Shabana Rehman har gått bort. Hun tapte kampen mot kreften. Hun har satt store spor etter seg i det norske samfunnet. Alle vet hvem hun er. Hanne Skartveit, Knut Olav Åmås og Inger Merete Hobbelstad har skrevet fine minneord i VG, Aftenposten og NRK.
Shabana er innvandrer født i Pakistan. Hun er en av de mange innvandrerne som har beriket det norske samfunnet. Hun har vært en sterk stemme i samfunnsdebatten på mange måter. Et menneske som tok skrittet bort fra det man forventet og ble sin egen herre.
Jeg forbinder henne spesielt med det å bryte ned fordommer i samfunnet. Gjennom tale og gjennom handling har hun vært et forbilde for det dynamiske menneskesynet. Et menneske som er i stand til å utfordre og glede. Sparke i ulike retninger. Aldri kjedelig, enten man er enig eller uenig i med henne.
Nå er hun borte. Enda et offer for bukspyttkjertelkreft. Det minner meg på at jeg har en julegave igjen til kreftsaken som jeg skal få gitt før nyttår. En slik alt for tidlig død bør også være en påminnelse om at man bør leve livet fullt og helt. Slik Shabana gjorde. Hvil i fred.
