Jeg diskuterer mye forskjellig med ulike mennesker. På mandag var det en diskusjon som satte i gang noen tanker hos meg. De konkrete utløsende årsakene var antall kjønn og woke. Det som slår meg er at vi alle har en tendens til å definere standpunkter slik at de passer inn i våre egne forestillinger om verden. Eksempler håndplukkes for å støtte opp under det vi allerede mener.
Man finner et eksempel på woke. Dersom man misliker woke, så er det noe ekstremt. Dersom man liker woke, så finner man noe som er moderat og ganske rimelig. Når jeg bruker uttrykkene misliker og liker her, så tenker jeg på om woke passer inn i den profilen, status, vennekretsen, fiendekretsen o.s.v. som passer inn, mer enn konkrete standpunkter. Jeg tror alle vi som diskuterte på mandag var tilnærmet enige i alle de konkrete eksemplene som dukket opp.
Poenget i denne artikkelen er at alle debattantene hadde både rett og feil.
Vi har en tendens til å definere en merkelapp som ett standpunkt. Der det finnes et punkt som visstnok skal symbolisere dette synspunktet. Det ene gode eller det ene ondet. Det er ikke slik.
De alle fleste tankesett er en gruppering av synspunkter som er svært ulike. Ikke bare woke og anti-woke eller andre elementer fra kulturkrigen. Det gjelder helt generelt. Det er til og med slik at de kunstige motpolene ofte kan være svært enige. Omtrent som når kommunister og nazister slåss med hverandre og tror de er motpoler, mens de ofte tvert imot er kampfeller i kampen mot det liberale demokratiet.
Woke og anti-woke folk kan også være mer enige med hverandre enn med oss. Det samme gjelder identitære folk, altså folk som av og til kalles woke og rasister litt karikert slik som i denne fornøyelige og litt tankevekkende videoen.
Se på avsnittet over videoen. Her sauset jeg sammen woke, anti-woke, rasister og identitære, mest fordi jeg syntes videoen var kul og ville ha den med i artikkelen. Det er så mange kategorier med forskjellig overlapp. Man velger den merkelappen på seg selv og «de andre» som passer inn.
La oss se på de to store kategoriene. Venstresiden og høyresiden. Begge har et hav av ulike synpunkter, og det er ofte viktigere å heie på «eget lag» enn å forsøke å forstå andre. Selv om en god del forstår nyansene innen «sin side», så har de liten forståelse for dem på andre siden. «De er alle sosialister.» Det er faktisk himmelvid forskjell på en kraftsosialist og en grønn økofilosof. Dette går selvsagt begge veier. «De borgerlige er egentlig fascister hele gjengen» er den kommunistiske varianten, mens den litt mer moderate utgaven er at «høyresiden er kristenkonservative som ikke liker utlendinger, spesielt hvis de har en annen kultur/religion/nasjonalitet».
Vi er alle irriterte når våre egne synspunkter skitnes til. Samtidig så er vi ikke så nøye med hvordan vi omtaler meningsmotstandere i de andre leirene. Stråmannen er alltid lett tilgjengelig.
Vi bør slutte med forenklinger og å gruppere motstandere på minst mulig sympatisk måte. Det ødelegger den politiske debatten. De eneste som tjener på det er de som er minst liberale og mest ekstreme. Det er de som får reklamen ved å kjempe mot hverandre på bekostning av mer reflekterte og nyanserte synspunkter.
