Knut-Eirik Baade, julelei liberalist
Vi forventer å motta gaver på julaften. Det gjør at det skal mye mer til for å bli glad for det vi får, enn om vi hadde fått noe i oktober eller mars. Vi risikerer å få noe, og bli skuffet over det, fordi vi forventet noe bedre. Det burde da ikke være slik? Noe skurrer.
Noe av det jeg liker best med gaver er det å finne noe jeg vet mottakeren vil bli glad for. Ofte er dette vanskelig å planlegge, som regel er det noe jeg bare ser helt tilfeldig – enten på butikken, eller på internett. Da nytter det ikke å forholde seg til en deadline som sier at jeg MÅ ha funnet noe før lille julaften er over. To av de som får julegaver av meg i år, får sånne spontane kjøp fordi jeg vet at tingen er perfekt for akkurat dem. Ikke forventer de noe av meg, og de risikerer dermed å bli positivt overrasket.
Vi har vel alle panikkhandlet noe rett før jul som vi andre dager i året ikke hadde ønsket å gi bort. Kan det være at det vi kjøper oss først og fremst er frihet fra dårlig samvittighet? Sløsefesten minner mer om et pliktløp enn noe annet. I år trenger mange pengene til viktigere ting enn gaver, men likevel er bekymringene over hva som skal ligge under treet like store som bekymringene for strømregningen. Jeg tilgir lett alle de som prioriterer lys og varme over en gave jeg klarer meg uten.
En tante ga meg en Boyzone-CD til jul en gang. En real skivebom, da boyband er milevis unna det jeg hører på. Godt ment, men et åpenbart eksempel på et pliktkjøp. Det forbauser meg ikke om de som har fått blomster av meg har tenkt noe av det samme, for jeg har virkelig null peiling på planter. Det er min nødløsning til kvinner som ‘må’ få noe, og innsatsen begrenser seg til å spørre betjeningen om en anbefaling og dra kortet. Julegleden sikrer julefreden.
Jeg er også lut lei av å dele ut ‘ønskelister’. Hvis jeg trenger noe, kjøper jeg det selv. Ønskelister er for barn på ukepenger. Er det noe jeg trenger og jeg ikke kjøper det selv, er det sannsynligvis altfor dyrt til at jeg kan ønske meg det i gave. Skal vi liksom la være å skaffe oss ting vi trenger for å spare det til den hellige ønskelisten? En tid før jul i fjor så jeg at jeg holdt på å gå tom for vaskepulver. To pakker Omo Color kunne jeg forsåvidt ønsket meg, men det passer ikke helt inn som gaveønske.
Vi burde også respektere ønskene hvis de er der. Ber ungene om Lego eller et dataspill, gir du ikke bort en ullgenser fordi du mener leketøy og dataspill er bortkastet tid. Det er bare frekt, akkurat som en ungdom ikke kjøper siste Slipknot-utgivelse til bestemor hvis hun ønsker seg en CD fra en eller annen visesanger de færreste har hørt om.
De siste årene har jeg fått noen kroner av slektninger. Vipps plinger, og jeg sier tusen takk. Penger er strengt tatt ikke så dumt, for da kan mottakeren bruke dem på en god måte fremfor å bruke byttelappen på nyåret. Men, hvis vi alle holder på sånn kan vi til slutt sitte rundt middagsbordet på julaften og vippse penger rundt i ring. Hva er da poenget? Vi kunne egentlig gitt blaffen.
I 2022 er kvalitetstid en knappere ressurs enn penger. Jeg trenger ikke flere duppeditter eller klesplagg som sjeldent passer til hverken kroppen min eller klærne jeg har fra før. Den perfekte gave? En hyggelig ettermiddag i godt selskap! Det har større verdi enn enhver halvhjertet gave kjøpt på salg i desember.
