I tiden mellom Norges selvstendighet i 1905 og Nygaardsvold ble statsminister i 1935 var parlamentarismen i stadig utforming og endring, men den ble også utfordret av «sterke menn».
Dette er den andre artikkelen som ser på bakgrunnen for regjeringsskifter i Norge. (Her er den første.) Denne handler om de 17 regjeringsskiftene som var i årene mellom 1905 og 1935.
Dett norske demokratiet var fortsatt i utvikling; utvidelser av stemmeretten og stemmerettsalder ble satt ned. En del av dagens norske partier oppstod i denne perioden. Partier som eksisterte da er borte nå. I efterkrigstiden opplevet Norge få partisplittelser (Ap 1961, Venstre 1972, FrP 1994 og avskalling i 2001), og det var få nye partier som fikk nasjonale gjennombrudd (ALP/FrP 1973/1981, MDG 2017, Rødt 2021). I perioden 1905 og 1935 ble både Venstre og Ap splittet, nye partier oppstod (KrF og Bondepartiet) og sistnevnte fikk til og med regjeringsmakt.
Økonomi, kjærlighet til nynorsken – og alkoholimport
De var flere regjeringskriser på grunn av statens pengebruk – både for mye og for lite, men regjeringer måtte også gå av andre grunner; som støttetaler til landsmålet (nynorsk), og handelsavtaler om import av alkohol for lager under forbudstiden. Det var også frykt for at venstresiden skulle true finansmarkedenes tillit til den økonomiske stabiliteten i Norge.
Den store Venstre-koalisjonen gikk i oppløsning
Jo større parti, jo større spredning i standpunkter. Johan Sverdrup klarte på slutten av 1880-tallet å samle mange krefter i samfunnet under samme paraply; Venstre. Suksessen kom med starten; parlamentarismen. Siden gikk det nedover – med uenighet, splid og splittelser. 20 år senere måtte landet samle kreftene. Uavhengighet fra Sverige krevet nasjonal enhet.
Venstremannen Christian Michelsen kom ved valget i 1903 inn på Stortinget igjen, nå for det nystiftede Samlingspartiet. Han fremprovoserte et regjeringsskifte våren 1905, tok tømmene og ledet kampen for uavhengighet; selvstendighetserklæringen 07.juni, manøvreringene for å sikre utenrikspolitisk støtte for et norsk monarki – og innenriks mot republikanere som Nansen, Bjørnstjerne Bjørnson og Gunnar Knudsen gjennom folkeavstemningene som velsignet regjeringens handlemåte og støtte til kongevalget. Men mange i hans gamle parti Venstre mislikte at partigrensene ble utvisket. Ikke minst Gunnar Knudsen. Han trådte ut av Michelsens regjering.
Prosessen som kalles «konsolideringen av Venstre» ble iscenesatt av Knudsen. Regjeringen hadde såvidt overlevet mistillit (63/60) på spørsmålet om Mjøsreguleringen. Michelsen valgte å trekke seg, og oppgav helsegrunner. Jørgen Løvland overtok efter Michelsen i 1907, mens Stortinget ikke var samlet. Da den rekonstruerte regjeringen møtte Stortinget i 1908 erklærte Løvland at han ville fortsette samlingspolitikken. Knudsen sa nei. Han samlet Venstres stortingsgruppe, oppløste den og ba alle som hadde stemt mot regjeringen Michelsens forslag i saken om Mjøsreguleringen om å samle seg i en egen gruppe. Gunnar Knudsen hadde dermed gjenreist partiskillene ved å sette opp et gjerde mot Høyre.
I 1909 ble Frisinnede Venstre stiftet, av Venstre-folk som ville samarbeide med Høyre. Landsmandsforbundet (senere Norges Bondelag) hadde lenge forsøkt å få Venstre til å føre en mer proteksjonistisk politikk. Mangel på gjennomslag førte til at Bondepartiet ble stiftet i 1920. Partiet skulle snart oppleve å få regjeringsmakt. Da predikanten Nils Lavik ikke ble nominert på toppen av Venstres liste i Hordaland i 1933 stiftet tilhengerne hans et nytt parti; KrF. Det nasjonale gjennombruddet i valg fikk KrF først i 1945.
Arbeiderpartiets splittelser og samling
Arbeiderpartiet fikk representanter inn på Stortinget allerede ved valget i 1904. I 1916/17 tok Fagopposisjonen av 1911 makten i partiet, og i 1918 meldte Ap seg inn i Komintern, den kommunistiske internasjonale. Men partiet likte ikke å bli styrt av Moskva. Så fire år senere var det slutt på flørten. Dette skapte splittelser. Norges Socialdemokratiske parti ble stiftet, det samme ble Norges Kommunistiske Parti. Først i 1927 ble partiene på venstresiden samlet igjen. Med innføringen av forholdstallsvalg (1919) og utvidelser av stemmeretten var det dermed duket for både gjennombrudd hos velgerne og regjeringsmakt.
