Jeg liker å se på mennesker som er opptatt med sitt lille hverdagsliv. Det slår meg hvor like og likevel forskjellige vi mennesker er. Til grunn for hele mitt verdensbilde ligger en grunnleggende individualisme. Det er enkeltmenneskene som er viktig. Jeg har mitt liv. Jeg har ikke ditt liv. Begge har verdi for hver av oss.
Jeg møter ulike mennesker underveis mens jeg reiser gjennom tiden. Mennesker som betyr mye for meg. Mennesker som ikke betyr mye for meg. Alle mennesker er ikke like verdifulle for meg. De har imidlertid alle den samme retten til å leve sitt eget liv.
På trikken ser jeg Oslos mangfold. Eldre mennesker. Ungdommer. Foreldre og barn. Mennesker av all slags utseende og alle slags klesstiler. Folk på vei til arbeid. Folk på vei til fest. Jeg må innrømme at jeg synes det er så fint at Oslo er en smeltedigel av ulike mennesker.
Folk på trikken oppfører seg som gode liberalere. Det er nemlig slik nesten alle mennesker er når de omgås andre. De respekterer at andre mennesker er annerledes. De plager ikke. De stjeler ikke. De anerkjenner andres rett til å være seg selv.
Det skjer imidlertid noe når mennesker dras ut av sivilisasjonen og inn i politikken. Her er vi en kjerne ved det unike ved liberalismen. Jeg har ikke rett til å gjøre noe med deg gjennom politikk som jeg ikke har rett til å gjøre med deg som privatperson på trikken.
Det er ikke slik at en mobb har rett til å gjøre noe enkeltmennesker ikke har. Jeg har ikke rett til å påtvinge deg mitt liv på trikken. Jeg har heller ikke rett til å gjøre det gjennom politikken. Jeg har ikke rett til å ta dine penger på trikken. Jeg har heller ikke rett til å gjøre det gjennom politikken.
Hvordan skal da samfunnet fungere uten denne politikken? Det skriver vi mye om på Liberaleren. Det korte svaret er at det skjer på en sivilisert måte gjennom frivillige handlinger mellom mennesker som lever sine egne liv. En annen verden er mulig!
