Israelsk politikk kan med rette kalles alt annet enn kjedelig.
29. desember 2022 godkjente det 25. Knesset, som ble valgt 1. november 2022, ny regjering. Landets 37. i rekken. Etter uker med intense forhandlinger klarte landets dominerende politiker Benjamin Netanyahu å få på plass sitt nye mannskap og dermed danne sin 6. regjering.
Israelske velgere har gått til stemmeurnene 5 ganger på nesten 4 år og valgkampene har i liten grad handlet om politiske saker som økonomi, landets sikkerhet og det betente forholdet til de palestinske selvstyremyndighetene. Ei heller om de ultraortodokse jødenes plass i militæret, altså om de skal tjenestegjøre som alle borgere eller om de skal være fritatt for militærtjeneste for å kunne studere de religiøse skriftene på fulltid, noe landets sekulære majoritet ser på som en utnyttelse av velferdssamfunnet. Den absolutt viktigste saken som velgerne har måttet ta stilling til i samtlige valg, er om landets statsminister skal være nettopp Netanyahu, landets lengstsittende statsminister, eller om hans tid i spissen for Israel er over. Korrupsjonstiltalen som har hengt over ham i flere år, stemples av ham selv og hans mange tilhengere som politisk heksejakt.
Netanyahu har et solid grep om Likud, det overlegent største partiet i den nye regjeringskoalisjonen, på høyresiden og i landet som helhet. De få utfordrerne til hans lederskap har enten forlatt politikken eller gått over til andre partier. Blant sine tilhengere har han en stjerne få andre politikere i verden kan vise til. Kong Bibi er det hyppigst benyttede slagordet på partiets valgkamparrangementer og valgvaker. De politiske motstanderne av Netanyahu har beskyldt ham for å være drevet av personlig makt og ønsket om å unngå korrupsjonsdom. Han er beskyldt for å være uærlig og ikke til å stole på. Sistnevnte beskyldning har for noen år siden også vært fremsatt av politikere som nå har fått viktige posisjoner i regjering.
Opposisjonen er, som det israelske partisystemet generelt, fragmentert og splittet. Se min artikkel fra 2021 om partier i Israel. Det halvannet år som gikk fra Netanyahu måtte gi fra seg statsministervervet til han gjeninntok embete, var regjeringen ledet av først Naftali Bennett og deretter Yair Lapid. Og om man tror dagens politiske klima i USA mellom demokratene og republikanerne er giftig, kan man kaste et blikk på frontene i Israel. Der er det ikke snakk om noe samarbeid og det personlige forholdet mellom Lapid, som nå er opposisjonsleder, og Netanyahu er på et frysepunkt.
Den nye regjeringen har møtt svært stor motstand fra opposisjonen, politiske kommentatorer, den sekulære befolkningen og også mange innad i Likud. En motstand som nærmest savner sidestykke i israelsk politisk historie. Årsaken er ikke at Likud har inngått koalisjon med de ultraortodokse religiøse partiene Shas og valgalliansen United Torah Judaism som består av partiene Agudat Israel og Degel HaTorah. Årsaken er derimot at Likud har inngått politiske avtaler med det ytterligående Religious Zionist Party under ledelse av Bezalel Smotrich og det enda mer ytterligående Otzma Yehudit under ledelse av Itamar Ben-Gvir. Otzma Yehudit regnes av mange som rasistisk og arvtageren til Kach og Kahane Chai, partier som i sin tid var så ekstreme at de var forbudt. Likud har også inngått avtale med Noam, et parti som i Knesset kun har en representant og som er mest kjent for å være ekstremt homofobisk.
Som et apropos kan man legge til at Knesset nettopp har valgt Amir Ohana, som lever i et homofilt samliv med barn, til det viktige vervet som Speaker, altså parlamentspresident. Ohana representerer Likud og regnes for å være en nær alliert av Netanyahu. Han ble valgt med støtte fra hele regjeringskoalisjonen, selv Noam.
Det er å håpe at Netanyahu, som de aller fleste i israelsk politikk regnes for å være en dreven politiker og forhandler, klarer å stagge de mest ekstreme politikerne i koalisjonen.
Dette er ikke ment å være en omfattende artikkel om den nettopp tiltrådte regjering, snarere en kommentar og står derfor kun for forfatterens regning.
For de som er interessert i å lese mer anbefales interessante artikler på Wikipedia samt nettavisene www.haaretz.com, www.jpost.com og www.timesofisrael.com.