Andre partier kom og gikk, for deres suksess hos velgerne var varierende.
Parlamentarismen utviklet seg
Jørgen Løvlands regjering gikk av i 1908 på grunn av såkalt negativt flertall; at et mistillitsforslag ikke fikk flertall, men at flere forskjellige mistillitsforslag mot regjeringen samtidig til sammen hadde flertall. Uttrykket kommensurabel mistillit dukket opp; det vil si flere mistillitsforslag der det samlede flertallet har samme begrunnelse og mål; ny regjering.
Hvem hadde regjeringsmakten?
Venstre var i årene før og efter 1905 det store partiet, hadde ansvaret for parlamentarismen ble Norges styreform. Partiet hadde efter 1905 regjeringsmakt seks ganger, alltid alene. Partiet sterke mann frem til 1920, Gunnar Knudsen var reformorientert, og satte ved den såkalte konsolideringen i 1908 opp et gjerde mot Høyre. Aps første statsminister, Christopher Hornsrud forsøkte lenge å bli enig med Knudsen om samarbeid mellom Venstre og Ap, men det førte ikke frem. Det var tvil om Ap den økonomiske stabiliteten, og om AP ville respektere parlamentarismen og demokratiet.
Knudsens arvtager Johan Ludvig Mowinckel forsøkte å unngå at Ap fikk regjeringsmakt, men også borgerlig samling. Stortingets sammensetning gav ham og Venstre mulighet til å navigere og søke støtte vekselvis fra venstresiden og høyresiden. Klengenavnet vingle-Venstre stammer fra mellomkrigstiden. Heller ikke motsetningene mellom Ap og Venstre er av ny dato, noe som omtales senere.
Høyre var siden 1884 Venstres hovedmotstander. Partiet hadde efter 1905 statsminister 4 ganger, men var alltid i koalisjon med Frisinnede Venstre. Frisinnede V hadde statsminister 2 ganger, i koalisjon med Høyre.
Bondepartiet hadde regjeringsmakt alene, og to statsministre (pga dødsfall). Ap hadde regjeringsmakt to ganger, alene.
La oss ta skiftene i kronologisk rekkefølge:
Samholdet fra 1905 tok slutt; negativt flertall mot Løvland
Christian Michelsens regjering overlevet så vidt mistillitsforslag 63/60 på spørsmålet om Mjøsreguleringen, men syk og sliten gikk han av i oktober 1907 og overlot regjeringen til utenriksminister Jørgen Løvland. Som tidligere nevnt ville Løvland fortsette samlingslinjen fra 1905. Men to ulike mistillitsforslag førte til såkalt negativt flertall. Løvland gikk av, og det var duket for Gunnar Knudsens første regjering.
Venstre tapte valget i 1909 Gunnar Knudsen tok konsekvensen av det og Norge fikk dermed det første regjeringsskiftet som følge av valgresultat. Allerede her ble det gjort forsøk med å få Christian Michelsen tilbake som statsminister, men han ville ikke. Han var misfornøyd med at skillelinjene mellom partiene hadde gjenoppstått, og samlingstanken fra 1905 var borte.
1912: Regjeringen Konow sprenges innenfra på sprogsaken
Knudsen ble avløst av Wollert Konow, som representerte Frisinnede Venstre Han dannet koalisjonsregjering med Høyre i 1910. I hans første offentlige tale i 1910 fremstod han som litt livsfjern: «Jeg ser ut over det hele og spør: Hva er det hele og hva er jeg i forhold til det hele? Lær meg således å telle mine dager, at jeg kan bekomme visdom i hjertet.» Det var en annen tale som ble hans bane. 28.januar 1912 holdt han tale i fest arrangert av Bondeungdomslaget. Der erklærte han sin kjærlighet til landsmålet (nynorsken): «.., at målsaken har vært den sak som sterkest har båret det norske folk frem i det siste halve hundreår.» Høyres stortingsgruppe skrev et brev der de mente Konow som statsminister burde holde seg nøytral i sprogstriden. Statsministeren avviste å foreta seg noe Dermed beordret Høyres stortingsgruppe sine statsråder til å gå ut av regjeringen. «statsraadene er partienes tillitsmænd» var Høyre-lederen Bratlies begrunnelse. Konow forsøkte å berge regjeringen, uten hell. Han ble dermed felt av sin kjærlighet til nynorsken, selv om misnøyen med ham også gjaldt hans måte å lede regjeringsarbeidet på.
