Rødts Mimir Kristjánsson sa til Aftenposten at synspunktet Rødt har var norsk offisiell politikk. Det har han rett i, men bakgrunnen for denne politikken viser hvorfor den er dypt problematisk.
I NRK Debatten denne uken kom Rødts syn på våpenhjelp til Ukraina for alvor i fokus. Joakim Møllersen er sentralstyremedlem i partiet, og motstander av våpenhjelp til Ukraina. Han mener at krigen skyldes USA og NATO. Våpenhjelp er å fortsette krigen.
I stortingsgruppen og sentralstyret til Rødt er det nå flertall for å endre partiets syn, og gå inn for våpenhjelp, slik at Ukraina kan forsvare seg mot Russlands invasjon og pågående krig.
En av partiet største profiler, stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson sa til Aftenposten at han mener partiet bør snu og gå inn for våpenhjelp. Han begrunner Rødt standpunkt slik: «– Jeg skjønner at det høres veldig bakvendt ut, men grunnen til det er den norske, historiske linjen om at Norge ikke skal sende våpen til land i krig. Det har Norge vært imot. Vi har også hatt en reell bekymring, siden vi er et naboland til Russland, og vi kan bli dratt inn i krigen og bli en slags medkriger, sier han.»
Kristjánsson har naturligvis rett i at det har vært offisiell norsk politikk å ikke sende våpen til land i krig. Men samtlige andre partier enn Rødt har snudd. Grunnen er naturligvis at et demokratisk land i Europa ble angrepet av sitt (og Norges) naboland Russland. Når Ukraina ikke er medlem av NATO kan ikke forsvarsalliansen bistå med soldater. Men man kan bistå med andre former for hjelp, blant annet å sende våpen, dele efterretningsinformasjon etc. Ukraina står i en ren forsvarskamp for ikke bare sitt demokrati, men hele sin selvstendighet. Hvem blir neste offer, dersom Russland vinner i Ukraina?
Kristjánsson griper til et fikenblad for å forklare/forsvare Rødts syn. Alle andre så det åpenbare i å endre standpunkt når eksistensen og selvstendigheten til et europeisk demokrati står på spill. Nå er det Rødt som sliter med standpunktet, men den offisielle norske politikken har også tidligere skapt problemer. Så la oss se på bakgrunnen for standpunktet om ikke å sende våpen til land i krig.
Chacokrigen
En krig i Syd-Amerika i mellomkrigstiden mellom Bolivia og Paraguay er bakgrunnen for den norske politikken om ikke å selge våpen til land i krig. Den foregikk fra 1932 – 1935, og handlet om en region der de to landene håpet å finne olje.
Statseide Raufoss Ammunisjonsfabrikker eksporterte ammunisjon til Bolivia. Saken ble tatt opp i Folkeforbundet. Ap-regjeringen til Johan Nygaardsvold kom til makten, og Stortinget vedtok å ikke selge våpen til land i krig.
Ammunisjon til Batista – eller Castro?
I 1958 var hele vedtaket glemt, både av Raufoss Ammunisjonsfabrikker, av aktuelle departementer og av Arbeiderpartiet selv. De som satt med regjeringsmakt i 1935 og fortsatt gjorde det i 1958. Midt under den kalde krigen foregikk det både frigjøringskriger og stedfortrederkriger. Fidel Castro hadde siden 1956 forsøkt å velte regimet til diktatoren Fulgencio Batista. Raufoss Ammunisjonsfabrikker solgte igjen ammunisjon. Denne gang til Batista. Gav de blaffen i stortingsvedtaket fra 1935? eller visste de ikke om det. Hele fire ganger behandlet Stortinget det som ble kalt Cuba-saken. De borgerlige partiene fremmet et felles mistillitsforslag. Raufoss Ammunisjonsfabrikker og regjeringens statsråder feilinformerte både offentligheten og Stortinget om hva som foregikk. Tre departementer var involvert; Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Handelsdepartementet.
Stortingets kontroll med regjeringen
I mars 1959 la Senterpartiets Per Borten frem et mistillitsforslag: «Stortinget beklager at regjeringen ved å tillate våpeneksport til Cuba mens borgerkrig pågikk i landet, har handlet i strid med den alminnelige oppfatning i det norske folk og med tidligere hevdede prinsipper.»
