Nazneen Khan-Østrem tar opp noe biologisk interessant. I Aftenposten onsdag 11. januar argumenterer hun for at ungdoms hjerner fra naturens side fungerer annerledes og at de dermed er trettere om morgenen, sammenlignet med voksnes hjerne. Dermed blir læringa deres dårligere. Da er det relevant å stille seg følgende spørsmål: Er det på tide å la ungdommen få starte senere på skolen, for eksempel i 10-tida?
Jeg har ikke sjekka om argumentene stemmer og har for øvrig ingen sterk formening om saka. Mitt inntrykk er at den politiske samtalen om skole, ikke dreier seg så veldig om vitenskapelige argumenter. (For eksempel er det lite vitenskapelig grunnlag for at flere lærere i skolen resulterer i bedre læring, men likevel handler offentlig debatt om mer og flere lærere.) Imidlertid er dette en annen debatt.
Det mest interessante var å lese kommentarfeltet. Der er det en del som mener at ungdom burde skjerpe seg og bli vandt til «det normale»/det som «resten» av samfunnet klarer. De argumenterer for at det kan være farlig å begynne å tukle med skolesystemet på denne måten, og spesielt er det en del som nevner «at det alltid har vært sånn» og viser til seg selv som måtte stå opp like tidlig da de var unge. Implisitt: Det gikk jo bra, og forandring er så risikabelt, så hvorfor ikke bare beholde systemet slik det er nå?
Flere tankefeil gjøres i nærmest samme tastetrykk. Dette er ikke unikt for saker om tidspunkt for når skoledagen skal begynne. I andre sammenhenger har jeg lagt merke til at de samme tankefeilene klaser seg sammen. Man rettferdiggjør dagens samfunn og dets ordninger, uavhengig av hvordan dagens ordninger og ordninger faktisk er, med samme argumentasjon. Argumentenes innhold er noenlunde ulikt, men formen er lik.
Eldre mennesker – særlig eldre mennesker – har en tendens til å argumentere for at noe er godt eller bra ut i fra hvordan det var når de selv var unge. Ikke et vondt ord om eldre! Dette er naturlig. Når vi vurderer noe, gjør vi det ofte ut i fra egen personlig erfaring, eller i hvert fall erfaring fra noen kjente eller nære. De har trolig også rett i at slik skolesystemet er nå, er jo slik vi alltid har hatt det.
Helt instinktivt gjør vi mentale bommerter. Problemet er at vi mennesker er notorisk dårlige til å gjenkjenne komplekse årsakssammenhenger. Dette betyr ikke at vi er dårlige til å se mønstre. Faktisk er det motsatt. Vi er så gode på å se mønstre, at vi ser mønstre der de ikke egentlig finnes. Vi feiltolker virkeligheten. Det blir ikke bedre av at vi søker å bekrefte våre egne tolkninger – inkludert feiltolkninger – av virkeligheten, heller enn å avkrefte dem. Såkalt bekreftelsesbias. For å styrke intuisjonen rundt dette: Tenk på hvor lett det er for deg å lete etter andres feil, men hvor tungt det er å finne grunner til at du selv tar feil.
Nettopp derfor burde vi utvise en viss grad av ydmykhet når vi bedømmer at noe er bra ut i fra at det gikk bra. Det kan høres litt paradoksalt ut. Saken er at når vi bruker oss selv som referanse, eller i det hele tatt dagens samfunn som referanse, på at det vi gjorde tidligere fungerer og er bra, risikerer vi å gjøre mange feilvurderinger. Derfor gjør vi rett og slett lurt i å bli litt bedre på å ta et par steg tilbake og spørre oss selv: Men var det nå egentlig bra, bare fordi det gikk bra?
Kanskje det hadde gått enda bedre, om vi gjorde det annerledes? Her vil noen være kjappe med å skyte inn at ting selvsagt kunne vært annerledes, og selvsagt er det en sjanse for at det til og med hadde vært bedre, men at status quo – dagens tilstand – i det minste er kjent, og dermed trygt, mens alternativet er ukjent, og dermed utrygt. Altså: Å prøve noe nytt og annerledes gjør kanskje ting bedre, men det gjør kanskje også ting verre, så hvorfor ikke bare la være å risikere det?
Innvendingen mot dette er at det er en urimelig favorisering av det nåværende fremfor det nye – bevaring fremfor forandring. Den konservative tankefeilen om at status quo ikke medfører ukjent risiko. Men det gjør den. Det innebærer en ukjent risiko for konsekvensene av å ikke gjøre noe, som tross alt også er en ukjent risiko. En ukjent risiko de fleste – feilaktig – vurderer forskjellig fra den ukjente risikoen det å gjøre noe medfører. Dette er en selektiv forsiktighet. I prinsippet er det ingen grunn til å vurdere den ukjente risikoene for å bevare den nåværende tilstanden (uforandret-muligheten) på annet vis enn tilsvarende den ukjente risikoen for å bryte med den (forandret-muligheten).
En konservativ dragning bor i oss. Vi er med andre ord ikke bare dårlige til å skjønne fortida og trekke korrekte årsakssammenhenger basert på den. I tillegg er vi dårlige på å gjøre korrekte risikoanalyser om framtida. I sum gjør disse mentale fallgruvene at vi tror fortida er bedre enn den var, samtidig som vi frykter forandring, som drar oss mot det konservative valget.
I det spesifikke tilfellet med skoler kan det være at å la ungdom begynne i 10-tida fører til enkelte uheldige konsekvenser (f.eks. mindre sosiale frokoster med foreldre og ungdom). Dette er en god grunn til å trå forsiktig. Avgjørelsen om å fortsette å la ungdom begynne tidlig kan også føre til likeverdig uheldige konsekvenser (f.eks. søvnmangel hos ungdom vedvarer). Dette er også en god grunn til å trå forsiktig. Jeg sitter ikke på noen fasit på hva som er rett. Men: Hvis man er forsiktig konservativ og opptatt av ikke ta unødvendig risko, burde man ikke være like forsiktig med den unødvendige risikoen av å ikke forandre?
