet er prinsipielt eller mer praktiskpolitisk.
Den enkelte må da avgjøre hvilke kompromisser som er akseptable og hvilke som ikke er det.
Mange vil selvsagt hevde at de selv er prinsipielle og ikke driver med kompromisser. De har en tendens til å tolke et partis synspunkter slik at de ligner mest mulig på det en selv mener. Det er for eksempel ikke få innvandringsliberale innad i Fremskrittspartiet de siste drøye 30 årene som har forsvart partiet sitt med at partiet jo i prinsippet er for fri innvandring. Eksempelet viser tvert imot at det å henvise til abstrakte prinsipper er ganske verdiløst når partiet faktisk står for noe annet i praktisk politikk og profil.
De fleste partimedlemmer, uavhengig av parti, bør bli mer bevisst på at deres parti ikke er himmelrik og de andre ikke nødvendigvis er helvete.
1. Det er et politisk statement
Det å være med i et politisk parti er et politisk statement. Noe man skryter av og signaliserer. En del av ens personlige profil. Det handler om hvordan man ønsker å fremstå, overfor seg selv og overfor andre mennesker. Det handler også om å signalisere at man har de rette partipolitiske fiendene. Er du med i Rødt, så har du ren samvittighet og kan fritt kritisere Høyre, med troverdighet.
Essensen er at man ikke er med i partiet primært for å endre samfunnet eller påvirke andre mennesker. Poenget er å kunne «skrike ut» det man selv mener. Dette er ofte viktig for mennesker som har sterke meninger, og med en lett tendens til kverulering.
Selvsagt er det viktig å vise hva man står for, og det kan gjøres partipolitisk, men for mange handler politikk om noe mer enn bare å være ren og rank.
2. Ønske om å bevege samfunnet i riktig retning
Den andre motivasjonen handler om å bevege samfunnet i riktig retning. Perspektivet er sjelden lang sikt. Man har tvert imot ofte en rimelig kort tidshorisont. Det man ønsker er resultater for menneskers liv. Her og nå. For eksempel ved hjelp av folkevalgte verv.
Det kan være et ønske om store endringer eller bare et ønske om å påvirke enkeltsaker. Begge deler er vanlig. Det ender imidlertid oftest opp med, i beste fall, små seire og forbedringer. Praktisk politikk kan være frustrerende.
Ideologisk er det ikke nødvendigvis så ærerikt, men for mennesker som får forbedret livet sitt på grunn av din innsats, er det viktig. Det være seg en liten bedrift som overlever eller en 16-åring som får et bedre liv på grunn av at de kan velge en skole i et annet fylke.
Min erfaring tilsier at de som er opptatt av dette, sjelden søker seg til minipartier, men foretrekker partier som er representert i kommunestyrer, fylkesting og helst også på Stortinget. Det er der slike muligheter oppstår.
3. Ønske om å påvirke et politisk parti
Siden politiske partier og tilhørende politikere er fulle av feil, som for mange betyr at de mener noe annet enn du gjør, ønsker man å gjøre disse bedre. Man ser et håp om at et politisk parti kan endre seg i en viss retning og ønsker å gjøre en innsats for dette.
Dette kan være lokalt, for eksempel i ens egen hjemkommune, eller det kan være landsdekkende. Ofte er dette kombinert med at det finnes krefter innad i partiet som ønsker den samme endringen som deg. Politiske venner og allierte er nødvendig for å påvirke.
La oss for eksempel anta at man ønsker kjernekraftverk i Norge eller at man mener at det er viktigst at rusmidler avkriminaliseres. I førstnevnte tilfelle kan Miljøpartiet de Grønne være interessant fordi de har sterke krefter som vil ha kjernekraft. Dessuten er dette jo en seier de andre partiene kan gi dem som ikke koster så mye. På tilsvarende måte sitter kanskje Arbeiderpartiet på løsningen når det gjelder reformer hva gjelder cannabis?
Poenget er ikke at det er et parti du nødvendigvis er mest enig med, men at partiet kan vippes i riktig retning og at det kan føre til endring. Dette henger selvsagt sammen med punkt 2.
Det kan utover konkrete saker være et ønske om å påvirke et parti ideologisk. Sosialliberale kan bli liberale, og konservative kan bli liberalkonservative og deretter liberale. Fra dette utgangspunktet følger neste punkt naturlig.
4. Ønske om å drive idéspredning
Kanskje er man ikke opptatt av å arbeide for konkrete politiske endringer selv? Kanskje har man heller et ønske om å arbeide langsiktig med spredning av idéer. Det var for eksempel det klare målet til Det liberale folkepartiet (DLF). De skulle ikke bli store eller bli innvalgt i folkevalgte organer.
Man vet at folk innad i partier er opptatt av politikk og diskusjon, og således ofte vil bli med på debatter. Man kan derfor påvirke dem direkte og indirekte på både kort og lang sikt. Det betyr ikke at man får dem til å bytte parti, men man kan få dem til å justere eller endre sine meninger.
Et poeng her er at mennesker havner på venstresiden eller høyresiden tidlig i livet, og ofte med tilhørende partitilhørighet. Altså før man kan særlig mye. Så lærer man og endrer seg. Hvis man tror at folk kan endre seg i liberalistisk retning, så betyr dette at det er mye liberalistisk potensiale blant mennesker i nesten alle partier.
Slik sett er det kanskje ikke så lurt at alle liberalistene samler seg en plass?
5. Det er viktig med venner og moro
Jeg har truffet mange gode og interessante venner gjennom arbeid i ulike politiske partier. Det gjelder nok også for mange andre. Det skaper en god stemning på sitt beste og bitterhet på sitt verste. De som bryter ut svikter jo ikke bare partiet, men også «alt vi hadde sammen». Frafalne er sjelden populære.
Samtidig finnes det mange mennesker som har gode venner helt uavhengig av alt som har med politikk å gjøre. Mange trenger ikke et parti for å ha noen å drikke øl med eller omgås med i sosiale medier. Dette påvirker nok hvilke mennesker som tiltrekkes av partier. På sitt beste er det interessante nerder, på sitt verste autistiske enstøinger som ikke har noe alternativ.
Toleranse for individuelle valg
Det finnes altså ulike motivasjoner for å bli med i et politisk parti. Unike mennesker er gode på og har interesse av forskjellige ting. Avhengig av ulike vurderinger, kan man med samme ideologiske meninger komme til ulike konklusjoner uten at den ene er ettergivende sviker og den andre er påståelig og tverr.
If I could be you, if you could be me
For just one hour
If we could find a way
To get inside each other’s mind, uh huh
If you could see you through my eyes
Instead of your ego
I believe you’d be, I believe you’d be
Surprised to see
That you’ve been blind, uh huh
Walk a mile in my shoes
Just walk a mile in my shoes
And before you abuse, criticize and accuse
Just walk a mile in my shoes
Det er også et alternativ å stå utenfor et politisk parti og på den måten kunne påvirke på tvers av partier.