Aps parlamentariske leder Nils Hønsvald uttalte: «Opposisjonen kan ikke regne med å få flertall for et mistillitsforslag. Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måte enn ved åpent mistillitsvotum i Stortinget. Det skyldes ikke en urokkelig mur rundt statsrådene, men ganske enkelt at vi foretrekker andre fremgangsmåter.» Denne holdningen til Stortingets kontrolloppgaver, slik de er nedfelt i Grunnloven, ble voldsomt kritisert.
Opposisjonen ville avsette statsrådene som hadde brutt mot Stortingets vedtak fra 1935 og i tillegg hadde feilinformert Stortinget. Men statsministeren gjorde det som er vanlig; han lot hele regjeringen være solidarisk med de angrepne statsrådene, og stilte kabinettspørsmål. Men det kom en klar erkjennelse fra statsministeren i den lange stortingsdebatten: «Når jeg ikke vil gi meg inn i noen debatt, så er det fordi jeg ikke vil komme i forsvarsstilling i en sak der jeg i prinsippet er enig med dem som har reist kritikken.»
Gerhardsens regjering hadde rent flertall, og overlevet mistillitsforslaget. Cuba-saken stod lenge som et eksempel på hvor ille det kan gå når man selger våpen til land som er i krig. Men Cuba var et diktatur.
Den spanske borgerkrigen
I 1936 brøt det ut en borgerkrig i Spania, mellom en venstrevridd regjering og general Franco og hans styrker. Norske ungdommer vervet seg frivillig på den spanske regjeringens side, men risikerte straff når de kom hjem. Europas demokratier unnlot å komme en lovlig valgt regjering til unnsetning. Dermed ble det Sovjetunionens diktator Stalin som forsynte regjeringen med våpen, mens diktatorene i Tyskland og Italia bistod Franco med våpen. Den norske regjeringen var naturligvis bundet av vedtaket den selv hadde tatt initiativet til, men konsekvensen av Norges og andre demokratiers unnfallenhet ble at Franco vant, og etablerte et diktatur som bestod til han døde midt på 1970-tallet.
Efter at Hitler kom til makten i 1933 startet han en voldsom opprustning og uttrykte åpent sine ambisjoner om å utvide Tysklands territorium. Demokratienes manglende vilje til å forsvare hverandre fortsatte, og endte med den skammelige annekteringen av Tsjekkoslovakia i 1938 (München-avtalen). Det stanset først da Polen ble angrepet i 1939. Men Norge forholdt seg fortsatt nøytralt, frem til vi selv ble angrepet og okkupert.
Forskjellen på Spania 1936 og Ukraina 2022
Efter 2. verdenskrig ble forsvarsalliansen NATO dannet av USA, Canada og europeiske demokratier. I NATO-paktens artikkel 5 står det at et angrep på et land er et angrep på samtlige. Dette er solidaritet i praksis. Problemet er at Ukraina ikke er med i NATO, og dermed ikke omfattes av alliansens gjensidige forpliktelser. Ukraina ønsker å bli medlem, men fordi landets grenser ikke er avklart (på grunn av Russlands krigføring siden 2014) er det ikke aktuell politikk å ta opp Ukraina i NATO.
Et demokrati som blir angrepet trenger mer enn fromme bønner. Når man forsvarer seg trenger man mer enn hjelmer og plaster. Man trenger våpen, ammunisjon og drivstoff. Man trenger rett og slett noe å forsvare seg med. Europas demokratier har lært av mellomkrigstidens unnfallenhet. Derfor skiftet norske partier syn på norsk våpeneksport efter Russlands overfall på Ukraina 24. februar i fjor.
Mimir Kristjánsson har forstått det hans partifelle Joakim Møllersen ikke har forstått: «– Jeg er for at Norge skal sende våpen til Ukraina. Det er fordi krigen i Ukraina er en imperialistisk angrepskrig som Putin står for. Det er han som har skylden for den, sier Mímir Kristjánsson til Aftenposten.»
Venstresiden i Norge har et USA-kompleks. USA er for mange en imperialistisk supermakt som bryter folkeretten og tar seg til rette for å nå sine egne mål. Det demokratiske USA sidestilles med diktaturer og autoritære regimer. Problemet med en slik holdning er ikke bare dette, men at man risikerer å falle for konspirasjonsteorier som passer med eget verdensbildet. Dét er det store problemet for Rødt, og ble glimrende illustrert av partiets sentralstyremedlem Joakim Møllersen på NRK Debatten.