Konows banemann, Høyres Jens Bratlie ble dermed ny statsminister i februar 1912, og den eneste ungkar som har hatt den posisjonen. Valget i 1912 ble et voldsomt nederlag for Høyre, og Bratlies regjering ble dermed den andre efter 1905 som gikk av på grunn av valgresultatet.
Økonomisk stramhet ble Gunnar Knudsens bane
Gunnar Knudsen dannet sin andre regjering. Venstre fikk flertall ved valget i 1912, og beholdt det i 1915. Valget i 1912 gav republikansk flertall på Stortinget (Venstre, Arbeiderdemokratene, AP). Faktisk så stort flertall at man kunne endre Grunnloven om man ville. Flere grunnlovsforslag innlevert før valget om å vingeklippe kongemakten ble behandlet, og det var en voldsom kamp bak kulissene mellom kong Haakon og hans støttespillere og nevnte flertall. Dette er godt skildret i Tor Bomann-Larsens tredje bind (Vintertronen) i biografien om kong Haakon. Venstre mistet flertallet ved valget i 1918. Knudsen ville gå av, men da det ikke var grunnlag for noen annen regjering ble han likevel sittende. Helt til 1920.
Knudsens regjeringsår var en voldsom reformperiode, i allianse med Johan Castbergs parti Arbeiderdemokratene. Men det var også vanskelige år for folk flest, med mange reguleringer i dagliglivet, og såkalt dyrtid pga. 1.verdenskrig. I juni 2020 foreslo opposisjonen at veibudsjettet skulle styrkes med en million kroner. Knudsen sa nei, idet han fryktet krav om mer penger til stadig flere gode formål. Til tross for at bare én av statsrådene var enige med ham stilte Knudsen kabinettspørsmål. Stortinget bøyde seg ikke for trusselen, og Knudsen gikk dermed av på veimillionen.
Otto Bahr Halvorsen og mordet i skolegården
Da Gunnar Knudsen gikk av ble det Høyres Otto Bahr Halvorsen som dannet regjering sammen med Frisinnede Venstre. Tiden efter 1.verdenskrig var svært vanskelig, med reallønnsnedgang, streiker og lockouter. Venstre fremmet mistillitsforslag, på grunn av en skolekommisjon regjeringen hadde oppnevnt. Partiet ville heller ha en parlamentarisk oppnevnt skolekommisjon. Statsministeren stilte også kabinettspørsmål. Venstres forslag fikk flertall. Bahr Halvorsens regjering ble dermed den andre efter 1905 som gikk av på grunn av kabinettspørsmål, men også mistillit.
Import av alkohol for lager felte Blehr
Bahr Halvorsens koalisjon ble avløst av Otto Blehr, som dannet regjering av Venstre. Han hadde vært statsminister allerede i 1902. I 1919 hadde en folkeavstemning gitt flertall for brennevinsforbud. Det ble forbudt å omsette vin og brennevin. Boken Smuglerne av Arthur Omre anbefales for den som vil vite hvordan det var i forbudstidens Norge. Land som Spania og Portugal erklærte tollkrig mot Norge. Eksporterte brennevin og hetvin, og truet med å lege toll på import av norsk klippfisk. Det ble enighet med Spania om en avtale der Norge forpliktet seg til å importere 500 000 liter vin. For lager, vel å merke. For det var jo forbudt å selge, Samtidig vedtok Stortinget å opprette Vinmonopolet. Med Portugal inngikk regjeringen en avtale om import av 850 000 liter. Samtidig foreslo regjeringen en folkeavstemning om å oppheve forbudet mot hetvin. Et svært stort flertall i Stortinget avviste forslaget til avtale. Ved valget i 1921 ble antallet stortingsrepresentanter øket fra 126 til 150, og stemmerettsalderen ble redusert fra 25 til 23 år. Venstre ble svekket ved valget, og flere av Venstres egne representanter stemte mot avtalen. Blehr, den eldste statsminister Norge har hatt, gikk av 76 år gammel.
Den første statsministeren som døde på post
Bahr Halvorsen dannet sin andre regjering, og klarte å få avtalen med Portugal og Spania gjennom i Stortinget, efter at avtalene var endret noe. Forbudet mot hetvin ble opphevet, uten folkeavstemning. Rett efter at saken var løst ble Bahr Halvorsen syk, og den første statsministeren som døde i embedet.
Sprit gir penger i statskassen!
