Fjoråret var preget av globale kriser, både for folks økonomi og sikkerhet. Russlands invasjon av Ukraina brakte plutselig krig tilbake til Europa, og høy inflasjon gjorde folks økonomi strammere.
At de politiske debattene i mediene da hovedsakelig dreier seg om økonomi, bistand og skattepolitikk er ganske naturlig. Årene før dreide debattene seg også om bevilgning og skattepolitikk, men da med forklaring i at bedrifter og privat ansatte slet som følge av koronapandemi og nedstegning. Så hva med årene før? Stort sett samme tema, men med andre begrunnelser til hvorfor økonomi og skattepolitikk var på toppen av prioriteringslista. Man skulle nesten tro at det viktigste temaet i et av verdens mest kjøpesterke befolkninger, er økt rikdom.
Isolert sett så er det selvsagt fint at folk er opptatt privatøkonomien sin, og ikke minst er det bra for statsbudsjettet når flest mulig klarer å være økonomisk selvstendige. Økonomisk selvstendighet er i praksis ikke et problem for de aller fleste, selv om fattigdom stadig vekk blir nevnt som en prioritert satsning med utgangspunkt i den fattigdomsgrensa, som tar for seg relativ fattigdom.
Realiteten er at politikk er mer enn bare økonomi, og da må vi av og til løfte blikket for å sjekke at lovverket vårt er up-to-date på områder som omhandler personlig frihet. Jeg snakker da om verdipolitikk, som for eksempel kan være lovbestemmelser for livsstil, seksualitet, rusbruk, sexhandel, pengespill, ytringsfrihet, atferd i det offentlige rom, aktivitet på helligdager osv. Vurderingen av hva som er moderne og samtidig bærekraftige lovbestemmelser bør ses i sammenheng med gjeldende lovverk i land som ligner på Norge. Land som ligner på Norge er ikke kun begrenset til andre nordiske land, men inkluderer for eksempel også alle land med germansk kultur slik som Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits og Østerrike. Alle disse kjennetegnes av å være ressurssterke, stabile demokratier, og erfaringsoverføring til Norge vil være gull verdt for å kartlegge risiko som følger av én bestemt lovendring.
Det er ikke helt sant at verdipolitikk ikke diskuteres i de store mediene, men debattene er gjerne begrenset til å omhandle seksualitet og innvandring. Valgfrihet innenfor bruk av tjenester diskuteres også, men er såpass tett knyttet til markedsøkonomi at jeg anser det som en type økonomidebatt. Noen eksempler på debatter som er utenfor de norske rammene, men som samtidig er godt gjennomprøvd politikk i land som ligner på Norge er privat casinovirksomhet, bordeller, vinsalg i butikk, helligdag- eller nattåpne butikker og utesteder. Å mene at det skal være høy fart (130 km/t) på norske motorveier bygd etter europeisk standard har også vært helt fjernt for Ola Nordmann inntil Liberalistisk Ungdom ble invitert til Debatten på NRK. I Danmark er dette gjeldende topphastighet for de beste motorveiene.
I en tid hvor all informasjon er lett tilgjengelig på internett og unge mennesker blir eksponert for nye ideer og kulturer gjennom utdanning og karriere, så er det god grunn til å tro at etterspørselen vil øke for en kontinental, frisinnet verdipolitikk så lenge det kan bevises at det ikke fører til samfunnets undergang. Og dette er informasjon som lett kan oppdrives med dagens avstander og samarbeid på tvers av landegrenser.
Så hvorfor dekkes ikke allerede provoserende liberalt tankegods i de store medienes debatter, når det er såpass stor grunn til å tro at mange unge ønsker en fornyelse? Det kan selvfølgelig skyldes politisk styring av debattene, altså at den grensesprengende frisluppenheten som finnes i kontinental standard filtreres vekk fordi de store mediehusene anser meningene som skadelige for samfunnet. En annen mulighet er at mediehusene ikke kjenner til de yngre generasjonene sine faktiske meninger og holdninger fordi de er svært reserverte sammenlignet med generasjonene før dem. Undertegnede vet om flere unge voksne som lever et dobbeltliv for å tilfredsstille egen familie, hvor familien tror at barnet er mye mer flittig og sømmelig enn det som faktisk er tilfelle.
Avslutningsvis er det viktig å påpeke at den yngre delen av demokratiet har et ansvar for å være ærlige om holdningene sine, og heller bruke germanske land som eksempler når anklagene om anarkistiske tilstander kommer (for de kommer). Ingen kan med integriteten i behold påstå at Danmark er et land ute av kontroll fordi voksne dansker får lov til å gamble og feste til klokka seks på morgenen. Samtidig MÅ norske styresmakter forholde seg til Europa, og innse at de i praksis konkurrerer om gode arbeidstakere og arbeidsgivere med andre liberale demokratier. Den nylige flyktningstrømmen til Sveits blant Norges rikeste bekrefter at det er en tålegrense, og det er grunn til å tro at dette gjelder verdipolitikk så godt som økonomisk politikk.
