Når vi handler eller gjør noe, glemmer vi ofte å overveie alternativkostnaden av det vi gjør. Alternativkostnad referer til de verdiene som går tapt ved å velge noe fremfor noe annet. Med andre ord glemmer vi å overveie tapet av det vi ikke gjorde. Begrepet er mest brukt i samfunnsøkonomien for å fremheve kostnaden av prioriteringer. Dersom regjeringa bestemmer seg for å bruke mindre penger forskning på kreft, går kanskje det utover penga som blir brukt på veibudsjettet og vi får dårligere veier.
Imidlertid kan man også tenke alternativkostnad i sitt personlige liv. Hvis du går ut for å spise på restaurant, kan du ikke samtidig velge å spise hjemme. I en verden hvor tid og ressurser er knappe, er det nødvendigvis slik at hvis jeg velger A, har jeg valgt bort B. Du må prioritere. Dette gjelder også utdannelse. Å ta utdanning betyr at du har sagt nei til det livet du kunne fått uten utdannelse.
Utdannelse har alternativkostnader. Du har valgt bort noe. Derfor er det problematisk at en del mennesker ikke begynner en utdannelse for noe de i utgangspunktet interesserer seg for, som Mímir Kristjánsson korrekt påpeker – tror jeg – for Khrono. Flere studenter studerer «fordi det bare er noe man må» og dermed ender man opp med å bare ta noe mer eller mindre tilfeldig. Noe tilstrekkelig passende til at det akkurat går, men som ikke er det beste.
For det første er det lite samfunnsnyttig at studiemotivasjonen kommer av denne typen press. For det andre har dette også en høy alternativkostnad. All den kunnskapen og læringa du potensielt ikke fikk gjort. Timer, dag og år som kunne vært brukt annerledes. Studiegjelden du kunne unngått. Arbeidserfaringa du potensielt ikke fikk opparbeida. Alle vennene og forholdene du potensielt ikke fikk. Vi fikk åpenbart verdi og muligheter ut av å ta en utdannelse også, men hva sa vi nei til? Hadde et annet liv vært mulig – og hadde det i så tilfelle vært bedre?
Poenget her er ikke å gi liv i antiintellektuelle holdninger. Ei er det for å så tvil om at utdannelse på et overordnet samfunnsnivå er et vanvittig enormt gode. Det er det utvilsomt. Om det er det for hver enkelt, er et annet spørsmål. Det er ikke én universell fasit. Hvert individ bør så klart ha og få muligheten til å vurdere dette selv. Poenget mitt er at vi bør ha toleranse for og være åpne for at andre vurderer ulikt enn oss selv, og ikke minst, at vi blir bedre på å fokusere på kostnaden at det vi endte opp med å ikke forplikte oss til.
Slik at kanskje – bare kanskje – litt flere tar en grundigere vurdering av hva som kanskje er ett av livets større avgjørelser. There’s no such thing as a free lunch! Heller ikke utdanning er det. Noe sa vi nei til.
Så må jeg skynde meg å si noe helt på tampen. Vi vet selvsagt aldri med sikkerhet hvordan alternativet av å ikke utdanne seg hadde sett ut. Denne artikkelen handlet om utdanning, men jeg kunne for så vidt snakket om alternativkostnaden til en hvilken som helst annen vei i livet vi ikke tok. «Hvordan hadde livet mitt sett ut hvis valgene mine var annerledes?» er således et spørsmål med et ukjent svar. Derfor kan vi med rette heller ikke kunne si om det virkelig var verdt det.
På en annen side er det ikke alle spørsmål som er meningsløse å stille, tross i at vi ikke kommer til å finne fram til en fasit. Når Sokrates stilte spørsmål til sine samtalepartnere, hadde han ikke nødvendigvis et svar selv. Uavhengig av det, lå det en egenverdi i å stille spørsmål. Den nærmest barnslige tilnærmingen til virkeligheten som et uutforsket landskap.
Kanskje nettopp er dette noe vi alle burde bli litt flinkere til i år 2023. Stille flere spørsmål uten svar. Spørsmålsstilling for spørsmålstillingens skyld. Undring over det ukjente. Tørre å være nysgjerrige på det uante. Åpne om det som hittil ikke er oppdaget. Synliggjøring det vi er usikre på. Mindre avversjon for å si at noe er komplekst og vanskelig. Mer av disse sju ord: «Jeg vet ikke, men det var interessant!»