Høyre klarte ikke bli enige internt om en arvtager efter Bahr Halvorsen, så det ble Frisinnede Venstre som overtok roret i koalisjonsregjering med Abraham Berge som partiets andre statsminister. Han mente at det var på tide å oppheve forbudet mot salg av brennevin. Alkoholavgiftene ville gi millioner av kroner i statskassen. Stortinget var ikke enig, men Berge stilte kabinettspørsmål. Regjeringen tapte, og Berge ble dermed den tredje statsministeren som gikk av på dét grunnlaget.
Han er også den siste som har blitt stilt for riksrett (egentlig for noe han gjorde i rollen som finansminister), Det skjedde ikke før i 1926, og han ble frifunnet. Flertallet mente at han ikke hadde informert Stortinget som han burde, men at saken var foreldet. Dermed ble han frifunnet med 17 mot 8 stemmer.
Mowinckel – balansemannen
Det ble Venstre og Johan Ludvig Mowinckel som dannet ny regjering efter Berges avgang i 1924. Valget samme år svekket Venstre, men regjeringen fortsatte. Ap fremsatte mistillitsforslag, men uten å få flertall. Statsministeren ville imidlertid ikke godta forslagene fra Høyre og Bondepartiet om kutt i statsbudsjettet.
Mowinckel var skipsreder, som Michelsen og Knudsen før ham. Han var som dem også republikaner, og sa dermed nei til å motta kongelige ordener. Han var også fritenker, og derfor ikke medlem av Statskirken.
Tidens Tegn ropte på Nansen – fikk Lykke
I 1926 stod avisen Tidens Tegn i spissen for et opprop om en regjering «over partiene». 65 kjente personer signerte på at de ønsket Fridtjof Nansen som ny statsminister. På Stortinget var det ingen støtte å hente for Nansen, og det ble dermed Høyres Ivar Lykke som dannet regjering isteden, nær sagt som vanlig i koalisjon med Frisinnede Venstre. Den økonomiske krisen ble regjeringens bane, og partiene tapte valget i 1927. Arbeiderpartiet hadde avsluttet flørten med kommunismen og samlet kreftene. Resultatet ble klar valgseier. Lykke ble dermed den tredje statsministeren som gikk av på grunn av nederlag i valg.
Kommunistenes konge – og dårlig stemning mellom Venstre og AP
Lykke anbefalte kongen å gi regjeringsoppdraget til Bondepartiet, som det borgerlige partiet med størst fremgang ved valget. Men forsøket på å danne regjering strandet på Venstres motstand. Dermed ble det ingen borgerlig koalisjon under Bondepartiets ledelse. Men hva kunne kongen gjøre nå? Gi Bondepartiet mulighet til å danne regjering alene? Eller gi oppdraget til Venstres Mowinckel? Kongen valgte å spørre presidentskapet i Stortinget. Det var helt greit innen parlamentarisk praksis. Stortingets visepresident Christopher Hornsrud (Ap) pekte på at nettopp Ap hadde størst fremgang ved valget, og dermed gav kong Haakon Aps parlamentariske leder Alfred Madsen oppdraget. Aps gruppe ble enige om at Hornsrud som parlamentarisk leder skulle danne regjering. Det ble en ren Ap-regjering, og den ble felt på sin «brannrøde» regjeringserklæring. Det var Venstre ved Mowinckel som fremmet mistillitsforslag, som fikk flertall. Årsaken var at regjeringen i sin erklæring viste at den var en ren partiregjering, og frykten for at tilliten til landets økonomi ville bli svekket i finansmarkedene. Hornsrud reagerte på at det var hans gamle parti som felte hans regjering. Han hadde ofte snakket med Gunnar Knudsen om å finne et felles grunnlag for Ap og Venstre. I Ap ble Venstre oppfattet som et redskap for kapitalkreftene.
Mowinckels andre regjering holdt det gående i tre år, ved vekselvis å støtte seg på Ap, Høyre og Bondepartiet. Motsetningene mellom Venstre og Ap ble ytterligere skjerpet som følge av Venstres holdning til arbeidslivskonfliktene, som for alvor begynte å spisse seg til. Det var imidlertid konsesjon for en fusjon av Lilleborg Fabrikker med Unilever som felte regjeringen. Ap mente konsesjonen var skadelig for norske interesser. Trustkontrollen hadde stanset konsesjonen, s regjeringen måtte be Stortinget om støtte. Mowinckel stilte kabinettspørsmål, men tapte med 57 mot 55 stemmer. To av Venstres egne representanter stemte med flertallet.
