Adopsjon er en utrolig fin mulighet til å gi barnløse et barn og et barn en bedre oppvekst. Det er selvsagt viktig å sikre at dette skjer på en måte som ikke er kriminell.
VG har i dag en grundig, trist og tankevekkende sak om Camilla som ble stjålet fra sin mor da hun var tre og adoptert til Norge. Det skjedde i 1988. Jeg merket meg flere ting i artikkelen. La meg ta tak i det viktigste.
«I NORGE ER DET MYNDIGHETENE som bestemmer hvem som får adoptere. Ansvaret for alt det praktiske rundt adopsjonen setter staten ut til ideelle organisasjoner. Det er én norsk organisasjon som har lov til å formidle adopsjoner fra Ecuador på slutten av 80-tallet.
Den heter Adopsjonsforum.»
Mange ønsker at staten skal bestemme slikt som dette for å sikre at det ikke skjer noe galt. Til grunn for et slikt syn ligger en antakelse om at det statlige monopol er mer troverdig enn konkurrerende private interessenter som er ansvarlig for sine handlinger. Nå skal man være litt forsiktig med å være for bastant når det gjelder saker som dette, men det er tydelig at myndighetene ikke opptrer på en spesielt troverdig måte i denne saken.
Det vi snakker om er kidnapping av barn. Det er grove forbrytelser. Det bør være en sak for rettsvesen, ikke halvlugubre politiske forhandlinger på bakrommet.
Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp), hun som burde visst hva som skjedde men i stedet avviste dette før jul. kaller det menneskehandel. Det er et typisk eksempel på hvordan politikerne forsøker å skylde på handel for politiske feil. Det er jo ideelle og ikke-kommersielle organisasjoner som har fått oppdraget fra staten. Her skal det ikke være penger involvert, og likevel skjer dette. Det er kanskje ikke tilfeldig?
Kanskje man kan snu på hele tankesettet og tenke seg at kidnappinger skjer fordi adopsjon ikke skjer på en åpen og forretningsmessig måte? Kanskje er det offentlig byråkrati og regelverk i samrøre med «snille» ideelle som sørger for at for få barn blir tilgjengelige for vanlig adopsjon?
Vi vet jo fra andre saker at reguleringer og forbud skaper illegale markeder, for eksempel knyttet til forbud mot narkotika og salg av seksuelle tjenester.
