Gud er død, sa Friedrich Nietzsche i 1882. I et opplyst samfunn kan ikke lengre folk tro på en usynlig mann i himmelen. Implikasjonene er selvfølgelig også at Hans ord ikke lengre er sant. Dogmer og etablerte sannheter står for fall. Bibelen blir ikke lengre enn rettesnor for rett og galt. Religion blir ei heller ansett som et gyldig argument.
Det skulle gå en stund før dette faktisk reelt sett skjedde – men jeg tror vi er der nå. I 2022 har det vitenskapelige argumentet endelig vunnet. I alle fall i Vesten. Misforstå meg rett. Den kristlige arven er fremdeles med oss, men måten vi argumenterer for et livssyn, en livsstil, en mening eller valgene vi gjør, er ikke lengre bundet i religiøs tro.
Meningsøkonomien godkjenner ikke lengre religion som valuta. Alle meningsutvekslinger skjer i en ny skinnende myntenhet: Vitenskapen. Dette er det som gir argumentene våre verdi. Jo større aura av vitenskap argumentene bærer preg av, desto større verdi gir du meningen din. Et vitenskapelig preg gjør at vi overbevises av argumentene. Dette er det som gir argumenter tyngde.
Denne tenkemåten er det jeg heretter blir å navngi som scientisme. Scientisme er enkelt sagt en filosofi som søker å forklare verden og alt i den gjennom vitenskapen. Først brukt som et begrep med en positiv konnotasjon, men blir i dag brukt i negativ forstand om et sneversynt syn og en overdreven tro på vitenskapen. Ett av scientismens barn er bro science. Det holder ikke lengre å si «Jeg likte det» eller «Jeg følte for det» som en begrunnelse for å gjøre noe. Du må gi valgene og meningene dine vitenskapelig backup. Men kan vi ikke bare si noe eller mene noe uten å gjøre dette, da?
Enkelte hevder at scientismen er blitt den nye religionen. Jeg tror kanskje det er å dra det for langt. Imidlertid kan det noen ganger virke som om folk snakker om vitenskap som om det er blitt religion, og for mange sikkert erstatta en religiøs tro de ellers ville hatt. De er akkurat like dogmatisme, fanatiske, lukkede og lite spørsmålsvillg med scientismen som med en annen faktisk religion. Også andre deler, som de underholdningsmessige og sosiale delene religion tidligere tok seg av, har scientismen tatt over.
Derfor er det så viktig å ha en samtale om hvordan vi snakker om vitenskap. For det er nettopp religion eller en erstatning for religion vitenskapen ikke er. Når jeg tenker på «vitenskap», tenker jeg på den empiriske metoden. Det er en metode eller et verktøy for å vurdere sannhetsverdien av etterprøvbare utsagn. Problemet er at «vitenskap» også blir forstått på en annen måte, der sannhetsverdi har blitt byttet ut med underholdningsverdi. Noen ganger gjøres det en ekvivokasjon mellom disse, og det er viktig å være klar over dette.
Enklere sagt: Vitenskap er en metode for å nærme seg sannhet, ikke den nyeste artikkelen på Forskning.no eller en populærvitenskapelig bok kjøpt for rabattert pris på flyplassterminalen i Bodø. At vi har opphøyet vitenskap til denne rollen, er ikke nødvendigvis dårlig, men det har noen konsekvenser det er viktig å være klar over.
Etter scientismens inntog har det oppstått en ny utfordring. Siden vitenskapen ikke er religion, skjer det feil når vi behandler den som det. Dette er ikke artikkelen for en dyp gjennomgang om hvordan man gjør god vitenskap eller hva en demarkasjonslinje er. Imidlertid er åpenhet om usikkerhet en av kjennetegnene ved vitenskap. Det er nok derfor mange forskere uttaler seg med stor forsiktighet når de kommer med funn. Ord som «tilsier», «indiserer», «antyder», «muligens» og «virker som» blir brukt for å fremheve usikkerheten i tentative konklusjoner. Konklusjoner som ofte forutsetter et gitt sett med premisser eller spesielle forhold for at konklusjonen skal være sann, og da sann kun under de gitte premissene eller forholdene. (Det er forresten dette som gjerne forklarer visstnok «motstridende» studier.)
Når vi snakker om vitenskap med formuleringer som «vitenskapen sier» som om dette er sannhet eller bruker enkeltstudier til å komme med sterke påstander, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Én studie er sjeldent nok for å avdekke sannhet – og derfor er ikke populærvitenskapelige artikler som omhandler kun en enkeltstudie så interessant. Funn skal være reproduserbare. Det kan så klart være slik at en studie underbygger en konklusjon eller inngår som evidens i den samlede bevismengden, men forsiktighet med å tolke studier som «Guds ord» er neppe et uklokt trekk.
Et relatert problem til å bruke vitenskapelige argumenter feil, er at vi får påstander som er feilaktig vitenskapelig begrunnet. Med det mener jeg pseudovitenskapelig begrunnet. Påstander som høres vitenskapelig ut, men som egentlig ikke er det. Dette er enkel tilbud-etterspørsel: Jo flere påstander vi synes bør argumenteres for vitenskapelig, desto flere pseudovitenskapelige argumenter får vi. I hvert fall enn så lenge folk flest ikke skjønner vitenskap, og bare tror at de argumenterer vitenskapelig. Hvis du har en venn som stadigvekk anbefaler deg noe «fordi det er vitenskapelig bevist», og med en henvisning til en podcast eller YouTube-video, skjønner du hva jeg mener.
På sikt får vi sjarlataner, kvakksalvere, sofister og andre bedragere. Folk som utnytter de lave epistemiske standardene – det vil si beviskravene våre – for hva vi anser for «god vitenskap» og dermed misbruker legitimiteten vitenskapen har bygd opp over tid i befolkninga. Dette evner ikke annet enn å gjøre oss forvirra. Det forvrenger synet på vitenskap enda mer, og den onde sirkelen består. Og verst av alt, vi blir sittende igjen like dogmatiske, fanatiske og lukkede som vi gjorde med religion.
Selv de av oss som tror vi skjønner vitenskap og tror vi tenker kritisk blir lurt. Når alt skal argumenteres for vitenskapelig, samtidig som kunnskapen (til alle!) er svært snever, er vi lette målskiver for de som er ute etter å lure oss. Det er kanskje noe å huske på når noen gir deg et ‘vitenskapelig-ish’ argument for noe du veit du egentlig ikke har peiling på?
Vitenskap er vanskelig. Den er kompleks. Det er på tide å snakke om hva som er vitenskap og hvordan vi kommuniserer vitenskap. Vitenskap er et verktøy for å oppnå sann kunnskap, men veien dit kan være røff. Jeg elsker vitenskap. Jeg tar den både i gode og onde dager. Den bringer meg glede, undring, innsikt, overraskelse og fascinasjon. Men jeg elsker også vitenskap med all den frustrasjonen, usikkerheten, skuffelsen, sinnet og forargelsen som kommer med dens kompleksitet.