Bondepartiet inntar regjeringskontorene i urolig tid
Jens Hunseid var Bondepartiets parlamentariske leder, men det var Peder Kolstad, sekretær i stortingsgruppen som ble foretrukket som statsminister, Han ble ansett som mer balansert og statsmannsaktig enn Hunseid. Kolstad utnevnte Vidkun Qusling til forsvarsminister. Hans regjering godkjente norske fangstmenns okkupasjon av Øst-Grønland. Forsvarsministeren sendte både garden og marinen mot streikende arbeidere ved Menstad. Peder Kolstad ble den andre statsministeren som døde på post. Jens Hunseid ble endelig statsminister. Da Stortinget behandlet statsbudsjettet i februar 1933 foreslo Venstres Mowinckel noen retningslinjer de store partiene burde følge i finanspolitikken. Ap var enige, men regjeringen stilte kabinettspørsmål. Ap stilte mistillitsforslag, men det fikk ikke flertall. Ap stemte istedenfor Venstres mistillitsforslag, som dermed ble vedtatt.
Under krigen meldte Hunseid seg inn i NS, efter sigende av frykt for hevntokt fra Quisling. De to gikk særdeles dårlig sammen. Hunseid ble dermed dømt for landssvik efter krigen.
Mowinckels overtok dermed for tredje gang regjeringsmakten på vegne av Venstre. Selv om Ap vant valget i 1933 ble det ikke rent flertall. I 1935 stilte Mowinckel kabinettspørsmål på statsbudsjettet. Både Ap og Bondepartiet hadde foreslått store økninger. Regjeringen tapte avstemningen, og Mowinckel gikk av som den siste statsministeren Venstre har hatt. Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold kunne danne regjering, som følge av kriseforliket med Bondepartiet. Efterhvert ble det mer og mer Venstre han måtte lene seg på for å få flertall i Stortinget.
Sammenligning av skifter før og efter 1945
Som du kunne lese i artikkelen om skifter efter 1945 kom 10 av skiftene som følge av valgresultat, noe som tilsier at 50% av valgene har endt med skifte. Det er likevel verdt å merke seg at to valg der regjeringen mistet sitt parlamentariske grunnlag ikke førte til skifte rett efter valget (1961 og 1985).
Før 1935 var det bare tre skifter som følge av valgresultat, til tross for at det ble avholdt 11 stortingsvalg. Efter 1945 har hele seks skifter kommet pga strid i Ap (et av dem kan karakteriseres som sykdom), mens før 1935 var ikke dét noen aktuell grunn til skifte. Som nevnt er mistillit og kabinettspørsmål parlamentarismens virkemidler. Efter 1945 har 4 skifter kommet på denne måten, mens det før 1935 var minst ni av 17 skifter med dette som årsak. Efter 1945 gikk to regjeringer av fordi de ble sprengt innenfra. Før 1935 var det bare ét slikt skifte. Før 1935 døde to statsministre, men ingen har gjort det efter 1945. Brattelis avgang i 1972 som følge av nederlag i folkeavstemningen er unik. Brennevinsforbudet, temaet som ble gjenstand for folkeavstemninger før 1935 førte til to regjeringsskifter – dog ikke på samme måten som Bratteli.
Man kan sammenligne de bakenforliggende årsakene til den eneste regjeringen som ble sprengt innenfra (Konow, 1912) med sprengningen av Bortens regjering i 1971. I begge tilfeller var det betydelig intern misnøye med statsministeren arbeidsform, uten at dét var den utløsende årsak til skiftene.
Det er påfallende hvordan økonomi/finanspolitikk var årsaken til at regjeringer falt før 1935. Fem regjeringsskifter, hvorav to på mistillit og tre på kabinettspørsmål. To regjeringsskifter efter 1945 har handlet om økonomi; byttet mellom Gerhardsen og Torp i 1951, og Willochs fall i 1986. Efter første verdenskrig og efter krakket i 1929 var det vanskelige tider for mange, og det kan ha gitt regjeringene utfordringer.
Om regjeringer har blitt felt på mistillit eller fordi Stortinget ikke bøyde seg for kabinettspørsmål, kan være litt uklart. Kildene spriker. Men; det ble efterhvert en en etablert praksis at en regjering ikke trengte å gå av ved mistillit dersom det ikke var varslet på forhånd (kabinettspørsmål).
Anbefalt lesning
Man kan naturligvis lese memoarer, biografier og historiebøker om regjeringsskiftene, sakene og personene som er omtalt i denne artikkelen. Det er imidlertid gitt ut to bøker om norske statsministre:
Mellom plikt og lykt. Norske statsministre 1873 – 2010 (Dinamo forlag, 2010)
